Troens djupe røtter

For en kristen vil alltid Det Hellige Landet stå i en særstilling. Det er en spesiell opplevelse å se og vandre på de stedene hvor vår kjære Frelser har vært. Betlehem, Nasaret, Betania, Jerusalem er navn som gir oss assosiasjoner til bibelhistorien og troen. Men etter hvert som årene har gått er jeg blitt så glad i alle de stedene hvor vi finner sporene etter den tidlige kirken. Egypt og Syria står i en særstilling, for her har også Frelseren vært, så kommer Tyrkia og Armenia, hvor Herrens hellige apostler var, og hvor det har vært og er levende kristne forsamlinger også den dag i dag.

For noen dager siden var jeg på et møte, faktisk i en pinsemenighet, hvor en av de som deltok fortalte fra en reise til Damaskus. Det var spennende, fordi vedkommendee trakk historiske linjer tilbake til den første kristne tiden. Jeg kjenner meg mer og mer dratt mot troens historiske røtter. Det har jeg gitt uttrykk for tidligere på denne bloggen, men lengselen tilbake til det opprinnelige er ikke blitt mindre. Selv om jeg er takknemlig for mye i min frikirkelige bakgrunn, blir røttene tilbake til reformasjonstiden for grunne. De stikker ikke djupt nok, og får dermed ikke vann nok fra selve kildevellet.

Jeg møter av og til kristne som avviser og snakker med forakt om liturgi og tradisjon. Som om den kristne tro nærmest er oppfunnet i moderne tid, eller at det hele begynte med Jesus, Hans 12 apostler og de første menighetene, og så skjer det ikke noe fra den tiden og frem til reformasjonen, og så er det stille frem til pinsevekkelsens frembrudd på begynnelsen av 1900-tallet. Eller man snakker om den mørke middelalder, og glemmer samtidig at det finnes forsamlinger utenfor Romerkirken, og at troens arv også er koptisk, syrisk, armensk og ikke minst keltisk. Og de samme som snakker foraktelig og avvisende om liturgi, kanskje er vel så liturgiske, bare på en enklere men like repeterende måte i sine sammenkomster. Og de synes å glemme den rike arven som den monastiske bevegelsen representerer. Hvor ville de ha vært i dag uten den? Hvor ville biblene de leser ha vært? Hvor ville vi ha vært uten de oldkirkelige trosbekjennelsene?

Tenk om de bare hadde oppdaget den rike kilden som finnes i gudstjenesteliturgien, i bønnene! Hvor berikende er ikke den. Jeg har fortsatt veldig mye å lære av mine koptiske, syriske, armenske, russiske, rumenske og greske trossøsken. Samværene med dem betyr uendelig mye. Jeg kjenner jeg er takknemlig fordi troens familie er så fargerik og sammensatt, og at den består av ikke bare jøder, men alle stammer, ætter og folkeslag.