Tiden vi lever i, med all sin uro og frykt, stjeler så lett freden fra oss. Derfor er jeg blitt mer og mer opptatt av at vår tid trenger Kristusmystikerne. Karmelitmunken Wilfrid Stinissen (bildet) definerer en Kristusmystiker som en person 'som tilhører Gud så fullstendig at Gud kan gjøre hva han vil i ham og gjennom ham. ....Uten mystikerne er det en fare for at vi ser på kristendommen som et kaldt og dødt skjelett av læresetninger og moralske oppfordringer. Mystikerne viser oss at skjelettet faktisk er en levende kropp, og at kristendommen er fullt av liv som gjør oss lykkelige. Ved sitt eget eksempel lærer de oss at Gud kan gjøre et menneske beruset av kjærlighet og glede." (Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 40).
Livet er slik at det er noe vi kan forberede oss på, og noe som kommer uventet. Nå har jeg vært en kristen i 50 år, og er det noe disse årene har lært meg så er det dette: Når en har med Gud å gjøre må en være forberedt på det uventede. Av Kristusmystikerne har jeg lært kontemplasjonen å kjenne.
Man kan forberede seg for kontemplasjon - for den stille betraktningen hvor vi dveler ved Kristus og Ham alene - som Kristusmystikerne gjør - men vi kan ikke skape den eller tvinge den til å komme. Dette er ikke noe mennesket selv gjør, men noe som Gud gjør, forutsatt at mennesket tillater Ham å gjøre det i ens liv.
"Vår oppgave," sier Stinissen "er å skape rom i oss, befeste oss i en holdning av åpenhet, ydmykhet, hengivelse. Men kontemplasjonens gave er utelukkende Guds. Han gir den til hvem han vil og på den måten han vil."
Men det finnes likevel noen forutsetninger for kontemplasjon, og de tre viktigste er disse:
1. Åndelig lesning.
2. Vanen det er å vandre i Guds nærvær
3. Forsakelse.
I kommende artikler skal vi se nærmere på disse tre.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar