Døgnet 5.-6.september 1972 - for 50 år siden i dag - er et av de mest beksvarte døgnene i nyere europeisk og israelsk historie. Da myrdet fem palestinske terrorister seks israelske trenere, fem israelske atleter og en tysk politimann under sommerolympiaden i München.
Jewish Telegraphic Agency har beskrevet dette forferdige døgnet slik - her i min oversettelse:
"Bobby Jones gikk til sengs den 4. september 1972, og forventet en utmattende treningsplan neste dag. Etter en fremragende andre sesong ved University of North Carolina, var den fremtidige NBA Hall of Fame i München som medlem av det amerikanske olympiske basketballaget for menn, som nettopp hadde gått videre til medaljerunden.
Jones fikk ikke nattesøvnen han hadde håpet på.
"Vi hørte skuddveksling om natten, og landsbyen hadde blitt til en væpnet leir om morgenen," fortellr Jones til Jewish Telegraphic Agency.
Litt etter fire om morgenen den 5. september hoppet åtte medlemmer av den palestinske terrorgruppen Black September over et gjerde og kom seg inn i den olympiske landsbyen og brøt seg i løpet av minutter inn på hotellrommene der noen av det israelske lagets spillere og trenere sov. De drepte brytetrener Moshe Weinberg og bryteren Yousef Romano, som forsøkte å gjøre motstand, og såret noen av de andre før de holdt dem fanget under væpnet vakt.
Mandag markerer 50-årsjubileet for det som har blitt kjent som München-massakren, etter at de 11 israelske trenerne og idrettsutøverne som ble tatt som gisler, alle ble drept etter et mislykket gisselredningsforsøk fra vesttysk politi senere samme natt. Den tyske regjeringen holder en minneseremoni i München på mandag, dager etter å ha oppnådd en kompensasjonsavtale på 28 millioner euro med familiemedlemmer til ofrene og utgitt en uttalelse som erkjenner feilene til «den tyske staten» under den beryktede dagen.
I årevis hadde ofrenes familiemedlemmer – sammen med den israelske regjeringen – påstått at Tyskland ikke klarte å beskytte de israelske idrettsutøverne og forsøkte å dekke over politiets feil som skjedde i løpet av dagen. Slappe sikkerhetstiltak gjorde det mulig for terroristene å enkelt få tilgang til leilighetene i den olympiske landsbyen, og en rekke rapporter viser at feilkommunikasjon og bruk av uerfarne politifolk førte til kaoset som markerte slutten på krisen på en asfalt på et fly. En rapport fra 2012 hevdet at Tyskland også ble tipset om en mulig terrorhendelse uker før lekene.
Tysklands kunngjøring viser at de har økt erstatningstallet til 28 millioner fra rundt 10 millioner etter nylige forhandlinger med en gruppe av ofrenes familiemedlemmer.
På den skjebnesvangre dagen hersket forvirring for de ikke-israelske idrettsutøverne på bakken. Det ble gradvis ryktet ut om en situasjon som utspilte seg utover formiddagen, men få i den olympiske landsbyen kjente til detaljene. Jones forklarte at landsbyen var "tre lange bygninger med leiligheter" og at basketballaget kunne se situasjonen langveis fra i midtbygningen.
Lagkamerat Mike Bantom, en innfødt Philadelphia-gutt som skulle fortsette å ha en ni år lang NBA-karriere, koblet skytingen til å være hjemme.
"Jeg husker at jeg sto på terrassen og så over gårdsplassen og så et par gutter med våpen," husket han, "jeg satte det i sammenheng at noen ble skutt i en krangel. Jeg visste ikke at det var en slik hendelse.»
Jim Becker gjorde det. Journalisten som hadde dekket Jackie Robinsons første spill sammen med tre kriger - Korea, Vietnam og Yom Kippur-krigen - ble vekket tidlig av sin Associated Press-kollega Charlie Erb.
"Charlie fikk meg ut av sengen klokken 05.00 og fortalte meg at arabiske terrorister hadde beslaglagt rommene til det israelske OL-laget," forteller den 96 år gamle Becker, som nå bor i Honolulu. «Jeg kunne se ut vinduet til AP-bygningen, som var 200 meter unna den olympiske landsbyen, og kunne se gutter med masker med rifler. Jeg brukte de neste 36 timene på skrivemaskinen.»
I mellomtiden øvde Team USA i praktisk uvitenhet om hva som skjedde, selv om offisielle konkurranser ble stoppet. Bantam fikk vite om gisselsituasjonen først etter å ha ringt hjem til USA.
"USA-teamet pleide å gå til en militærbase og trene," sa Bantom. "Denne gangen holdt de oss der og brakte oss ikke tilbake.
"Svært lite informasjon ble gitt til oss om hva som foregikk," fortsatte han. «Da vi kom tilbake på begynnelsen av kvelden ble vi holdt utenfor landsbyen fordi de ordnet med gislene. Vi så helikoptre stige ut av landsbyen. Det var da jeg kunne ringe hjem og finne ut av folk her hva som faktisk foregikk.»
Spillerne kom til slutt innen synsvidde for gislene.
"Den ettermiddagen da terrorister marsjerte israelerne ut, var vi 50-100 meter unna," sa Jones. "Jeg tenker: 'Hvordan skal dette ende?'"
I timesvis var det taust. Bak kulissene krevde terroristene løslatelse av over 200 palestinske politiske fanger i israelske fengsler, bare for å få Israels statsminister Golda Meir til å nekte blankt, og sa at hun ikke ville forhandle med terrorister. Det overlot det til den tyske regjeringen å prøve å ordne opp.
De palestinske terroristene krevde å bli fraktet til Kairo, og tyske myndigheter gikk glipp av flere muligheter til å drepe eller arrestere dem underveis. Busser brakte angriperne og gislene deres med bind for øynene til flere helikoptre, som deretter brakte dem til en NATO-flybase i nærheten.
Uerfarne skarpskyttere som var på stedet ble ikke utstyrt med riktige våpen for å skyte fra langt hold; pansrede kjøretøy med reservehjelp ble sittende fast i trafikken på vei til basen; og palestinerne oppdaget lett at flyet de trodde skulle ta dem til Kairo var satt opp som en felle. Etter en skuddveksling med tysk politi, kastet en av terroristene en granat inn i et av helikoptrene, og drepte israelerne inne; en annen terrorist skjøt de gjenværende israelerne i det andre helikopteret.
"De er alle borte," sa sportsreporter Jim McKay på en internasjonal sending, etter å ha gitt timer med oppdateringer.
Ingen i OL-landsbyen var klar over operasjonen, eller hvordan den endte.
"Den tyske regjeringen la ut en falsk pressemelding om at gisselfrigivelsen var fredelig avsluttet," sa Becker, presset til å jobbe på nyhetssiden den dagen, selv om han vanligvis fokuserte på sport. «Jeg skrev den historien.
"Men jeg hadde en reporter [Erb] på flyplassen som sa at han hadde hørt skudd og eksplosjoner. Så jeg kastet den historien og skrev en bulletin basert på det han fortalte meg.»
Redaktøren hans i New York ringte nær midnatt. "De sa 'Det du skriver kan ikke være sant, fordi vi så Howard Cosell og Jim McKay hadde gått på TV.' Så de fikk meg til å skrive en bulletin om at den tyske regjeringen kunngjorde at gisselsituasjonen hadde blitt fredelig løst," sa Becker. "Faktisk inneholder The New York Times offisielle historie om OL uttalelsen om at alle av oss i München gikk i dvale den natten og trodde at gisselutvekslingen var fredelig avsluttet."
Da sannheten kom frem morgenen etter, var det å fullføre OL det siste som mange av utøverne tenkte på.
«Alles første reaksjon var «La oss for svingende komme oss herfra og dra hjem», minnes Bantom, som skulle jobbe for NBA i 30 år etter sin spillerkarriere. – Det var første gang noe slikt skjedde, der folk ble tatt som gisler av politiske årsaker og drept. Vi var sjokkerte på det tidspunktet og opprørte over det som skjedde og redde for hva som kunne skje.»
Jones følte det samme.
"Da vi hørte hva som skjedde den kvelden, trodde vi alle at vi absolutt skulle reise hjem etter dette," sa han. "Men de sa at de skulle fortsette."
"Jeg tror det virkelig herdet meg litt til realitetene i verden," fortsatte Jones. «Det gjorde meg oppmerksom på verdenssituasjonen og fiendskapen. Alt var ikke kumbaya.»
Etter å ha holdt en minneseremoni til ære for ofrene, bestemte den internasjonale olympiske komitéens president Avery Brundage seg for å fortsette med resten av lekene.
"Brundage ble krysset av fordi dette skulle bli hans siste OL, og de hadde rotet det til," sa Becker. Brundage hadde hatt sin stilling siden 1952 og planla å trekke seg. «Brundage kommer opp dit og sier at vi ikke skal la politikk bli involvert. Elleve døde idrettsutøvere, fem terrorister og en politimann, og han sammenligner det med politikk.»
Resten av den israelske olympiske delegasjonen forlot München. Fem dager senere tok det amerikanske basketballaget seg videre til gullkampen mot Sovjetunionen, hvor det tapte for første gang i sin OL-historie, 51-50, i en kontroversiell avslutning.
Doug Collins gjorde to frikast med clutch med tre sekunder igjen å spille, og ga Team USA en ledelse på 50-49, men russerne fikk ekstra muligheter og ekstra tid – takket være en rekke funksjonsfeil og feilkommunikasjon ved målscorers bord – og scoret en layup i siste øyeblikk for å vinne.
"Følelsen min var om vi kunne hedre de menneskene som ble drept ved å vinne en gullmedalje som ville vært flott," sa Collins, som skulle fortsette å bli en fire ganger NBA All-Star og senere trener Michael Jordan og Bulls.
"Jeg tror bare ikke de ville ha ønsket at lekene skulle stoppes."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar