I går leste jeg noe fader Ottar Mikael Myrseth i Den nordisk katolske kirke skriver om advent. Jeg synes det var så beskrivende og godt sagt at jeg deler det her på bloggen:
"Kyrkjeåret er trua sin kalendar."
Etter hvert som jeg er blitt eldre har jeg lært å sette mer og mer pris på kirkeårets tekster og liturgi. På feiringene, fastene og minnedagene, på fargene og duftene. Livet kjennes mer helhetlig på denne måten. Mer riktig og sant. Nå undres jeg av og til på bakgrunnen til at enkelte tekster er valgt ut, men nettopp det at tekstene gir et slikt innblikk i Jesu liv og tjeneste, gjør slike tekstrekker verdifulle. I enkelte frikirkelige sammenhenger avhenger jo det som prekes hver søndag av hva pastoren har funnet interessant og kjenner seg ledet til. Vel, det kan også være godt og riktig, men jeg er redd det i enkelte sammenhenger blir vel heller grunt. Det finnes de predikantene som har sine kjepphester, som de rir hele tiden.
Også dette året vil jeg leve med i både årstidenes skiftninger og i kirkeårets. Dermed stifter man bekjentskap med ulike sider ved seg selv, og sin egen åndelige utvikling og modning.
6 kommentarer:
Jeg synes og det er viktig med utfyllende forkynnelse, og det hjelper kirkeåret oss til. Noen ganger trenger vi den lilla fargen som er alvoret, ettertenksomhet, dom osv. Andre ganger trenger vi å høre om farsomsorgen, tilgivelsen, guds nærhet og vennskap osv. Blir det for mye av den lilla fargen, blir kristenlivet slitsomt og tungt (slik det nok kunne være på flere bedehus før) Men blir det bare den lyse fargen med Guds kjærlighet, tilgivelse osv, kan kristenlivet fort bli bare dill-dall, med et liv uten etterfølgelse.(slik det desverre ofte kan bli i Statskirka) Så vi trenger alle fargene i kirkeåret.Både utfordring og trøst, både oppdragelse og Farskjærlighet.
PS: Hvilket bilde er det du har, det var veldig fint. Hilsen Otto
Takk for det gode innlegget, med mange innspill for refleksjon.
Det er en kunstner som har forsøkt å fremstille kirkeåret.
Jeg ser verdien av opplegg som er delvis fastsatt «objektivt» slik som tekstrekker og noen former for liturgi. Men jeg føler ikke at valget står mellom en fast tekstrekke og en pastor som forkynner det som til enhver tid faller ham inn. En frikirkelig pastor som har fått opplæring vil jo vite at han (hun) må sørge for at det er bredde i det som undervises. Med andre ord bør man legge langsiktige planer for hva som skal undervises, slik at ikke pastorens personlige «smak» helt skal styre utvalget av prekentekster. Men underveis har man da friheten til å fokusere på litt andre ting når dette føles tjenlig.
Et annet poeng som slår meg er at tekstrekkene jo bare er én av dimensjonene i forkynnelsen. En nesten like viktig del er personen som forkynner ut fra tekstene. Forkynneren farger jo formidling og budskap ut fra egne erfaringer og gaver. Dermed vil to personer forkynne til dels ganske ulikt over samme tekst. En typisk hyrde vil nok finne en annen vinkling på lignelsen om den bortkomne sønnen, enn hva en typisk evangelist ville gjøre. Jeg har tro på et mangfold av gaver, så kanskje noen menigheter ville ha like stor nytte av å ha en «forkynner-rekke» som en tekst-rekke, hvis målet er å oppnå bredde i forkynnelsen.
Jeg er helt enig med Otto.
Men det har gått opp for meg at prestene i statskirken er veldig bundet til disse faste tekstene. De kan velge en annen tekst en sjelden gang hvis det er gode grunner for det. Hadde jeg vært prest, hadde jeg nok blitt frustrert over å være så bundet og ikke få preke over noe som jeg syntes var viktig for menigheten eller andre ting som lå meg på hjertet. En statskirkeprest har stort sett søndagsprekenen som sin arena for forkynnelse. Og jeg vil tro det er enkelte tema som aldri kommer opp gjennom disse tekstrekkene. Jeg kan f.eks aldri huske å ha fått høre om nådegavene fra prekestolen. Og bortsett fra i pinsen, er det lite forkynnelse om DHÅ.
Det er èn ting jeg er veldig glad i i statskirken, og det er liturgien. Noe av det første som lyder til menigheten er en nådehilsen: "Nåde være med dere og fred fra Gud......". Ikke lenge etter bekjenner vi våre synder og synger "Kyrie Eleison".
Nattverden og velsignelsen vi får med før vi går ut i hverdagen igjen, er også viktig for meg. For meg kan liturgien av og til nesten være en preken i seg selv.
Tove O
Eskil
Jeg er enig med deg i at det er flere måter å gjøre dette på, og at ulike tjenestegaver er med på å bringe inn mangfoldet og setter ting i perspektiv. Det er sunt og godt innimellom å høre en annen forkynner enn pastoren også.
Men med min bakgrunn i frikirkeligheten synes jeg at det av og til kan bli vel mye frihet. I enkelte frimenigheter finnes det ikke et eneste møte i påskehøytiden. De nye pinsekarismatiske menighetene har møte 2. påskedag, og skal de snakke noe om påskens innhold da må de enten velge ut et tema, eller så må de skvise alt inn i en eneste preken. Jeg tror menigheten går glipp av vesentlige sider av Bibelens undervisning på den måten. For ikke å snakke om pinse, eller Kristi himmelfartsdag. Disse høytidene er det vel nesten ingen som feirer lenger.
Tove O
Ja, Den norske kirkes prester, er svært så bundet til tekstrekkene. Jeg kan vanskelig forestille meg hvordan det er å preke i en slik sammenheng. De har få som går regelmessig for å delta i gudstjenesten. Det kommer nærmest helt ukjente enkelte søndager da det er barnedåp. Disse skal da høre en utleggelse av en tekst som er nærmest uforståelig, og som passer veldig dårlig til deres tilstand som ugjenfødte.
Ellers er jeg enig med deg i at liturgi kan gi like mye, om ikke mer enn selve tekstutleggelsen. Den har en stor verdi i seg selv.
Legg inn en kommentar