Lengselen etter Gud - noen personlige notater om fader Sofrony, del 4

Det var på Athos at fader Sofrony (bildet) skulle bli kjent og nært forbundet med staretsen Siluan (bildet til høyre), og med god veiledning fra denne åndelige veilederen skulle han komme inn i et forunderlig bønnens samfunn. Etter at starets Siluan sovner inn i Herren den 24.september i 1938, trekker fader Sofrony seg tilbake og lever som eremit i en munkecelle i Karoulia, som er et avsidesliggende område av øya, kjent som Athos 'indre ørken'. Dette skjedde på vårparten etter at Siluan var død.

'Der i ensomheten', skriver Maxime Egger, 'opplevde han øyeblikk av ren bønn. Ansikt til ansikt med Gud. Uten bilder eller tanker som splitter. Med hele sin væren - ånd, sjel og kropp - forenet med hjertet. Hans ånd ble ført inn i den uendelige, lyse, guddommelige evigheten, veldig, navnløs, bortenfor tid og rom. Men, et nytt paradoks - i samme øyeblikk som han - for å bruke hans egne ord: "opplevde den levende Guds nærvær slik at verden var glemt", åpnet bønnen hans hjerte og bevissthet om alt som skjedde i hele verden. Han hørte drønnene fra krigen djupt nede i sin grotte. Særskilt om nettene trengte skrikene fra den lidende menneskeheten hans hjerte. Likesom starets Siluan ba han for hele verden, for hele Adam, med samme tårer som for seg selv. Han så i disse tårer en Guds gave, et gjenskinn av Kristi bønn i Getsemane,'

Det var ikke selvsagt at fader Sofrony skulle bli en disippel, en læresvenn, av staretsen Siluan. Riktignok var de begge russere, men der stanset også likheten. Fader Sofrony var den kultiverte intellektuelle, staretsen Siluan en enkel mann, opprinnelig en bonde, som knapt nok hadde noen utdannelse. Bare en omreisende bygdeskole hadde han gått på. Likevel skulle han karakterisere sitt møte med Siluan som den viktigste hendelsen i sitt liv. Det første møtet fant sted i 1930. Intuitivt forstod han at denne enkle russiske bonden hadde gått noen høyere klassetrinn i Guds Ånds akademi enn ham selv.

Fader Sofrony skrev bok om sin venn og fortrolige, sin starets. Han innleder den slik:

'Det levde en mann på jorden, en mann som søkte Gud av hele sitt hjerte. Hans navn var Simeon. Lenge bønnfalt han Gud mens tårene rant: 'Forbarm deg over meg', men Gud lyttet ikke til hans rop.. Slik ba han måned etter måned, og hans krefter begynte å svikte. Nær ved å gi opp alt håp ropte han ut: 'Du er ubevegelig!' Disse ordene førte til at noe brast noe i hans fortvilte, pinte sjel, og han så plutselig i et øyeblikk den levende Kristus. Hans hjerte og kropp fyltes av en ild så sterk at han ikke skulle ha overlevd om synet hadde vart et øyeblikk lenger. I ettertid skulle han aldri glemme Kristi uutsigelige milde, kjærlighetsfulle blikk, fylt av glede og fred, og i alle de år som fulgte skulle han allti uuttrettelig vitne om at Gud er kjærlighet, grensløs, ufattelig kjærlighet.'

Denne Simeon er altså staretsen Siluan. Han het opprinnelig Simeon Ivanovitsj Amtonov, og var en bonde fra fylket Tambov, i Lebedinsk-distriktet utenfor byen Shovsk. Han var født i 1866 og kom til Athos i 1892. Sitt første klosterløfte avga han i 1896. På Athos arbeidet han ved en kvern på  Kalamareia, og i Gamle Rossikon og som klosterforvalter.

fortsettes