Uten ørken - ingen profeter

I formiddag talte jeg på gudstjenesten i Toten frikirke. Her følger utdrag av min preken over dagens tekst som er Matt 11,2-10:

"Johannes døperen er den siste store profeten i deen gamle pakt. Samtidig var han en som rydder vei for noe helt nytt i Guds store frelsesplan. I ødemarken i Judea står han fram og roper ut: Vend om, for himmelriket er kommet nær.

Ørkenen har en egen dragningskraft for alle Herren kaller til en særskilt tjeneste i Guds rike. De dras mot stillheten, og den strenge enkelheten, for i den kan de være alene med Gud og lære Ham bedre å kjenne. Her - i ødemarken formes og dannes man, og fordi ørkenens landskap ikke distraherer oss med alt hva denne verden har å by på, er det stille nok til at man også lærer å skille Guds stemme fra andre stemmer. I verden er det en kakofoni av stemmer, og inntrykk. I ørkenen er det vinden som suser. Ørkenen har også en tiltrekningskraft på mennesker som har hørt ryktene om at det finnes mennesker der ut som har funnet noe de ikke har, men lengter etter. De hører rykter om mennesker som har gjort seg erfaringer med Gud. Slike mennesker har en egen evne til å dra andre mennesker til seg.

Slik også med døperen. I store mengder dro mennesker ut i Judeas ødemarker for å søke opp denne underlige skikkelsen kledd i en kappe av kamelhår, med et lærbelte om livet, og med en meny bestående av gresshopper og vill honning. Ørkenen - landskapet med de vide grensene - utdanner profeter. I en verden der alt er bart og blottet mottar de sin nådegave: å se klarere enn andre. Skarpsynet er en Åndens nådegave.

Sakarjas sønn, var formet av den store stillheten. Hans utdannelse hadde vært lang, Tilstrekkelig lang for at han er fri fra kjendiseriets klamme hånd. Han hadde et kall, en livsoppgave. I ødemarken forberedte han seg, til dagen da han skulle tre frem på arenaen.

Slik er det. Gud kaller oss ut i ørkenen, ut til stillheten, og Han lar oss være der, kanskje i flere år, før det rette øyeblikket er der. Det som kalles "Guds velbehagelige tid." For Johannes er oppgaven å bane vei for en annen, å være budbringer.

Uten ørken, ingen profeter. Det profetiske bygger på evnen til å lytte. Skal vi lytte, må det være stille rundt oss. I larmen blander vi sammen, skaper oss en religiøs mix av røster. I stillheten lærer vi oss til å skille ut, vi lærer oss til å gjenkjenne Den Enes stemme.

"Han verken spriste eller drakk", heter det om Johannes. Det var det folk foraktelig sa om ham. De som trekker seg unna. de som går en radikal vei, de blir ofte misforstått og utsatt for folkepraten.

Men Johannes hadde mat å spise som disse som snakket så foraktelig om ham ikke visste om. Johannes hadde en kilde å drikke av som var skjult for verden. Vi inviteres til å finne den samme kilden, og drikke oss utørste av den. Som hver autentisk veiviser pekte Johannes bort fra seg selv og pekte på Ham: "Se der Guds Lam..."

Om seg selv avla han vitnesbyrdet: "Han skal vokse, jeg skal avta", eller som det heter i Erik Gunnes oversettelse: Han skal vokse, jeg skal svinne bort."

Resten av dagens preken finner du i de to artiklene jeg har skrevet om døperen Johannes her på bloggen, om hans eksempel som en beder.