Hvordan Gud på forunderlig vis svarte på bønn på Seljumessedagen

Dette ble en forunderlig dag. Over en lengre periode har jeg søkt Guds ledelse for det videre arbeidet med bønnekapellet vårt. I løpet av denne måneden vil det stå ferdig, om alt går etter planen, og slik ser det ut! Jeg kjenner en djup glede og tilfredshet med det, men jeg har samtidig kjent på en usikkerhet og en rotløshet. Det skal være et økumenisk bønnekapell, det vil si at her vi kristne fra ulike konfesjoner komme sammen for å be. Her vil det også feires økumeniske nattverdgudstjenester. Arbeidet vårt er en del av Kristi verdensvide kirke, likevel har jeg følt at noe henger i luften og jeg har ikke helt klart å ta det ned. Arbeidet har vært som et tre med røttene ligge oppe i løse luften, uten kontakt med jordsmonnet.

Men i dag falt brikkene på plass. Mens jeg holdt på å skrive om Mael-Ruain opplevde jeg at Gud talte til meg. Mael-Ruain var leder for en bevegelse som ble kalt for Cèli-de - Guds venner, en bevegelse som ville gå tilbake til den keltiske kristenarven, som har røtter tilbake til Jerusalem og ørkenfedrene. Du kan lese artikkelen her: http://www.monastisk.blogspot.no/2012/07/celi-de-guds-venner-og-mael-ruain.html

Mens jeg skrev om Mael-Ruain opplevde jeg at Gud sa at dette også var vårt kall: å være Guds venner, som ber og arbeider for at kristne skal vende tilbake til sine trosrøtter og hente fornyelse og inspirasjon fra dem. At Kristi himmelfartskapellet skal stå i den tradisjonen som vår egen kristenarv representerer.

Litt fortumlet over det Gud viser meg, reiser jeg til Raufoss for å delta på en gudstjeneste i Toten frikirke, hvor min rumensk ortodokse venn, Victor Otet, skal overbringe en hilsen og jeg skal tolke. De siste dagene har vært så travle og har tatt så mye av kreftene mine, at jeg ikke helt har fulgt med i timen! Det er først når jeg kommer til kirken at jeg oppdager at det er Seljumannamesse - dagen til minne om Hl.Synniva og Seljemennene som kom til øya Selja som ligger ytterst i Nordfjord i Sogn og Fjordane. Hl.Synniva kom sammen med keltiske munker, som ba: 'Hellig Ånd, blås', da de satte seg i de skrøpelige farkostene og ble ledet av Guds vind til våre kyster. De brakte med seg den kristne tro til Norge, og bygget på denne øya et bønnens sted.

Når møtelederen i Toten frikirke innleder med å snakke om Hl.Synniva faller de siste bitene på plass! Han var med på å bekrefte det jeg allerede opplevde at Gud talte om.

Det er i denne tradisjonen Kristi himmelfartskapellet skal stå! Den keltiske arven blandet sammen med jordsmonnet på Toten er den 'smaken' vi byr på! Den vil prege våre gudstjenester og samlinger. Dette gir mening på så mange områder, for nå ser jeg også hvordan Gud har ledet meg de siste årene til å knytte kontakter med trossøsken som har keltisk bakgrunn! En av dem kommer hit om noen dager på ferie! Og både Christine og John Larkin opplevde mens de ba for meg for noen måneder siden, at Gud talte til dem om at vi skulle møtes på Lindisfarne om ikke så lenge! Nå forstår jeg hvorfor!

Jeg fryder meg i Herren over å få stå i en så rik tjeneste for Kristi kropp.