Når Gud skjuler seg

Det ble ikke noen ny samtale med Isak denne gangen. Han etterlot meg alene med spørsmålene mine. Da de siste solstrållene svøpte landskapet i et gyllent skjær, var Isak underveis til grotten han holdt til i. Jeg har opplevdd dette tidligere med Isak. Han er ikke så opptatt av å gi svar på alt jeg spør om. Der er vi forskjellige. Jeg lever i en tid hvor vi krever svar på alt. Isak levde i en tid hvor det var plass or mysteriet, for undringen. Det er ikke tvil i min sjel om at vi har mistet mye underveis.

For får vi svar på alt, og tror vi at vi har svaret på alt, er Gud blitt liten. Forklarlig. 

Gud skjuler seg i skyene, sa de gamle. Med det mente de herlighetsskyen. Disiplene opplevde den oppe på Taborfjellet, og når Jesus for opp til himmelen. 

Hva mente Isak når han skrev om mørket som har kommet til oss gjennom Guds omsorg? Jeg tror den hellige Isak har gjort seg erfaringer med det som kalles sjelens mørke natt, da man gjør seg erfaringer på den indre bønnens vei av Guds fravær. Dette er egentlig en illusjon da Gud aldri er nærmere enn da Han kjennes fraværende. Dette er faser av livet som er uunngåelige dor en troende. Da er det lite vi selv kan gjøre, da den mørke natten gir oss djupe erfaringer av og med Gud alene. Bønnen er ikke noe vi selv gjør. Den sanne bønnen finnes alltid der. For på djupet av det døpte menneskets sjel foregår det en dialog mellom Faderen og Sønnen i Ånden. Denne Trinitariske dialogen eller dansen om du vil er selve urbønnen. Og den eier rom i oss. Vår bønn er å oppdage den, og lytte til den, og å la oss ta del i Treenighetens bønn i vårt innerste. Bønn handler ikke om hva vi gjør, men hva Gud gjør i oss. Det er alltid Den hellige ånd som tar initiativet når vi ber. Derfor er Isak klok når han sier at vi skal svøpe oss i kappen vår og legge oss til å sove når vi opplever sjelens mørke natt. Det er ikke noe vi kan gjøre fra eller til. Sjelens mørke natt er en erfaring på troens vei gitt oss av Herren selv.