Den langsomme rytmen. Den passer meg best. Den som har plass for det som tilsynelatende er trivielt, men som er en gave. For det er en gave å våkne hver morgen, og brygge seg en god kopp Yorkshire tea, kunne lese i sin Bibel, be tidebønner og leve i Jesusbønnen. Det er en gave å sette beina under seg, etter en natt full av smerter og skjelvende begynne på en ny dag, og merke at de fortsatt bærer deg. Som om det er en selvfølge! Det er det jo slett ikke.
Alt dette vi tar for gitt! At vi ser, hører, kan spise selv, gå, stå, løpe. Jeg kan ikke alt dette, men jeg kan noe av det. Og for det er jeg takknemlig.
Kroppen jeg bor i er skrøpelig. Ufrivillig har kiloene rast av meg det siste året. Tror aldri jeg har fryst så mye som jeg har gjort dette året. Selv på varme sommerdager. Men jeg har klær å kle meg med og ulltepper og tulle rundt meg med. Det er ingen selvfølge. Så rik jeg er! Jeg takker Gud for klærne mine.
Jeg takker for vennene mine. De som ringer, kommer på besøk, ber for meg. Det er en virkelig rikdom! En av dem ringte her om dagen og sa: Jeg ringer i grunnen ikke for noen spesiell grunn annet enn at jeg ville høre hvordan du har det! Så nydelig! Tenk at noen bryr seg så mye. Det er en stor gave det. Eller han som stadig sender meg en oppmuntring og forteller at akkurat denne dagen har han bedt for meg - igjen!
Hva har du å være takknemlig for i dag?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar