Hva kan vi lære av Reformasjonen og reformatorene, del 1

I 2017 kan vi feire 500 års jubileet for Reformasjonen. Det er det mange gode grunner for. I denne serien skal vi se nærmere på betydningen av Reformasjonen - både teologisk og historisk. Det forunderlige Guds verk som skjedde den gangen må ikke undervurderes.

I første del av denne serien skal vi først se på de fem grunnleggende pilarene som Reformasjonen bygger på: Skriften alene, Kristus alene, Nåden alene, Troen alene og Ære til Gud alene. Dette er felles tankegods for alle evangeliske kirker, som springer ut av Reformasjonen. Men Reformasjonen innebar så mye mer.

Men vi skal ikke stanse der. Vi skal også se nærmere på det som mange har kalt reformasjonenes tredje gren. De to mest kjente er den katolske og den protestantiske, men den tredje er blitt mer eller mindre oversett: det er den gren som Døperbevegelsen representerte, og som jeg selv representerer. Jeg kommer kort til å berøre calvinismen og arminianismen.

Skriften alene
Bildet viser Luther-Bibelen. Den kom til å få avgjørende betydning for Reformasjonen. Luther-Bibelen, fra 1534, er en oversettelse av Det gamle- og Det nye testamente direkte fra grunnspråkene, gjort av Martin Luther selv. Han foretok revisjoner av teksten helt fram til sin død, men etter hans død våget ingen av de lutherske kirkene å foreta noen endringer av den før enn på andre halvdel av 1800-tallet. Luthers bibeloversettelse skulle ikke minst få betydning for Døperbevegelsen. Endelig kunne man lese Bibelen på sitt eget språk, og studere den fritt uten at noen presten tolket den for leseren. Ganske raskt kom mange frem til at mye av det Den romersk-katolske kirken lærte, ikke stemte overens med Bibelen.

Den som har deltatt i en gudstjeneste i Den norske kirke vil finne igjen flere elementer fra den romersk-katolske messen. Det gjelder vel fremdeles selv etter Gudstjenestereformen, som trådte i kraft fra 1. søndag i advent 2011.

Men Reformasjonen var også en et oppgjør med Den romersk-katolske kirkes ekklesiologi. Det betydde at all kirkelære som ikke kunne begrunnes i Bibelen, måtte forkastes. Reformasjonen var et brudd med Den romersk-katolske kirkes tradisjon som omhandlet blant annet læren om skjærsilden, bønner rettet til Maria, og nattverden som et offer til Gud. Sist, men ikke minst, var det et brudd med Pavens overhøyhet.

Men i de lutherske statskirkene valgte man å beholde det i den romersk-katolske gudstjenesten som ikke stred mot Bibelens budskap, slik man så det.

Dette kommer til uttrykk i Den augsburgske bekjennelse (Art 15) slik:

'Om kirkeskikkene lærer de at en bør holde på de skikkene som en kan holde på uten synd, og som tjener til ro og orden i kirken , som for eksempel visse helligdager, fester og lignende'.

Hva betyr så dette begrepet 'Skriften alene' eller 'Sola Scriptura'? Først og fremst at dette: At Bibelen er den eneste autoritative standard for lære og liv. Forkynnelsen må samsvare med og kunne prøves på Guds Ord:

'Om noen taler, han tale som Guds ord. Om noen tjener, han tjene i den kraft som Gud gir, for at Gud må bli æret i alle ting ved Jesus Kristus - ham som æren og makten i all evighet. Amen'. (1.Pet 4,11)

Utgangspunktet for bekjennelsen til 'Skriften alene' er 2.Tim 3,16-17:

'Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning'.

Skriften alene innebærer også at Bibelen må være sentral i den enkelte kristnes liv. I kjølvannet av Reformasjonen kom bibeloversettelsene til andre språk og man oppfordret den enkelte kristne til å lese og studere Bibelen. Reformasjonen var på mange måter en bibelvekkelse. Dette var fremmed for Den romersk-katolske kirke, hvor det personlige bibelstudiet var noe fremmedartet. I romersk-katolsk sammenheng på reformasjonstiden var Bibelen først og fremst en liturgisk bok brukt i gudstjenesten, hvor Skriften måtte tolkes av presten.

Urkirken holdt seg til 'apostlenes lære', og menigheten er 'bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv'. (Ef 2,20). 'Apostlenes lære' er en lære som er overgitt de kommende generasjoner kristne. Det er ikke en lære som har utviklet seg med tiden, og tilpasset seg tiden, men det er snakk om en 'overlevert tro' som er 'gitt en gang for alle'!

'Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere som vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige'. (Jud v.3)

Hvor finnes denne troen beskrevet? I de skrifter som utgjør vårt Gamle og Nye testamente, og med særlig vekt på den åpenbaring som er gitt oss i de apostoliske skriftene: Det nye testamente.

(fortsettes)