På begynnelsen av det 20 århundre var det store grupper av italienere som emigrerte til Nord- og Sør-Amerika. Flesteparten av dem var bønder. Mange av dem fikk et møte med Jesus i sitt nye hjemland, ble omvendt, og noen av dem reiste tilbake til sine landsbyer i Italia for å gi dem del i evangeliet. De grunnla små grupper av evangelikale troende. Gjennom den hjelpen de kunne få fra evangelikale kirker og organisasjoner som allerede fantes i Italia, ble disse gruppene etablert som menigheter. Avhengig av den støtten de fikk ble noen metodister, waldensere, baptister eller tilhørende Frelsesarmeen.
Italienske baptister gav støtte til den sosialistiske bevegelsen
I 1901 ble den teologiske skolen til baptistene etablert, og i 1902 ble den første presidenten i den italienske unionen valgt, Enrico Paschetto. Andre generasjon av unge pastorer startet nå opp sitt arbeid, og nye steder for å forkynne ble åpnet i mange regioner av landet. På samme tid pågikk det en interessant debatt om den sosialistiske bevegelsen, og flere av forsamlingene fattet resolusjoner som gav støtte til den.
I 1908 ble det forfattet en resolusjon med følgende tekst:
'Forsamlingen, fullt vitende om de mange og ulike vanskelighetene evangeliseringen støter på blant de proletariske klassene, påpeker behovet til en hver evangelist, om å sette seg nøye inn ved studier, slik at han vet om og forstår livsbetingelsene, følelsene, de sosiale og politiske håp til den befolkningen han arbeider blant, og at han bekjemper den individuelle og sosiale uretten, i tråd med Det nye testamente ...'
Det var uvanlige toner den gang - som nå, i mange sammenhenger.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar