I dette miljøet var det mange som etterhvert ble tiltrukket av den bønnens atmosfære fader Sofrony bar med seg. En disippelflokk samlet seg om ham. I 1959, etter forgjeves å ha funnet et sted for å bygge opp en kommunitet i Frankrike, reiste fader Sofrony til England sammen med en håndfull disipler. Gruppen bosatte seg i Tolleshunt Knights i Essex, i en fraflyttet prestegård. Her så Johannes døperens kloster dagens lys.
Maxime Egger beskriver dette slik:
'Fader Sofronys vei er forbilledlig. I Storbritannia innrettet han sine anstrengelser på å bygge opp en 'åndelig familie', forenet i kjærligheten og en søken etter 'det ene nødvendige'. Det er vanskelig, når man oppdager hans kloster, ikke å tenke på den hellige Sergeijs mystikk, eller kanskje enda mer på Nil av Sorkys. På samme måte som den sistnevnte skattet han intellektuell virksomhet høyt, på tross av sin misstro mot akademisk telogi.'
Johannes døperens kloster har ingen regel, men lever likevel i en bønnens rytme, hvor Jesusbønnen står i sentrum. Dagen er oppdelt i tre deler: måltider, arbeid og bønn og med bønnen også liturgien. For fader Sofrony var liturgien ikke bare 'en from troshandling, men betraktingen av Gudsmennesket, der Han utfører sitt verk, Herrens påskes stadige nærvær iblant oss,' for å bruke hans egne ord.
Fader Sofrony sa det slik: 'Om frelsen i Kriatus er det endelige målet for våre liv, kan alt vi gjør bli bønn. Vårt daglige liv må bli en uavbrutt liturgi.'
Den åndelige basen for Johannes døperens kloster ble, naturlig nok, den hellige Siluans undervisning.
11.juli 1993 sovnet fader Sofrony inn i Herren, nesten 97 år gammel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar