Jeg ble visst ikke ferdig med å tenke på Isaks ord om at Gud skjuler seg i skyen. Den siste samtalen vår så langt fikk meg til å minnes ordene fra klagesangene 3,44: "Du innhyllet deg i skyer, så ingen bønn trengte igjennom."
Etter å ha dvelt ved dette bibelstedet en stund, kom jeg til å tenke på noe Hjalmar Ekström har skrevet i et av sine sjelesørgriske brev datert 29.juni 1924, her i min oversettelse:
"Ja, hvilket under er det ikke, når et menneske finner den åndelige fattigdommens port, den trange, åpen. De som søker denne port er nok mange, men bare de som gjennom sin søken har erfart sin avmakt, har funnet sin søkens mål, nemlig avmakten. Da er det ikke mennesket som søker, men alene Gud - i forening med Kristus i henne. Og så springer lovprisningens porter opp på vidt gap. Når mennesket har sunket ned, sunket tilbake til sitt Intet, da springer Guds-lovprisningens porter opp i henne og dette er den fra himmelen nedfallende ild som fortærer henne, sakte men sikkert, det vil si, det som ennå gjenstår av mennesket til intet mer av 'noe' finnes igjen. Da står hun stille og taus som en lilje blant liljene i urtegården og gjør ingenting. Det at hun vender sitt ansikt mot solen, det er ikke av henne selv. Det er solens egen makt som drar hennes ansikt til seg. Ei heller taler hun på noen annen måte enn at hun står der stille, og gleder seg over alt som kommer til henne."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar