Jeg har savnet samtalene mine med Isak. Det ble så stille etter at jeg dro hjemover. Men jeg har tenkt mye på den siste samtalen vår. Skjønt samtale. Det var mest Isak som snakket, og jeg som lyttet:
"Når det faller et mørke over oss, og særlig når vi selv ikke er årsaken til det, la oss da ikke engste oss. Tenk heller på at dette mørket har kommet til deg gjennom Guds omsorg og ledelse, av årsaker som Gud alene kjenner. For det hender at vår sjel drukner ogg liksom slukes av bølgene. Hva man enn gjør: leser Skriften eller forretter bønnene, så blir mørket enda djupere. Man har rotet seg bort. Iblant kan man ikke engang nærme seg bønnen. Man tror at det ikke kan komme noen slags forandring og at man noen gang kan kjenne fred. Denne tiden er fylt av fortvilelse og frykt. Sjelen kan ikke i det hele tatt håpe på Gud og får ikke noe trøst gjennom troen på Ham. Til bredden er den fylt av tvil og angst."
Isak og jeg stanser opp. Så sier han:
- Kjenner du deg igjen, eller er dette ukjent terreng for deg, Bjørn Olav?
Det er lenge siden Isak har brukt navnet mitt. Alt blir med ett veldig personlig. Jeg svarer:
- Dette har jeg opplevd mange ganger, jeg er midt inne i en slik fase av livet akkurat nå, Hva gjør du når du opplever en slik sjelens mørke natt, Isak? Hvilke råd gir du da?
- Jeg har ett råd, svarer Isak, og det er ikke det rådet jeg ventet meg. Han svarer:
"- Om du ikke klarer å samle deg og falle på ditt ansikt i bønn, så svøp kappen din omkring deg og sov til denne mørke nattens time drar bort fra deg. Gå ikke ut, men bli hjemme."
- Dette tror jeg du må utdype, Isak sier jeg.
- Vi får se i morgen, svarer Isak.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar