torsdag, juli 30, 2020

Barndomsminner, del 4

Jeg glemte å nevne noe som vi hadde i min barndoms fjernsyns-verden. Kveldene ble avsluttet med vakker musikk, slik at man kunne falle til ro for natten! Det er helt sant. Det hadde vært utenkelig i dag. Hallodama ønsket oss også en riktig god natt!

I min barndoms bygd hadde vi kino. På Folkets hus. Ikke en slik flott konferansesal-kino som dagens, men en sal hvor høyden på trestolene var like høy, så det gjaldt å sitte fremst om du skulle se noe. Men der satt som regel Reidar, en bygdeoriginal som vi var redd. Derfor gjaldt det å kjøpe med seg godteri som en kunne spandere på'n. Da smilte'n bredt, og gomlet på en lakrispipe. Reidar levde med i filmen, særlig westernfilmer med John Wayne. Da kunne'n reise seg midt under filmen, og rope advarende til de som satt på første rad, at de måtte passe seg når John Wayne kom ridende sammen med andre cowboyer, så vi ikke fikk sandspruten i øynene. Så når Wayne kom ridende, dukket vi alle som en, Reidar med!

Jeg husker ennå kremmerhus-posene av papir med røde, blå og svarte rundinger på. Det var bare Petter Wiken, eller Petter'n, som vi kalte ham, som hadde slike poser å ha godteriet oppi. Petter'n eide den eneste kiosken, og den lå like ved Folkets Hus.

Den ble fylt med Special-sjokolade og en lakrispipe til Reidar. Egentlig var det forsmedelig å måtte gi bort lakrispipa, men når en var redd'n Reidar, måtte en jo blidgjøre'n. Sannsynligvis var'b helt harmløs, men onger i min barndomsbygd var oppdratt til å passe seg for 'skumle folk'.

Selv om jeg likte å se John Wayne godt, så var Zorro den største helten!


Bildet som vises her er tatti 1958. Det året jeg ble født. I perioder var jeg Zorro. Fikk laget meg egen maske, og hest hadde jeg fra før av! Den hadde jeg laget meg av et kosteskaft, som jeg hadde saget av. Det tok litt tid før mor skjønte hvor det var blitt av kosteskaftet til sopelimen foran døra! Zorro var den hemmelige identiteten til Don Diego de la Vegas, adelsmannen som var en mester innen fekting og som var forbryternes store skekk.

Men selve skuespilleren over alle andre i min barndom var Spencer Tracy. Jeg kommer aldri til å glemme filmatiseringen av Ernest Hemingways udødelige roman: 'Den gamle mannen og havet'. Filmen gjorde et så sterkt inntrykk på meg at jeg gråt i flere dager. Faktisk sitter inntrykket av den filmen i kroppen på meg ennå.

Hemingways roman som utkom i 1951, og var skrevet på Cuba. Den kom i norsk oversettelse året etter. Den ble en umiddelbar suksess og var det litterære verket som førte til at Hemingway fikk Nobelprisen i litteratur.

Men slikt visste jeg ikke noenting om da jeg så filmen. Som en liten gutt ble jeg så grepet av den gamle mannen som slet så lenge før han fikk fisk. Boken og filmen handler om fiskeren Santiago, som etter 84 dager uten fiskelykke bestemmer seg for at han skal fange en fisk koste hva det koste vil. På sitt siste 85 forsøk får han en svær fisk, og i timer kjemper han for å få dratt den i land. Da kommer haiene. Jeg skal ikke røpe mer.

Det var noe med melankolien og samtidig dramaet i handlingen som bergtok meg. Som sagt, den sitter i kroppen ennå. Filmen kom ut i 1958. Samme år som jeg ble født. Jeg husker ikke når jeg så den og hvor gammel jeg var, men jeg så den på svart/hvitt fjernsynet hjemme.

fortsettes


Ingen kommentarer: