"I Kyriakon (som er hovedkirken i et lite kloster), hvor jeg gikk til våkegudstjenester og andre andakter, lærte jeg hellige menn å kjenne. Hvis dere hører godt etter, skal jeg fortelle dere om en skjult helgen:
Ovenfor vår eneboerhytte, svært høyt oppe, bodde det en russer, gamle Dimas, helt alene i en primitiv hule. Han var i aller høyeste grad en from mann. Men han forble praktisk talt en ukjent mann hele sitt liv. Det er ingen, som nevner hans navn eller taler om hans karismatiske gaver. Tenk bare på hva det kostet ham å forlate Russland! Hvem vet hvor lang tid hans reise varte. Han forlot alt for å komme til Kavsokalyvia, hvor han så tilbrakte hele sitt liv, og han døde ukjent. Han var ikke en egoist. Tvert imot var han en bister stridsmann. Han hadde ingen å dele sine opplevelser med og fortelle: 'I dag gjorde jeg 500 kroppsbøyninger, og slik følte jeg at det skulle være'. Han var en skjult stridsmann.
Ja, det var virkelig helt perfekt og uselvisk - uselviskhet, tilbedelse, hellighet, likefremhet, uten noen underdanighet overfor mennesker; bare Herren og tjeneren. Ikke noe annet: ingen abbed, intet 'fint gjort', intet 'hvorfor er det slik?'. Jeg så en levende helgen. Ja, en ukjent helgen, som var fattig og foraktet. Gad vite, når han døde? Hvor lang tid som ville gå, før vi fikk vite det, især hvis det var vinter? Hvem ville da gå opp til hans barske steinhule? Ingen så ham. Ofte ville den slags eneboere først bli funnet to-tre måneder etter deres død.
En overstrømmende nåde fløt ut over mitt ynkelige jeg, når jeg så gamle Dimas foreta kroppsbøyningene og være oppløst i gråt, når han ba i Kyriakon. Nåden overskygget ham så fullstendig, når han utførte sine kroppsbøyninger, at den strålte ut over meg også. Ganske visst hadde jeg del i nåden alleredem fordi jef elsket min skriftefar. Men med ham følte jeg nåden med en spesiell intensitet, Nå skal du få høre hvordan det hele gikk til.
(fortsettes)
Bildet er ikke av fader Dimas, men av en annen ortodoks munk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar