Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved brødsbrytelsen, del 1

Jeg starter i dag en ny serie om brødsbrytelsen, i det jeg anser dette tema for å være av stor betydning for den enkeltes liv med Gud.

Dåp og nattverd hører sammen. Jeg har begynt å tenke på disse to som følgesvenner, i det den ene - dåpen - følges ad den andre - nattverden. La meg forklare dette litt nærmere:

Dåpen er som en dør som fører inn i et rom. Når vi døpes føres vi inn i dette rommet hvor det dekkes bord for oss, og vi får del i et måltid. Måltidet er målet for dåpen. Dåpen er starten på det nye livet, måltidet bringer oss inn i dette livet. Dåpen er Alfa, måltidet eller nattverden, som jo betyr kveldsmåltid, er Omega. Begynnelsen og enden.

Vann er det element i hvilken dåpen er symbolisert; det representerer Den Hellige Ånd. Når vi lar oss døpe er det et kraftig symbol på det under gjenfødelsen representerer: syndernes forlatelse, vår død og oppstandelse med Kristus. Brød og vin er de symboler som representerer nattverden eller brødsbrytelsen. Når vi bryter brødet så er det et personlig vitnesbyrd om at dåpen har funet sted, med alt hva den representerer i den troendes liv. Som vannet symboliserer Den Hellige Ånd, symboliserer brød og vin Kristi legeme og blod.

Det er djup visdom i dette at Herren lar nattverden følge dåpen. Gjennom dåpen blir vi døpt inn i og blir med-lem av Kristi kropp, gjennom nattverden eller brødsbrytelsen (jeg liker best den siste benevnelsen), lever vi i denne kroppen og nyter fellesskapet med Herren. Både dåpen og brødsbrytelsen er komplett, ikke noe kan legges til eller trekkes fra, begge deler er noe Herren har gitt oss.

Det er interessant å se hvordan omvendelse, dåp, medlemsskap og brødsbrytelse følges ad helt fra menighetens grunnleggelse. I Apgj 2 leser vi om de 3000 som blir frelst på pinsefestens dag i Jerusalem.

1. Først blir de oppfordret til å omvende seg, Apgj 2,38.
2. Så blir de bedt om å la seg døpe, Apgj 2,38.
3. De tar imot budskapet, Apgj 2,41
4. Så blir de døpt, Apgj 2,41a
5. Som en konsekvens av dåpen blir de medlem av menigheten, Apgj 2,41b
6. De tar del i nattverden, Apgj 2,46

Her ved selve dørterskelen til menighetens historie modellerer Gud selve mønsteret: først dåp, så nattverd. Hver eneste en som ble medlem av menigheten i Jerusalem gikk fra det ene til det andre, fra dåp til nattverd.

(fortsettes)

Min synd

Hva skriver man om på årets siste dag? Jeg ble liggende å tenke på det før jeg sovnet i natt. For meg er nyttårsaften en dag for stille ettertanke og bønn. Det er flere tiår siden jeg sendte opp en nyttårsrakett. Bråket, støyen og festen tiltrekker meg slett ikke.

Mens jeg lå slik å tenkte kom to ord til meg: "Min synd." Ikke særlig lystig og oppmuntrende, sier du kanskje. Enkelte vil jo ha det til at synden ikke lenger eksisterer, og om den så gjør vil de slett ikke høre om den eller bli konfrontert med egen synd. Den stadig gjentagende melodien er jo at Gud er kjærlighet og kjærlighet kan aldri bli feil. Det som føles rett er rett. Slik tenker også enkelte kristne. Budskapet på t-skjorten er forsåvidt ganske betegnende, selv om det ikke er sant. Synden er slett ikke noe symbolsk, den er i aller høyeste grad svært reell. Konkret.

Jeg ber Salmene, og en av de salmene jeg stadig vender tilbake til er Salme 51. Dette er en botssalme, skrevet av David etter at han selv er blitt konfrontert med synd i sitt liv. Men salmen kan brukes av alle som ønsker at Guds lys skal rettes mot dem. Du kjenner sikkert ordene fra 1.Joh 1,6-7: "Hvis vi sier at vi har fellesskap med Ham og vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten. Men hvis vi vandrer i lyset, slik Han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og Jesu Kristi, Hans Sønns blod renser oss fra all synd." Det ligger altså en forutsetning her: at vi vandrer i lyset! Ikke av og til stikker innom der det er lyst! Men vandrer i lyset.

I Salme 51 snakkes det ikke om "deres synd", men "min synd".

"For mine overtredelser erkjenner jeg, og min synd står alltid for meg. Mot Deg, mot Deg alene har jeg syndet, og det onde i Dine øyne har jeg gjort ..." (v.5-6)

Det er et menneske som har fått Guds ransakende lys rettet mot seg som skriver slik, som har kommet i syndenød. Slik skapes bare av Den Hellige Ånd. Jesus sa at Den Hellige Ånd er kommet for å "overbevise" om synd. Noen ganger trenger vi nemlig det: overbevises. Vi lever nemlig i illusjonen av at vi, at jeg, ikke har syndet eller lever i noen synd. De andre gjør.

Men så kommer Helligånden og overbeviser oss om min synd. Det kan kjennes ubehagelig.

Men så nødvendig.

2010 kan bli året da Herren Jesus kommer tilbake. Har jeg gjort opp, beskikket mitt hus.

I dag ber jeg Herren ransake mitt liv, og så vil jeg gjøre som sangeren: "Min synd jeg stilt bekjenner for Ham min høye gjest."

Hva søker Herren? I Salme 51 får vi vite det:

"Offer for Gud er en sønderbrutt ånd, et sønderknust og angrende hjerte - Gud, det vil Du ikke forakte." (v.19)

Dette er en prosess. Lyset rettes mot oss, jeg ser MIN synd, ber Gud om tilgivelse og mottar renselsen i Jesu blod. Ikke en gang, men mange ganger, skjer dette.

"Hvis vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han tilgir oss syndene og renser oss fra all urettferdighet." (1.Joh 1,9)

Men da må vi bekjenne dem.

Et riktig velsignet godt nytt år i lyset ønskes dere alle.

Å være en del av menigheten, del 1

Dette bildet er nokså sjeldent. Det viser den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee og den engelske bibellæreren T.Austin Sparks. Jeg gjengir det fordi begge disse har vært viktige formidlere av Guds ord for meg, og da særlig med hensyn til det Guds ord sier om Guds evige hensikt, menigheten og Guds rike.

I forbindelse med en treningsleir for kristne arbeidere i Kuling, Foochow i Kina i 1948 holdt Watchman Nee en serie med bibeltimer. Flere av disse er samlet i en serie med bøker, utgitt av hans nære medarbeider Stephan Kaung. En av bøkene heter "Assembling together", og her finnes et kapitel som heter "Joining the Church". Innholdet går rett inn i den debatten som pågår her på bloggen om menighetens betydning. La meg gi deg noen smakebiter:

"Mange troende tror de kan være kristne helt alene; de tror ikke de har noe behov for å slutte seg til noen menighet. De sier: Vi ønsker Kristus, men vi ønsker ikke kirken. Vi vil ha en personlig relasjon til Kristus men vi har ikke noe behov for en relasjon til noen menighet. Kan vi ikke be for oss selv? Klart vi kan. Kan vi ikke lese Bibelen alene? Uten tvil kan vi det. Så hvorfor skal vi da ha alt det trøbbelet med å forsøke å kommunisere med andre? Hvorfor ikke bare ha fellesskap alene med Herren?"

Svaret Watchman Nee gir er at trenger å forstå at det er to sider ved frelsen!

"For det første er det en personlig side. På den personlige side kan den enkelte av oss motta liv selv og vi kan også be til Herren alene. Vi kan låse oss inne på rommet vårt og tro på Herren. Men alt vi vet er denne personlig frelse, vi vil ikke utvikle oss normalt, heller ikke vil vi holde ut, vår fremgang vil heller ikke være særlig stor.

Det er også en annen side ved det kristne livet - den korporative... Ingen kan være en uavhengig kristen. Så snart vi er frelst, blir vi medlem av Guds familie som Guds barn. Dette er en av de første åpenbaringer i Bibelen. En som er født på ny inn i Guds hus blir et barn blant mange andre barn. Den neste åpenbaringen er at alle som er frelst blir Guds hvilested, Guds hus... Alle kristne er forenet i det som er Kristi kropp, og de er hverandres lemmer."

I neste artikkel skal vi se nærmere på disse ulike aspektene.

(fortsettes)

Menigheten er sentrum for Guds evige plan

Ordene fra Ef 3,8-11 avslører for oss at menighetens eksistens er i følge Guds evige hensikt. Menigheten oppstod ikke ved et slags ulykkestilfelle, fordi Israel forlot Herrens vei, og Gud måtte finne på plan-B. Før tidenes begynnelse, i evigheten, hadde Gud sin plan klar:

"Til meg, som er den aller minste av alle de hellige, ble denne nåde gitt at jeg skulle forkynne evangeliet om Kristi uransakelige rikdom for hedningene, og opplyse alle om hva denne hemmelighetens samfunn er, det som fra evige tider har vært skjult i Gud, som skapte alle ting ved Jesus Kristus. Hensikten med dette var at Guds mangfoldige visdom nå ved menigheten skulle bli gjort kjent for maktene og myndighetene i himmelrommet. Dette skjedde etter den evige hensikt som Han nå har fullført i Kristus Jesus, vår Herre."

Så annerledes dette er enn det som det fokuseres på i vår tid hvor individualismen er satt i fokus.

Hva var Guds plan? Hans plan var å ha en menighet bestående av mennesker, født på ny, med Jesus som Frelser og Herre, bygget sammen til èn kropp. Legg merke til at det er menigheten ikke enkeltstående kristne, som skal kunngjøre Guds mangfoldige visdom for makter og myndigheter i himmelrommet. Menigheten er derfor sentrum av Guds evige plan.

Det trengs åpenbaring for å se dette! Den Hellige Ånd må åpne våre øyne så vi ser hva menigheten er. Det handler om noe mye mer enn bare det å møtes for gudstjenester eller andre sammenkomster. Det handler om intet mindre enn Guds evige hensikt. Ser vi dette, ser vi menigheten fra Guds synsvinkel, fra Guds evighetsperspektiv, vil vi aldri mer dyrke individualismen som om den skulle være Guds gave. Det er den ikke. Den kan være en fiende av det som er Guds hensikt.

Et bilde som taler mer enn ord

En god venn av meg, Jan Roar Sekkelsten, pastor for Baptistane i Førde, laget en annerledes jul for seg og sine i år. I stedet for juletre laget han en julekrybbe. Snakk om å få Jesus i sentrum igjen!

Bildet taler i grunnen veldig for seg. Det gir ettertanke, ikke minst i en tid hvor veldig mye handler om alt annet enn julens egentlige innhold.

Takk for bildet, Jan Roar. Du fikk oss til å tenke på det sentrale.

Hva kan vi lære av de apostoliske teamene, del 3

Onesimus er den neste som Paulus lister opp i brevet til den kristne forsamlingen i Kolossæ. Han var også en del av det apostoliske teamet til Paulus. Onesimus beskrives slik:

"Onesimus, en trofast og kjær bror, som er en av dere..." (Kol 4,9)

Vi kjenner Onesimus som slaven til Filemon, en velstående borger av Kolossæ. Filemon hadde blitt en kristen gjennom forkynnelsen til Paulus. Onesimus hadde stjålet penger og flyktet. I Rom hadde han kommet i kontakt med kristne, og Paulus, og hadde funnet Herren Jesus som sin frelser og blitt totalt forandret. Nå ville han tilbake til Filemon, og til forsamlingen i Kolossæ, ikke lenger som en tyv og rømling, men som Kristi tjener. Han er blitt en "trofast og kjær bror", en moden kristen som er til å stole på!

Onesimus er et svært godt eksempel på den forvandlingsmakt som evangeliet har. I ham ser vi en som ikke bare endrer kurs, men som lar Kristus forvandle seg og begynner å leve et nytt liv som er totalt annerledes enn det livet han levde.

I dag finnes det mange som kaller seg kristne, men det er ingen eller svært liten forskjell på deres liv og livet til ikke-kristne. De er like opptatt av verdslige ting som alle andre. Det ser ikke ut til at de har fått en ny ånd og et nytt hjerte, de lever ikke for Herren og lar Hans ord være gjeldende for deres liv. Er de virkelig blitt født på ny? Har de virkelig møtt Herren, eller er de bare kristne i navnet?

Onesimus reiste hjem som en totalt forandret mann.

Har vi i sannhet omvendt oss fra vår synd? Søkt Herren, og satt vår lit til Kristi frelsergjerning på korset, og gjort Ham til Herre i våre liv? La oss gjøre som Onesimus!

I neste artikkel skal du få møte Aristark.

(fortsettes)

200 ungdommer samlet til målbevisst bønn i Kiev

Omlag 200 ungdommer fra ulike baptistmenigheter i Kiev regionen i Ukraina kom sammen 20 desember i den ene hensikt å be og opphøye Jesu navn. Vertskap for samlingen var Evangeliekirken, en av mange baptistkirker i Kiev.

Lovsang, grundig undervisning og bønn i smågrupper preget samlingen som varte hele dagen. Som jeg har skrevet på bloggen tidligere er det vekkelse flere steder i Ukraina, og mange baptistforsamlinger opplever en rik innhøstningstid. Årsaken er målbevisst bønn, og slike samlinger som denne, er det flere av. Mange ungdommer har fått "smaken" på bønn, og det er en stor glede å se hvor ivrige de er etter å storme himmlenes rike for å rive det til seg.

Når de nå går inn i et nytt tiåret om bare kort tid, vil mange baptistmenigheter i Ukraina arrangere bønnevaker hvor de som deltar ber seg inn i det nye året. Det burde være med på å utfordre sløve norske kristne som kommer sammen for å fortelle dårlige vitser, spise og skyte opp raketter!

Bildet viser bønne- og lovprisningsmøtet i Evangeliekirken i Kiev.

God venn valgt til biskop for mennoniter i Pueblo, Colorado

Det er en stor glede for meg å informere bloggens lesere om at min gode venn, Nelson Torkelson (til høyre på bildet) ble ordinert til biskop for Pike Peak Mennonite Church i Pueblo, Colorado USA, 23. desember. I tråd med anabaptistisk praksis siden 1500-tallet velger de konservative mennonitene biskoper til å ha tilsyn med sine menigheter.

Noen mer egnet kandidat til å bli biskop enn Nelson Torkelson skal man lete lenge etter. Kvalifikasjonene gis blant annet i Paulus' brev til Titus:

"For en tilsynsmann (biskop) skal være ulastelig som en Guds forvalter, ikke egenrådig, ikke hissig, ikke drikkfeldig, ikke voldsom, ikke grådig, men gjestfri, en som elsker det gode, er sindig, rettferdig, hellig, avholdende, og som holder fast på det troverdige ordet i samsvar med den sunne lære, for at han, ved den sunne lære, skal være i stand til både å formane og å overbevise dem som sier imot." (Tit 1,7-9)

Alt dette stemmer når det gjelder Nelson Torkelson. Han ville nok ikke like at jeg skriver det, for Nelson er en person som aldri fremhever seg selv. Hans bestefar var fra Moi, og utvandret til USA. Selv kom Nelson til Norge for noen år siden for å se stedet hvor bestefaren kom fra, og for å se om det var grunnlag for å plante en anabaptistisk menighet her i Norge. Siden den gangen har vi holdt jevnlig og god kontakt, og Nelson planlegger en ny tur til Norge på vårparten. Vi gleder oss veldig til å se ham igjen. Hans milde, fine vesen og hans grundige bibelundervisning er noe vi har lært å sette stor pris på. Det forstår vi at mange flere opplever siden han nå er blitt betrodd tjenesten som biskop. Vi ber om at Herren rikelig må velsigne Nelson i hans nye gjerning.

Hva kan vi lære av de apostoliske teamene, del 2

Her følger den andre artikkelen om noen av medlemmene av de apostoliske teamene som fulgte Paulus. I den første artikkelen skrev jeg om Tykikus. Jeg fortsetter med å skrive om ham:

Vi skal se litt nærmere på hvordan Paulus beskriver Tykikus: "Tykikus, vår kjære bror, trofaste tjener og medtjener i Herren ..." (Kol 4,7)

Det er tydelig at Tykikus er en person Paulus har stor hengivenhet for. Hans karakter, livsstil og kjærlighet til Kristus knyttet sterke bånd mellom dem. Tykikus hadde også en stor omsorg for både arbeidet Paulus utførte, og for helsen til Paulus. Han var følsom for de praktiske behovene apostelen hadde og forsøkte å dekke dem så langt det var mulig. Å være noen som beskrives som "trofast tjener ..." viser at Tykikus var en uselvisk person, hjelpsom og snill. Ingenting var "for mye" for Tykikus. En tjenende ånd var selve "varemerket" for hans liv.

Men Paulus er ikke ferdig med dette. Han kaller også Tykikus for "trofast". Med de ordene beskriver apostelen at Tykikus var en som brydde seg om mennesker. Han var forkynner, men også en oppmuntrer, en som utøvde en stor tjeneste i det å trøste og utfordre. Tykikus hadde de troende på sitt hjerte.

Tykikus var trofast mot Guds ord og mot Kristi forsamling. Han var derfor den rette personen å sende til Kolossæ, i en tid da vranglærere banket på døren til denne menigheten. Tykikus underviste i sannheten, i den apostoliske lære, trofast, som en medtjener, i lojalitet til misjonsbefalingen.

For Paulus var Tykikus også en "medtjener". I dette ordet ligger det en dyp mening. Først beskriver det jo Tykikus som en kollega, et medlem av teamet. Tykikus var ikke ute etter å ta vare på egen rykte, eller mele sin egen kake. Han var del av noe større, av en sammenheng. Han arbeidet for Guds rike, ikke egen interesse. Han var glad og fornøyd med å tjene apostelen Paulus. Det i seg selv var belønning nok.

Det er vel slik med mange av oss. I møtet med noen av Kristi disippler, som lever et så rikt liv sammen med Ham, er det en velsignelse bare å være i deres nærhet. Slik var det også for Tykikus i forhold til Paulus.

Men det er viktig å merke seg dette. Paulus så ikke på Tykikus som sin personlige tjener. Tykikus var en medtjener i Herren.

I neste artikkel møter vi Onesimus.

Om du klikker på kartet får du det opp i et større format. Det er ganske interessant om du har interesse av å studere misjonsreisene til Paulus nærmere.

Kampen om Jerusalem og Jesu gjenkomst

Det bygges i Jerusalem. Planene om å bygge 700 nye boliger er nå klare. Som ventet kommer protestene fra verdenssamfunnet, og fra palestina-araberne. Jeg tenkte på ordene fra 2.Krønikebok da jeg leste om dette:

"Likevel har Jeg utvalgt Jerusalem ..." (2.Krøn 6,6) Om templet som ble bygget der heter det: "For nå har Jeg utvalgt og helliget dette huset, så Mitt navn skal være der til evig tid. Mine øyne og Mitt hjerte skal være der alle dager." (7,16) "I dette huset og i Jerusalem, som jeg har utvalgt blant alle stammene i Israel, skal Jeg la Mitt navn bo til evig tid." (33,7)

Det er noe spesielt med Jerusalem, den store kongens by!

I Salme 122 leser vi:

"Våre føtter fikk stige innenfor dine porter, Jerusalem. Jerusalem er bygd som en tett sammenføyd stad, dit stammene går opp, Herrens stammer, til Israels Vitnesbyrd, for å prise Herrens navn. For troner er satt der til dom, tronene som tilhører Davids hus. Be om fred for Jerusalem! Må de som elsker deg, få gode dager! Må det være fred innenfor dine murer, trygghet i dine borger!" (v.2-7)

Hit - til Oljeberget - skal Herren Jesus en dag komme igjen. Det er derfor ikke til å undres over at det står kamp om Jerusalem.

"På den dagen skal det skje: Jeg skal gjøre Jerusalem til en løftestein for alle folkene. Alle som vil løfte henne bort, skal sannelig bli flerret opp, selv om alle jordens folkeslag er samlet mot henne. (Sak 12,3)

"Se, Herrens dag kommer ... For Jeg skal samle alle folkeslagene til krig mot Jerusalem. Staden skal bli inntatt, husene plyndet og kvinnene voldtatt. Halvparten av staden skal bli bortført, men resten av folket skal bli utryddet fra staden. Da skal Herren gå ut og stride mot disse folkeslagene, slik Han strider på stridens dag. På den dagen skal Hans føtter stå på Oljeberget, som ligger vendt mot Jerusalem fra Øst. Oljeberget skal revne i to, fra øst til vest ..." (Sak 14,1a-4a)

La oss be om fred for Jerusalem.

Les også:
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/midtosten/artikkel.php?artid=597272

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=198110

La oss ikke forakte det profetiske ord - det er et lys som skinner i mørket, del 4

Det er flere ting som tyder på at planene om å bygge et tredje tempel i Jerusalem er kommet langt. I august 2008 meldte Tempel-Insittuttet - hvor mange av møblene og utstyret for Templet er blitt rekonstruert - at rabbi Shlomo Riskin, sjefrabbineren i Efrat, og andre prester fikk tatt mål for deres presteklær. Og 30 juli i år på Tisha B'Av or - den niende Av - dagen da jøder verden over sørger over ødeleggelsen av begge de historiske templene - ble arbeidet startet for å gjenoppbygge alteret til det tredje templet.

Vi må ikke bli overrasket at dette skjer, uten at vi som kristne aktivt skal støtte et slikt gjenoppbyggelsesarbeid. Dette er i tråd med Guds ord.

Til menigheten i Tessaloniki skriver apostelen Paulus:

"Når det gjelder vår Herre Jesu Kristi gjenkomst, brødre, og vår samling med Ham, ber vi dere om ikke så raskt å bli drevet fra vettet eller bli oppskaket, verken ved noen ånd eller ved noe ord eller ved brev, som om det kom fra oss, som om Kristi dag allerede var kommet! La ingen forføre dere på noen måte! For den dagen kommer ikke uten at frafallet først er kommet, og syndens menneske er blitt åpenbart, fortapelsens sønn. Han er den som står imot og opphøyer seg over alt det som kalles gud eller som blir tilbedt, slik som han sitter som om han var Gud i Guds tempel og viser seg fram som om han er Gud." (2.Tess 2,1-4)

Med andre ord: Det skal komme et frafall fra troen i endens tid. Det er ikke vanskelig å se at akkurat det ordet har fått sin oppfyllelse i vår levetid. Frafallet er stort. Nå driver selv frikirker vekk fra Guds ord i stort antall og kaster vrak på det deres egne martyrer sto fast ved inntil døden kom og rev dem bort.

For det andre: Templet i Jerusalem skal bygges opp igjen. Det må det jo fordi apostelen Paulus skriver at en han kaller "fortapelsens sønn", som ikke kan være noen annen enn Anti-Krist, skal sette seg i dette templet og vanhellige det. Skal det kunne skje må Templet bygges opp igjen, og planene for dette er kommet svært langt. Derfor bør vi merke oss to ting med hensyn til Jerusalem i tiden fremover: Oppmerksomheten rundt Jerusalem kommer til å øke! Verdens politikere kommer til å arbeide for å finne løsninger på hva som skal gjøres med det såkalte Jerusalem-spørsmålet, og palestina-araberne kommer til å øke presset for å få gjort Øst-Jerusalem til hovedstad i en fremtidig palestinsk-arabisk stat. På den andre siden vil vi høre mer og mer om planene for gjenoppbyggelsen av Templet.

Vi må forstå tiden vi lever i! Anti-Krist kommer snart til å stå frem på verdensarenaen. Alt legges til rette for en politiker av stort format, som vil bringe fred til verden. Noen sann fred snakker vi ikke om. Den er en illusjon, men verden vil bedras. Det store spørsmålet er om vi kristne vil bli bedratt.

På bildet ser vi hvordan enkelte har forestilt seg hvordan det tredje templet vil bli.

Veigrep - en mulighet til et mer forpliktende disiplinert liv i Kristi etterfølgelse

Korsvei-bevegelsen gjør nå alvor av å skape et livsregelfellesskap der deltagerne forplikter seg til en åndelig rytme gjennom bønn, praksis og fellesskap. Livsregelfellesskapet har fått navnet "Veigrepsfellesskapet".

I november ble det arrangert en såkalt "milepæl-samling" hvor det ble samtalt om hva dette livsregelfellesskapet skulle inneholde. 8.-10. januar samles omkring 30 Korsvei-vandrere på Aarholt-tunet i Vestfold for å starte Veigrepsfellesskapet. Jeg tror dette vil komme til å stor betydning for mange som har savnet et mer forpliktende fellesskap, hvor man kan leve ut et disiplinert liv i Kristi etterfølgelse i hverdagen. De såkalte veigrepene som er blitt valgt ut handler om en rytme for bønn, bevisste valg på viktige livsområder og et fellesskap å gjøre det sammen med. Korsveiprest Knut Grønvik forteller at veigrepene er blitt til i møte mellom Korsveis fire veivisere, inspirasjon fra andre fellesskap og bevegelser og behov og lengsler i egne liv.

Veigrepene er noenlunde klare:
• En rytme for bønn (daglig, ukentlig, måndelig, årlig).
• Veivalg på viktige livsområder (tid, penger, miljø, rettferdighet).
• En medvandrer å rådføre seg med.

Vi kommer til å følge dette opp her på bloggen i tiden fremover.

Det er mulig for den som er interessert å være med på samlingen på Aarholt-tunet. Ta da direkte kontakt på nettsideen www.korsvei.no. Under "Arrangementer" er det mulig å melde seg på.

"For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene"

Jeg har skrevet før at Johannes evangeliet er det evangelium jeg nok oftest vender tilbake til. Det er noe hos Johannes som treffer meg. For tiden oppholder jeg meg i prologen. Den er så mettet med innhold at det er vanskelig å komme videre. Kanskje skal jeg ikke videre, for tiden. Kanskje er dette tiden for å bli i inkarnasjonens mysterium:

"I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det."

I trosbekjennelsen fra Nikea og Konstantinopel, fra henholdsvis år 325 og 381, heter det:

"Og på èn Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske ..."

Dette er den sanne kristne tro. Og det er noen veldig perspektiver over det hele.

Kristi pre-eksistens. Han som er før alle tider. Ved Ham er alt blitt skapt.

Han som gir avkall på alt det Han har i det himmelske.

I Kristus-hymnen i Filipperbrevet heter det:

"Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske ..." (Fil 2,6-7

I den nikenske trosbekjennelsen heter det:

"For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske."

Det er noe å grunne på i dag.

"I inkarnasjonen steig den evige og tidlause Gud inn i tida og historia som eit menneske 'for å kunne sameine menneskeslekta enno ein gong med seg sjølv som hovudet.' (Kyrill ac Alexandria)" (Trusdokument for Den nordisk-katolske kyrkja, side 20 i kapitlet: Læra om Kristus)

Dette tror jeg. Dette er sann kristen tro.

Skriften og Kirken som gav oss de kanoniske skriftene

2.juledag ble en dag med mange tanker for mitt vedkommende. En av dem som jeg har tumlet med i lang tid er denne: Hvorfor anerkjenner vi Den Hellige Skrift som autoritet, men ikke Kirken som gav oss den Bibelen vi bruker til daglig?

I protestantiske sammenhenger understrekes Sola Scriptura. Av og til får jeg inntrykk av at Bibelen for enkelte er som koranen. Som vi vet kom den ned fra himmelen. Men slik var det ikke med de kanoniske skriftene som utgjør Bibelen. Den kom ikke ferdig ned fra himmelen. For en del protestanter er det vanskelig å forstå at Kirken kom før de kanoniske skriftene som er vår Bibel. Den første menighet hadde Det gamle testamentes skrifter, og etter hvert fikk den de apostoliske skriftene.

Jeg tror at Gud har bevart sitt ord. Han har hatt og har en spesiell interesse av det. Men det jeg sliter med i forhold til enkelte av mine protestantiske venner er deres avvisning av den Kirke som samlet de skriftene som gav oss vår kanoniske Bibel. På den ene siden er de enig med meg i at Gud har bevart sitt ord, på den andre siden hevder de samme at Kirken som samlet disse skriftene og kanoniserte dem allerede tilhørte frafallets kirke! For å si det slik vi gjør det der hvor jeg kommer fra: Dette henger ikke på greip!

Hør på dette:

"Denne overnaturlege openberringa i Kristus vert formidla i tradisjonen frå dei heilage apostlane, som var overlevert i skriftleg form i de Gud-inspirerte Skriftene og i munnleg form i Kyrkja si levande stemme. Den munnlege tradisjonen er på den eine sida teken i vare i trusvedkjenningane og andre kanoniske vedtak i dei sju økumeniske konsila (kyrkjemøta) og lokale synoder, i skriftene åt dei heilage kyrkjefedrene og både i den heilage liturgien og i Kyrkja sin generelle liturgiske praksis, og kjem på den andre sida til uttrykk i Kyrkja si vedvarande offentlege undervisning."

Ta deg tid til å lese det igjen! Det er hentet fra "Trusdokument for Den Nordisk Katolske Kyrkja". Dette er en norsk oversettelse av den engelske "Road to Unity"og den tyske (Koinonia auf Altkirchlicher Basis) utgave av felleserklæringene fra den ortodoks-gammelkatolske kommisjonen. Med andre ord er dette en felles ortodoks/gammelkatolsk forståelse. Og jeg synes den høres aldeles riktig ut!

For: hvordan kan det være slik at vi anerkjenner de kanoniske skriftene denne Kirken gav oss, men vi anerkjenner ikke den Kirken som gav oss de kanoniske skriftene? Vi har altså tiltro til at Guds hellige Ånd ledet dem til å gi oss de rette skriftene, men vi har ikke tiltro til noe annet av det som skjedde i Kirken på denne tiden? For det er faktisk det enkelte protestanter sier. Det er ikke så lett å forstå akkurat det.

Bildet viser en munk i den rumensk-ortodokse kirken.

Om å reise eller bli værende

Da jeg vokste opp var det en begivenhet at noen reiste til Sverige. Og hadde du beveget deg utenfor nabolandets grenser, ja da snakket vi om eksotiske reiser som få var forunt. I dag er det ikke eksotisk om vi ikke snakker om land i Sør-Amerika, hvor du har delt kår med en eller annen nærmest ukjent indianerstamme, eller vært på hvalsafari i Sørishavet.

I jula har jeg lest om en som ikke reiste noe sted, men som likevel levde et rikt og ikke minst svært fruktbart og innflytelsesrikt liv: Bede, en monk som levde i årene 673-735, altså den tidlige middelalder. De reiste den gangen også, men ikke Bede. Han forble på sitt hjemsted. Det er svært lite sannsynlig at Bede noensinne reiste ut over grensene for sitt kjære Northumbria, som ligger i den nordlige delen av England. Han levde et stille og kontemplativt liv. Tiden ellers tilbrakte han til å skrive, oversette, studere og reflektere. Og fikk gjort mer og av langt større betydning enn de fleste som lever i dag.

Han var født ved siden av et kloster, St.Peter's at Monkwearmouth, - du ser nåværende klosterkirke på bildet som følger denne artikkelen. Det var ikke uvanlig for barn på den tiden å bli oppdratt i en religiøs institusjon, slik også med Bede. Klosterets grunnlegger, Benedict Biscop, fikk ansvaret for Bede da denne var syv år gammel. I 682 ble et nytt kloster bygget i nærheten av et sted som heter Jarrow, og to år senere ble Bede overflyttet til dette klostret. Her lærte han gresk og latin, og litt hebraisk. Og det var her Bede fremfor alt studerte Bibelen. 19 år gammel blir han ordinert til diakon. Prest ble han da han rundet 30.

Bede levde et langt liv; de fleste vil kanskje hevde et liv uten de store begivenheter, men det forholdt seg ikke slik. For Bede levde et rikt indre liv. Hans sinn ble befolket av alle de store helter og helgener fra hans egen samtid og av legendene. Bede tilbrakte bokstavelig talt hele livet sitt et eneste sted: St. Paul, hvor han studerte, tenkte, skrev og til slutt døde.

Blant hans mange verk er Bede's Lives of the Abbots og, hans mest berømte, History of the English Church and People. Dette er en mesterlig dokumentasjon om hvordan den kristne tro kom til De Britiske øyer og hvor en kan lese historiene om de første helgener og misjonærer.

Jeg gikk og tenkte på Bede i går, og sammenlignet ham med dagens rotløse mennesker. Dagens mennesker må bryte opp, det må skje noe hele tiden, ferier må være opplevelsesferier, og vi må reise langt, ja lengre enn langt. Lengre enn naboen har vært.

Bede ble. Rotfast. Han levde i landskapet hvor han ble født, men reiste i sin indre verden. Og fikk utrettet mer enn de som har vært en snartur på Papa NyGuinea. Hva ville skje om du slo røtter?

Med ære og herlighet kronte du ham, del 3

Her følger tredje og siste del av Peter Halldorfs julebetraktning:

Hva mennesket gjennom denne fødsel deler med Jesus er intet mindre enn Hans stilling innfor Faderen: "Ty i bredd med Jesus det mig ställer, ger mig rätt til samma arv som ham", synger Lina Sandell om det åndelige barnekåret. (Sv.Psalmboken 250) "Min Far og Far for dere," sier Jesus (Joh 20,17) Og Paulus fyller ut: "Men er vi barn, er vi også arvinger." (Rom 8,17)

Våger jeg å tro dette? Klarer vi å ta det til oss? "Er det sant at Jesus er min broder. Er det sant at arven hører meg til?" I såfall kan det bare bety en ting: Faderens blikk hviler på oss med samme ømhet og tilgivelse som når Han ser på sin enbårne Sønn.

Tanken gripes av svimmelhet innfor det ufattelige. Når vi på alvor aner storheten i Åndens gave til mennesket - det barnekår som overgår alt som nevnes kan - hvordan skulle vi kunne unngå sammen med hyrder og engler falle inn i den kosmiske lovsangen når budet om den store gleden når dem: "Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i." (Luk 2,14)

Denne natt blir Jesus alt det vi er, slik at vi skal bli alt det Han er. Johannes skriver: "Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde." (Joh 1,16) Denne natt aner vi storheten i å være menneske - for det er menneske Gud blir! Denne natt, som "lyser for alle mennesker" (Joh 1,9), gjør det klart som aldri før: den menneskelige verdigheten slokner uten Gud, ettersom den er en avglans av Gud.

I en eneste person, Jesus fra Nasaret, forenes alt det Gud er og alt det mennesket er. I barnet i Betlehem ser Gud og mennesket hverandre i øynene - og de kjenner igjen hverandre. "Vi så hans herlighet." Hva så de? De så Guds herlighet - og de så menneskets herlighet.

Barnet i Betlehem er den usynlige Guds avbildning, slik som hvert menneske er Guds avbildning. Hva er forskjellen mellom Guds avbildning i Jesus og Guds avbilde i oss? Kun dette: i Ham er avbildningen ikke vansiret av synden. Han eier den likhet med Gud som vi alle er skapt til. Han kom, ikke for å gjøre oss til guder, men til menensker. Å være menneske er å ligne Gud. Derfor synger David: "Du gjorde ham lite ringere enn Gud." (Salme 8,6)

Når vi ser hans herlighet forstår vi hemmeligheten om vår egen verdighet - "og kronet ham med ære og herlighet", fortsetter David sin hyllest av Gud og mennesket. (Salme 8,6)

Så mye menneske ble Gud i Jesus, at intet menneskelig fattes i Ham - og ikke noe guddommelig.

Denne natt feirer vi at Gud ble menneske, for at mennesket i Gud skal kunne gjenvinne sin verdighet.

Med ære og herlighet kronte du ham, del 2

Her følger andre del av Peter Halldorf's (bildet) meditasjon over julens budskap:

Fødselen er sentral i den kristne troen. Guds fødsel i Betlehem og Guds fødsel i menneskehjertet. "Undre deg ikke over at jeg sa til deg: Dere må bli født på ny," sier Jesus til en av sin samtids lærde teologer. (Joh 3,7)

"Hvordan kan en som er gammel, bli født? Kan noen komme inn i sin mors mage igjen og bli født for andre gang?" innvendte teologen (Joh 3,4)

Er det ikke merkelig med mennesket? Hun synes bare å kunne forstå det hun allerede har forstått.

"Dere må bli født på ny," gjentar jesus (Joh 3,7)

Det kristne livet har sitt forbilde i Jesu liv. Ikke slik at etterfølgelsen innebærer en moralsk herming. Alle som prøver innser det dåraktoge i å forsøke å imitere Jesus.

Det forbilledlige ligger på et annet plan: slik som Ånden virket i Jesu liv, slik virker Ånden i lærlingenes liv. Derfor er Jesu fødsel allerede et bilde på vår åndelige fødsel.

Guds fødsel i menneskehjertet er et like så stort mirakel som Guds fødsel i Betlehem. Gud blir et menneskebarn. Mennesket blir et Guds barn. To fødsler. Begge er Åndens verk.

Vår åndelige fødsel er et like stort mysterium som Kristi fødsel. Vi kan ikke forklare hvordan det skjer, vi kan ikke engang si nøyaktig når det skjedde - på samme måte som det aldri har vært mulig å fastslå den eksakte dato for Jesu fødsel. Kan vi vite om denne fødsel virkelig har skjedd? Ja, det finnes det usvikelig tegn. Hvilket tegn er det?

Ut av vårt innerste djup stiger et rop med en nyanse av intimitet ukjent i all tidligere bønn i våre liv. Ropet er: "Abba, Far!" (Rom 8,13)

Barnekåret er tegnet. Hva Jesus er av naturen - Guds Sønn - blir mennesket gjennom nåden: Guds sønner og døtre. Dette, om noe, var det Johannes kaller "nåde over nåde" (Joh 1,16) Hva Faderen sier til Sønnen - "Du er min elskede Sønn" (Luk 3,22) - sier Han også til oss. Vi får i gave det barnekår som "gir oss del i guddommelig natur." (2.Pet 1,4)

(fortsettes - siste del i morgen)

Nytt prestedrap i Russland - 26 prester drept siden 1990

For andre gang på kort tid er en ortodoks prest myrdet i Russland. Fader Alexander Filippov (bildet) ble skutt ned rett utenfor kirken han betjente i Satino-Russkoye, en landsby i Podolsk-distriktet, rett utenfor Moskva.

Det var tirsdag at den 39 år gamle presten hadde snakket til noen som urinerte utenfor kirken. Plutselig trekker noen en pistol og skyter presten. Politiet har arrestert tre mistenkte. Fader Aleksander Filippov etterlater seg hustruen, Yelena, og tre døtre.

Det er ikke mange dagene siden en annen ortodoks prest ble drept i Russland. 19. november ble Daniil Sysovyev drept utenfor Hl. Thomaskirken. Han var kjent for sin kritiske holdning til nasjonalistiske grupper. En annen prest i samme kirke ble skadet noen dager etterpå av ukjente gjerningsmenn.

Siden 1990 har 26 ortodokse prester blitt myrdet i Russland. La oss huske deres familier i bønn, og la oss be for dem som har en utsatt prestetjeneste.

Se også:
http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=197817

Med ære og herlighet kronte du ham, del 1

På denne julaften vil jeg dele med bloggens lesere noe Peter Halldorf (bildet) har skrevet om inkarnasjonens-, og dermed julens mysterium. Peter Halldorf er leder for kommuniteten på Bjärka Säby, og er forfatter av en rekke bøker. Det er spesielt gledelig for meg at det er lederen for den kommunitet jeg selv er en del av, som bloggens lesere kan få lese på selveste julaften! Det som gjengis her, og som jeg har forsøkt å oversette, finnes i en bok som bare er utgitt i Sverige. Halldorf tar utgangspunkt i Joh 1,14:

"Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet."

Hvor mye menneske ble Gud i Jesus fra Nasare? Spørsmålet er ikke bare av filosofisk interesse. Det kan vise seg å handle om oss selv: Hvori består det sant menneskelige? Hvordan måler man menneskelig verdighet?

Svaret på spørsmålet om hvorvidt barnet i kryggen var Gud, var under de første kristne generasjonene ikke alltid selvklart. Og ikke heller ukontroversielt. Det var behovet for klarhet i dette spørsmålet som ledet til at Jesu fødsel begynte å feires på vår juledag, den 25. desember.

Daterinen av Jesu fødsel var ikke noe som opptok de første kristnes interesse. Den høytid man først og fremst feiret var påsken. Men når gnostisk influerede grupper av kristne begynte å feire Jesu dåp 6. januar, som den hendelse da mennesket Jesus ble gudsmennesket Kristus, ble spørsmålet satt på dagsorden.

Som et mottrekk vikke kirken feire Jesu fødsel somd en hendelse når Gud ble menneske, og dermed ble spørsmålet om når fødselen skulle feires reist. Noen historiske opplysninger om dato for Jesu fødsel fantes ikke i aposteltradisjonene. Det som gjorde at man etter hvert ble enige om å feire denne hendesle den 25. desember var ikke så mye opplysninger om tiden for fødselen som en symbolsk teologisk refleksjon.

Man tenke omtrent slik: Guds fullkommenhet innebar at Gud deler likt mellom lys og mørke når Han skaper verden. Derfor faller den første skapelsesdagen på vårjevndøgn, den 25. mars i følge den julianske kalenderen, når dag og natt er like lange.

Selv Jesu liv, sa man videre, motsvarer Guds fullkommenhet. Det bør derfor ha vært et jevnt antall år, og tatt sin begynnelse samme dag som Gud skapte verden. Det er nå det blir alvor. Når begynner Jesu liv? Om Han i alt deler våre vilkår, om Gud i Jesus forener seg med alt menneskelig, da begynner Hans liv ikke ved fødselen men ved unnfangelsen!

Derfor kom Bebudelsen til å bli feiret den 25. mars, og fødselen ni måneder senere! Det var denne måten å reflektere på som fikk den unge kirken å bli enige om å feire jul den 25. desember.

Det symbolske resonnementet må kjennes fremmed for oss. Mer interessant er hva engelens ord til den forundrede Maria betyr, når hun undrer seg over hvordan hun som ikke har noen mann skal kunne føde en sønn: "Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født være hellig og kalles Guds Sønn." (Luk 1,35)

Hvordan ble Gud menneske?

Det svimlede øyeblikk i den hellige historien når livet oppstår i Jomfruens skjød er en trinitarisk hendelse. Her er hele Treenigheten innblandet: gjennom Ånden, som utgår fra Faderen, befrukter Ordet egget i Marias liv-

Nå fortsetter Johannes og viser i innledninbgen av sitt evangeliet hvordan Guds fødsel i Betlehem er en pakt om vår åndelige fødsel. Hvem er Guds barn? Johannes svarer: "De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud." (Joh 1,13)

Gjennom Ånden fødes Kristus i oss - når Ordet befrukter våre hjerter! Det er den andre inkarnasjonen - Kristus i oss!

(fortsettes)

Vernet av Guds engler

Jeg har hatt noen skremmende opplevelser rundt min sykdomssituasjon den siste tiden, situasjoner som har gjort at jeg har følt meg svært liten og sårbar. Kanskje det er en av årsakene til at jeg har tenkt på englenes nævær, mer enn jeg har for vane. Nå er jo også advent- og juletiden en tid full av engler. Nei, jeg tenker ikke på disse tykke babyene med vinger. Heller ikke slike engler prinsessen snakker om. Men virkelige engler. Slike vi møter i evangeliene. Som omkranser tiden før og i forbindelse med Jesu fødsel. Og om engler som er i oppdrag foran Hans gjenkomst.

Det finnes engler, erkeengler, serafer og kjeruber. Åpenbaringsboken forteller også om livsvesener foran Guds trone.

I forbindelse med Jesu fødsel møter vi erkeengelen Gabriel. Bibelen beskriver også en annen erkeengel, nemlig Mikael. Han regnes som en av de sju englene som står foran Guds trone, som vi kan lese om i Åp 8,2-5, og som blåser i basuner eller sjofarer og tilkjennegir ulike domshandlinger i endetiden.

Jeg har tenkt på erkeengelen Mikael i dag. Navnet hans betyr "Hvem er som Gud". Det er i grunnen ganske beskrivende for hans gudgitte oppdrag. I Østkirken regnes han som den fremste blant englene, "serafenes fyrste". I Daniels bok omtales han som "en av de fremste høvdingene" (Dan 10,13 flg) og "den store fyrsten" (Dan 12,1) I Judasbrevet omtales han som "overengelen". I endetiden vil han spille en avgjørende rolle i kampen mot ondskapens åndehær, jfr Åp 12,7-9. Ut fra Skriften ser det ut til at Mikael har en spesiell oppgave med å beskytte Israel.

Jeg opplever en stor trøst i dette at vi ikke er alene, men at vi er omgitt av Fars kjærlighet, Jesu nåde, Den Hellige Ånds samfunn, Guds engler beskytter oss og tjener oss, og vi er omgitt av kirken som tilhører herlighetens verden, de som allerede er hjemme hos Herren.

Ikonet viser erkeenglen Mikael.

Syv ørner kretset over forbedere på Golan som bad om fred og beskyttelse for Israel

En gruppe holendere som var samlet oppe på Golanhøydene for å be om fred og beskyttelse for Israel og landets grenser, fikk oppleve noe spesielt. I forbindelse med årets Løvhyttefest dro de opp på Golan, og mens de stod der og ba og lovpriste Gud dukket det opp syv ørner som kretset over gruppen med forbedere. Å se en ørn er sjeldent, syv samtidig må være veldig spesielt. Det er som om Gud la sitt AMEN til.

En velsignet julehøytid til bloggens lesere

Da er tiden inne for å ønske bloggens mange lesere en velsignet julehøytid. Besøks- og lesertallet øker stadig, og det er en stor glede å ønske mange nye lesere hjertelig velkommen. For meg blir det bare større og større dette at "Ordet ble menneske", og "slo opp sitt telt i blant oss", som det heter på gresk. I Jesus fikk Gud et ansikt. Apostelen Johannes skriver om inkarnasjonens under på denne måten:

"Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi har skuet og våre hender har rørt ved, om Livets Ord - og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige livet, det som var hos Faderen og ble åpenbart for oss." (1.Joh 1,1-3a)

Dette er hva det hele handler om. Det er dette vi feirer.

Bloggen vil jevnlig bli oppdatert, også i julen, men sannsynligvis ikke med like mange artikler hver dag. Skulle du få riktig god tid og har lyst til å lese mer enn det som lages daglig, finnes det 3465 artikler fra 2006 og frem til i dag, så du har litt å velge mellom!

Vi er takknemlige om dere husker oss i forbønn denne jula. Jeg er inne i en ny periode hvor jeg kaster opp flere ganger om dagen, og det er ganske slitsomt i lengden. Det er usikkert hva det skyldes, om det er et nytt påbegynnende magesår eller om det har sammenheng med medisiner jeg tar.

Vekkelsesfolket i Ukraina ber om forbønn

Desember måned er en måned ukrainske baptister setter hverandre stevne. En rekke regionale konferanser blir holdt, ikke minst dreier dette seg om samlinger for pastorer og diakoner. 18. desember ble det holdt en slik dagskonferanse i Cherniev. 35 baptistmenigheter i området rundt Cherniev kom sammen for å be, studere Guds ord og lytte til innspill fra den sentrale ledelsen.

Ukraina er et land som for tiden opplever vekkelser mange steder. Det er oppmuntrende, men også krevende. Mange mennesker skal følges opp, og det trengs et tydelig lederskap. Våre brødre i Øst ber om en ting: Forbønn! Det er en anmodning vi gjerne bringer videre. Ukrainske baptister bruker julehøytiden til en svært målrettet og utadrettet virksomhet. Ikke minst gjennom mange julekonserter. Desember måned har også vært en måned preget av dåp en rekke steder. Og det er ikke få som døpes heller. I enkelte gudstjenester snakker vi om dåp av flere titalls mennesker.

La oss ikke forakte det profetiske ord - det er et lys som skinner i mørket, del 3

I forbindelse med jødenes tilbakevending til sitt lovede land, Israel, gav Gud også løfter om at det hebraiske språket skulle gjenopprettes. Hos profeten Sefanja leser vi:

"For da vil Jeg gi folkene et rent språk, så de alle kan påkalle HERRENS navn, for å tjene Ham samstemt." (Sef 3,9. Bibelen AV 1611. Copyright: Morten Gjemlestad 2003)

Hvilket forunderlig vers! Eliezer Ben-Yehuda (1858-1922), som vi her ser bøyd over sine bøker, ble den drivende kraft bak restaureringen av det hebraiske språket. Han måtte en enorm motstand. Mange anså hebraisk for å være "et hellig språk" (rent), og de nektet å bruke det i vanlig dagligtale. Men arbeidet til Eliezer Ben-Yehuda falt i god og spirekraftig jord og ble hovedspråket for den jødiske befolkingen både i det Ottomanske riket og under det britiske mandatstyret av Israel.

Gjenopprettelsen av det hebraiske språket var forutsetningen for gjenopprettelsen av landet. Hos profeten Jeremia kan vi lese dette:

"Så sier hærskarenes Herre, Israels Gud: De skal igjen tale slik i Judas land og i byene der, når Jeg fører fangene tilbake: Herren, velsigne deg, du rettferdighetens bolig og du hellighetens berg!" (Jer 31,23)

Om du er interessert i å lese mer om det under gjenopprettelsen av det hebraiske språket virkelig er, vil jeg anbefale deg en bok Tarje Noraberg har skrevet:

Eliezer Ben Jehuda. Han gjenskapte Israels språk.

Boken ble utgitt av Lunde forlag i 2000. ISBN 82-520-3383-0

Jeg tror den fortsatt er i salg, og muligens på tilbud hos Bok og Media. Ellers finner du den sikkert på biblioteket. Den er en fascinerende og spennende beretning som du gjerne må unne deg å lese!

Hva kan vi lære av de apostoliske teamene, del 1

Jeg studerer aposteltjenesten for tiden, og i den forbindelse har det vært interessant å se nærmere på det team av medarbeidere som var rundt apostelen Paulus. Hvem var disse menn, og hva kan de lære oss om etterfølgelsen av Kristus og radikalt kristent liv?

Mot slutten av det bemerkelsesverdige brevet til den kristne forsamlingen i Kolossæ, skrevet mens apostelen Paulus sitter fengslet i Rom, navngir Paulus syv menn som har assistrert ham på den tiden. I en serie artikler skal vi se nærmere på disse syv. Den første som navngis er:

Tykikus

Om ham heter det: "Tykikus, vår kjære bror, trofaste tjener og medtjener i Herren, skal fortelle dere alt nytt om meg." (Kol 4,7)

Tykikus kom fra Efesos, og hadde vært en nær medarbeider av Paulus i mange år, når dette skrives. Han hadde vært i samme reisefølge som apostelen og var en del av det apostoliske teamet til Paulus. Skulle vi beskrive ham med et ord måtte det bli ordet "tjener". Tykikus hadde vært sammen med Paulus som en representant fra de hedningekristne forsamlingene, når den innsamlede gaven skulle bringes til forsamlingen i Jerusalem. Han fulgte Paulus så langt som til Milet. Tykikus var også den som var kurer for Efeserbrevet, og som sannsynligvis også var kurer for 2.Korinterbrev, sammen med Titus.

Tykikus ble sendt til Kreta for å tjenestegjøre der sammen med Titus. Han arbeidet også i Efesos, og etterfulgte muligens Timoteus. Han hørte med blant de aller første som risikerte livet sammen med Paulus på hans tredje misjonsreise. Nå blir han sendt ut av apostelen til Kolossæ for å utføre et oppdrag der. Han skal oppdatere forsamlingen der om apostelens virksomhet. Det er tydelig at det er viktig at de første menighetene var oppdaterte på hva som skjedde med den apostoliske tjenesten. Tross alt var den jo helt grunnleggende i pionerfasen for etableringen av en kristen forsamling. Vi leser følgende i Ef 2,20:

"Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og Jesus Kristus selv er Hovedhjørnesteinen."

(fortsettes)

Poirot stakk av med trosbekjennelsen

I dag stakk vår Wheaton Terrier, Poirot, av med Den apostoliske trosbekjennelsen! En gjennomgang av Den apostoliske trosbekjennelsen, ført i pennen av William Barclay, lå på stuebordet og bærer nå tydelige preg av å ha blitt smakt på av Poirot. Jeg har ham mistenkt for å bruke Den apostoliske trosbekjennelsen til å villede oss! May Sissel satt nemlig ved spisebordet, og ved å få oss til å løpe etter seg, kunne han slippe Trosbekjennelsen og stjele maten! Hvis han ikke da egentlig er interessert i teologi og lærespørsmål?

Den apostoliske trosbekjennelsen er forøvrig en veldig fin måte å introdusere den kristne tro for en som er interessert i å vite mer. Hvorfor ikke invitere ikke-kristne venner til en studiesirkel med utgangspunkt i Den apostoliske trosbekjennelsen? Eller bruke den i oppfølgingsarbeidet etter Alpha-kurs?

Jeg siterer den ofte i mine bønnestunder. Det er godt å fremsi den og tenke igjennom hva vi tror og hva vi bygger vår tro på:

Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper.

Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fòr ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fòr opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.

Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig, allmen kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv.

Den bibelske Maria het Miryam, del 4

I vår gjennomgang av Miryams lovsang i Lukas 1, er vi kommet frem til:

v.50:

"Og Hans miskunn er over dem som fryker Ham fra slekt til slekt."

Parallell tekst fra Salmenes bok er Salme 103,17: "Men Herrens miskunn er fra evighet til evighet over dem som frykter Ham, og Hans rettferdighet når til barnebarn." Og Salme 118,4: "De som frykter Herren, skal sannelig si: Hans miskunnhet varer evig."

Parallell tekster finner vi også i 2.Mos 34,6-7: "Herren, Herren Gud, Han er barmhjertig og nådig, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet."

v.51:

"Han har vist sin styrke med sin arm. Han har spredt dem som er stolte i sitt hjertes tanke."

Parallell tekst fra Salmenes bok er Salme 89,11: "Du har knust Rahab, han ligger som død. Du har spredt Dine fiender med Din sterke arm." Og Salme 98,1: "Syng for Herren en ny sang! For underfulle gjerninger har Han gjort. Hans høyre hånd og Hans hellige arm har gitt Ham frelse."

I 2.Mos 15,6b leser vi: "Din høyre hånd, Herre, har knust fienden." Og i Dan 4,37: "Jeg, Nebukadnesar, priser og opphøyer og ærer himmelens Konge. Alle Hans gjerninger er sannhet, og Hans veier er rette. De som vandrer i hovmod, har Han makt til å styrte ned."

v.52:

"Han har støtt ned de mektige fra sine troner, og opphøyet de små."

Parallell tekst i Salmenes bok er Salme 107,40-41: "... utøser Han forakt over de fornemme og lar dem flakke omkring i ødeland, hvor det ikke finnes noen vei. Men de fattige opphøyer Han fra fornedrelse." Og Salme 113,7-8: "Han reiser den hjelpeløse fra støvet, og løfter den fattige ut av askehaugen."

I Job 5,11 leser vi: "De fornedrede setter Han høyt opp, og de som sørger blir løftet opp i trygghet til frelse." Og i Job 34,24 leser vi: "Han knuser de mektige uten forhør, og setter andre i deres sted." I Amos 9,11 finner vi dette: "På den dagen skal Jeg reise opp igjen Davids falne hytte, Jeg skal mure igjen revnene i den. Jeg skal reise opp ruinene av den og bygge den opp igjen slik som den var fra eldgamle dager.

De to siste versene gjennomgår jeg i den siste artikkelen om Miryam som publiseres i morgen.

Nektes å spille jødisk musikk ved Patriarkenes grav i Hebron

For første gang på mange år er det nå forbudt å spille jødisk musikk utenfor kanskje et av de mest jødiske stedene av alle: Ma’arat HaMachpela - Patriarkenes grav i Hebron (bildet). Abraham kjøpte dette stedet av Efron, en hetitt og fikk skjøte på det.

I årevis har besøkende til Patriarkenes grav blitt møtt med jødisk liturgisk musikk fra høytalere. Avhengig av hvilket tidspunkt på året er det spilt bønnesalmer, sabbatsalmer, høytidssalmer. Nå er dette forbudt, i følge en melding jeg fikk fra det jødiske samfunnet i Hebron i går. De som spiller slik musikk vil øyeblikkelig bli arrestert. En årsak som oppgis er at det er forstyrrende. Men det er bare den jødiske musikken som nå er erklært ulovlig. Bønnerop fra muslimer over høytalere er ikke ulovlig og virker ikke forstyrrende!

La oss ikke forakte det profetiske ord - det er et lys som skinner i mørket, del 2

Når Jesus talte om sin gjenkomst, brukte Han et bilde. Han talte om fikentreet, et slikt tre du ser på bildet her:

"Lær denne lignelsen fra fikentreet: Når grenene først er blitt myke og det kommer løv, da vet dere at sommeren er nær. Slik skal også dere, når dere ser alt dette, vite at Han er nær ved for dørene!" (Matt 24,32-33)

Fikentreet er et bilde på Israel, og landet og folket er selve viseren på Guds endetidsklokke. Det fremste endetidstegn er Israels gjenopprettelse som nasjon. Vi leser dette hos profeten Esekiel:

"Men dere, Israels fjell, dere skal skyte grener og bære frukt for Mitt folk Israel, for det er like før de kommer. For sannelig, Jeg er med dere, og Jeg skal vende Meg til dere, og dere skal bli dyrket og tilsådd. Jeg skal la det bli mange mennesker på dere, hele Israels hus, alle sammen. Byene skal bli bebodd, og ruinene skal bygges opp igjen. Jeg skal la det bli mange av både mennesker og dyr på dere. De skal bli enda flere og være fruktbare. Jeg skal la dere være bebodd som i de eldste tider, og la dere få det bedre enn i de første tider. Da skal dere kjenne at Jeg er Herren." (Esek 36,8-11)

Når Israel gjenoppstod som en nasjon i mai 1948, var ikke det en overraskelse for de som studerte det profetiske ord i Den Hellige Skrift. Dette var noe som det var profetert om en rekke steder. Blant annet hos Jesaja:

"Han skal sette opp et banner for folkeslagene og samle de bortdrevne av Israel, og de spredte a Juda skal Han føre sammen fra de fire verdenshjørner." (Jes 11,12)

Et banner er noe som sees, det er et signal, det drar til seg oppmerksomhet.

Hør! Herren har etablert Israel som et banner. Det gjorde Han når Han begynte å kalle jødene tilbake fra de fire verdenshjørner, tilbake til Eretz Israel.

I uken som gikk samtalte jeg med en som påstod at Gud hadde forkastet sitt gamle paktsfolk. Han var en kristen. Jeg spurte ham når dette skjedde? Om han vennligst kunne vise meg et skriftsted fra Det nye testamente hvor det klart og tydelig står at Guds løfte til dem om landet ikke lenger gjelder. Noe slikt kunne han selvsagt ikke vise til, ganske enkelt fordi et slikt vers ikke finnes i Det nye testamente. Det er jo det motsatte som står:

"Jeg spør da: Har Gud forkastet sitt folk? På ingen måte ... Gud har ikke forkastet sitt folk som Han tidligere har vedkjent seg." (Rom 11,1a og v.2a)

Gud gjenopprettet Israel i 1948. Det er et historisk faktum. Snart oppfylles alle de andre profetiene som ennå ikke er oppfylt. Jeg liker veldig godt det den internasjonalt anerkjente bibellæreren, Derek Prince, sa i 1973:

"Legg merke til dette, det kommer en dag da bibelske profetier vil være historie!"

(fortsettes)

Evangelist fra Skottland grunnla Brødrasamkoman på Færøyene

I dag har jeg lest om William Gibson Sloan (bildet), evangelisten fra Skotland, som ble grunnleggeren av Brødrasamkoman på Færøyene. Dette er evangeliske menigheter som tilhører det som går under navnet Plymouth Brethren. Nå er jeg interessert i både Plymouth Brethren og Færøyene, så dette passet i grunnen veldig bra! Interessen for Færøyene er noe jeg deler med min kone, og vi håper begge en dag å komme dit. Jeg ble invitert for noen år siden, men sykdom gjorde det umulig for meg å reise.

Mens jeg leste om William Gibson Sloan oppdaget jeg at Brødremenigheten på Færøyene kan feire 130 års jubileum i år. Da ble nemlig den aller første Ebenezer Hall bygget i Torshavn. Brødremenigheten er forøvrig det nest største trossamfunnet på Færøyene, etter Folkekirken.

William Gibson Sloan ble født 4. september 1838 i Dalry i North Ayrshire i Skotland og han dør faktisk på sin fødselsdag i Torshavn i 1914. Han kom fra en katolsk bakgrunn, men kom tidlig i kontakt med Plymouth Brethren på hjemstedet. Begreper som "troende dåp" og "brødsbrytelse" ble aktuelle for ham, og etter en tid ble han døpt. Det skjedde etter at han reiste ut som misjonær for Traktatmisjonen til Shetland. Her kom han i kontakt med øyas baptister, ble som sagt døpt, og han feiret nattverdfellesskap med dem. Men han så aldri på seg selv som baptist.

I 1865 fikk han kall til å reise til Færøyene. Han hadde hørt om øya via fiskere på Shetland som hadde vært på Fæøyene. De kunne fortelle om det store behovet for evangelisk forkynnelse. Sloan virket også en tid på Orkenøyene. Færøyene var ingen enkel arbeidsmark for Sloan. Han møtte sterk motstand, blant annet fra sognepresten i Toshavn som holdt en serie foredrag hvor han advarte mot William Gibson Sloans forkynnelse. Avisenes leserbrevspalter var også fulle av angrep på Sloan fra andre prester og lutheranere.

Men i 1880 kom de første gjennombruddene ved at mennesker bøyde kne for Jesus, og lot seg døpe på sin bekjennelse. 12. november 1880 regnes som Brødreforsamlingenes fødselsdag da den første forsamlingen feiret nattverd for aller første gang. Etter denne dagen ble det grunnlagt forsamlinger en rekke steder på Færøyene, og Brødrasamkoman teller i dag oveer 30 forsamlinger. 12 prosent av befolkningen på Færøyene tilhører Brødremenigheten.

William Gibson Sloans giftet seg med Elsebeth Isaksen fra Geil, de fikk seks barn. Deres yngste sønn, Andrew, fulgte i sin fars fotspor og ble også evangelist på Færøyene. Elsebeth døde i 1939.

Brødremenigheten Ebenezer i Torshavn har egen nettside. Du finner den her:

http://www.ebenezer.fo/

La oss ikke forakte det profetiske ord - det er et lys som skinner i mørket, del 1

Den kristne forsamlingen i Tessaloniki (bildet) var opptatt av det profetiske ord og Herrens gjenkomst. Fra den har vi mye å lære.

Evangeliet kom til Europa omkring år 49 etter Kristus. Den første kristne menigheten på europeisk jord ble grunnlagt i Filippi. Etter å ha blitt arrestert på falskt grunnlag, løslatt og senere bedt om å forlate byen, dro apostelen Paulus og hans medarbeider Silas 145 kilometer i sørvestlig retning og kom da til Tessaloniki. Evangelisten og kirkehistorikeren Lukas forteller at at Paulus "slik han pleide", gikk inn i synagogen, og tre sabbater på rad forkynte han at Jesus var den utlovede Messias. Du kan lese om dette i Apgj 17,1-3. Her grunnla så Paulus den andre store menigheten på det europeiske kontinentet.

Tessaloniki var oppkalt etter søsteren til en makedonsk konge i det fjerde århundre f.Kr. Den var hovedstad i sitt distrikt av den romerske provinsen Makedonia og hadde en naturlig havn. Byen lå ved den berømte Via Egnatia, en viktig romersk, militær hovedvei som gikk fra den vestlige kysten av Balkan til dagens Istanbul. Byen ble styrt av såkalte politarker. Dette var en embetsklasse som var helt spesiell for denne regionen. Lukas kaller dem for "byens dommere" i Apgj 17,6.

I den kristne forsamlingen i Tessaloniki fantes det både jøder og hedningekristne, og var dermed preget av etniske forskjeller. Og disse var opptatt av budskapet om Herrens gjenkomst. I det første brevet, som er skrevet omtrent samtidig som menigheten grunnlegges, ca år 50 e.Kr, skriver apostelen til dem:

"Men om tider og stunder, søsken, trenger dere ikke at det blir skrevet til dere. For dere vet selv meget godt at Herrens Dag kommer som en tyv om natten. For når noen sier: 'Fred og ingen fare,' da kommer en plutselig ødeleggelse over dem, som fødselsveene over den som skal føde. Og de skal slett ikke slippe unna. Men dere, søsken, er ikke i mørket, så denne Dagen skulle komme over dere som en tyv. Dere er alle lysets barn og dagens barn. Vi tilhører ikke natten eller mørket. La oss derfor ikke sove, slik de andre gjør, men la oss våke og være edrue." (1.Tess 5,1-6)

De første kristne levde i forventningen om Herrens snarlige gjenkomst. Det er tydelig at nettopp forkynnelsen om Jesu gjenkomst, har preget den undervisningen, som apostelen har gitt til disse første kristne i Tessaloniki. De vet at Herrens Dag kan komme som en tyv om natten. Plutselig kan det skje.

Den samme forventingen som våre trossøsken i Tessaloniki hadde bør også vi ha. En forventning om at Jesus kommer igjen - og det kan skje plutselig.

(fortsettes)

Det blir mye underlig når vi ikke har Bibelen som vår autoritet

De siste dagene har jeg hatt noen samtaler her på bloggen som har vært karakterisert av en ting: de vil ha minst mulig med Bibelen å gjøre. I følge dem er den gått ut på dato. Vi er heller ikke avhengige av den hva vår tro eller vår livsførsel angår. Det eneste vi må gjøre er å følge ånden eller kjærligheten. Så ordner alt seg, og da bli alt riktig.

Så feil kan det bli. Jeg skriver også bevisst ånden med liten å, for det er ikke Den Hellige Ånd vi snakker om. Det er heller en slags god følelse som bekrefter deres eget liv.

For Den Hellige Ånd vil aldri noensinne tale mot Guds skrevne ord. Det er jo Den Hellige Ånd som har "innåndet" Skriften, jfr 2.Tim 3,16. I frafalls- og forfallstider som vår er det viktigere enn noensinne å ha noe som er fast og sikkert, og sikrere enn Ordets klippegrunn er det ikke mulig å bygge livet sitt.

Jeg holder på å lese innledningen til Martyrs Mirror, en samling martyrhistorier fra menighetens grunnleggelse og frem til 1660. Det er en bok på hele 1158 sider, så julelektyren er sikret for i år! Innledningen av boken er skrevet av forfatteren Thieleman J. van Braght, og er datert 25. juli 1659. Altså for ganske nøyaktig 350 år siden.

Det som slår meg når jeg leser denne innledningen er at Thieleman siterer Bibelen svært ofte. Her er sitater fra både Det gamle- og Det nye testamente. Vi må huske at det ikke er lenge siden Bibelen ble mulig å lese for folk flest. Luthers oversettelse til tysk kom i 1522, King James i 1611. Thieleman øser av Skriften, han bygger alt han skriver på den.

Og slik har det vært. Vekkelseskristne har alltid holdt seg til Guds ord, og Guds ord alene. Og det har holdt og det holder.

Det må bli mye rart når man ikke anerkjenner Guds ord som autoritativt, og den grunnvoll alt må prøves på. Står det ikke Ordets prøve, er det neimen ikke mye verd. Uansett hvem som sa det.

De får håne og le av meg så mye de bare vil, jeg har valgt å sette Guds ord først og øverst. Så får livet mitt bli deretter. Det er en velsignelse å følge Guds ord.

Begravelsen etter Oral Roberts overføres direkte via GOD-TV

RETTELSE: Begravelsen sendes på GOD-TV 22.desember kl.20.30
GOD-TV vil sende direkte fra Oral Roberts (bilde) begravelse. Dette ble gjort kjent i dag. Sendeprogrammet for mandag 21. desember blir endret.

TV-selskapet overfører direkte fra Mabee center i Oklahoma som har plass til 11.000. Dette er en av bygningene tilhørende Oral Roberts University.

Overføringene begynner kl 3PM (EST) eller 8 AM (GMT).

Det er mulig å laste ned sendingene fra GOD-TV via Internett. Gå til deres webside for mer informasjon.

Den bibelske Maria het Miryam, del 3

Miryam's herlige lovprisning som gjengis i Lukas 1,46-55 er gjennomsyret av henvisninger til Salmer og profetiske skrifter. Det viser hvor vel bevandret hun må ha vært i Skriften, preget som hun er av å vokse opp blant tsjadikker. Vi skal se litt nærmere på Miryams lovsang:

v.46-47:

"Og Maria sa: Min sjel opphøyer Herren, og min ånd har frydet seg i Gud, min Frelser."

Vi finner to paralleller til dette i Salmene:

"Min sjel skal rose deg i Herren. De ydmyke seg høre det og bli glade. Pris Herrens storhet sammen med meg, la oss sammen opphøye Hans navn!" (Salme 34,3-4)
"Og min sjel skal fylles med jubel i Herren. Den skal fryde seg i Hans frelse." (Salme 35,9)

Hos profetene finner vi følgende paralleller:

"Jeg vil glede meg stort i Herren, min sjel skal fryde deg i min Gud." (Jes 61,10) "... så vil jeg likevel fryde meg i Herren, jeg vil glede meg i min frelses Gud." (Hab 3,18)

v.48:

"For Han har sett til sin tjenestekvinnes ringe stand. For se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig."

En parallell i Salmene er denne:

"Han skal vende seg til de vergesløses bønn, og ikke forakte deres bønn." (Salme 102,18)

Vi finner også en parallell i 1.Mos 30,13: "Salig er jeg, for døtrene vil prise meg salig." Og i Mal 3,12: "Alle folkeslagene skal prise dere (Israel) salige."

v.49:

"For Han som er mektig, har gjort store ting for meg, og hellig er Hans navn."

Parallelle salmetekster her er:

"De skal prise Ditt store og fryktinngytende navn. Han er hellig." (Salme 99,3) "For Han har gitt løsepengen for sitt folk. For evig tid har Han satt opp sin pakt. Hellig og fryktinngytende er Hans navn." (Salme 111,9) "Ja, store ting har Herren gjort for oss, og vi er glade." (Salme 126,3)

Vi finner også parallelle tekster i Jes 60,16b: "Du skal kjenne at Jeg, Herren, er din Frelser, din Forløser, Jakobs Mektige." Esek 39,7a: "Mitt hellige navn skal Jeg gjøre kjent midt iblant Mitt folk, Israel." Jes 57,15: "For så sier Den Høye og Opphøyede, Han som troner for evig, Han som har navnet Hellig..."

(fortsettes)

Vellykket pastorkonferanse i Kharkiv regionen i Ukraina

115 pastorer og diakoner fra Kharkiv regionen i Ukraina kom sammen til en konferanse i "Forklaringskirken" 12. desember. "Forklaringskirken", som har hentet sitt navn fra Jesu forklarelse på fjellet, er en svært vakker baptistkirke som ble bygget i byen Kharkiv for ikke så lenge siden.

Pastorene og diakonene fra mange baptistmenigheter i regionen, kom sammen denne dagen for å lytte til undervisning, be sammen og lovprise Gud. Mange steder i Ukraina er det vekkelse for tiden. Og det er behov for lederne i de ulike menighetene for å komme sammen, slik at de kan drøfte veien videre. Rapportene fra samlingen i Forklarelseskirken tyder på at denne dagen fikk stor betydning for mange av deltagerne. I forbindelse med dagskonferansen ble det også foretatt en rekke valg til ulike tjenester.

Evangeliska Frikyrkan i Sverige støtter pionerarbeid i Paraguay

Det er ikke så ofte vi får nyheter fra Paraguay. I dette fattige søramerikanske landet, som har den mest homogene befolkningen i Sør-Amerika - 90 prosent er mestiser - finnes det bare 4,5 prosent evangeliske kristne. Evangeliska Frikyrkan i Sverige (en sammenslutning av Örebromissionen, Fribaptistene og Helgelsesförbundet) støtter et pionerarbeidet i hovedstaden Asuncion.

I midten av november i år var representanter for samarbeidspartneren i Paraguay på besøk i Sverige for aller første gang. Leotir og hans kone Ilaini Popp representerer Convencion de las Iglesias Bautista Betel (CIBB), Denne sammenslutingen av baptistkirker i Paraguay har drevet sitt arbeid i landet siden 1970-tallet og har 20 medlemskirker i sammenslutningen. Disse 20 medlemskirkene har tilsammen 1400 medlemmer. Evangeliska Frikyrkan støtter dette arbeidet med ledertrening og pionermisjon for å grunnlegge nye menigheter.

I 2010 vil et svensk misjonærpar, Roger og Judith Korsgren med sine barn, reise til Asuncion. Sammen med en nasjonal pastor skal de grunnlegge en ny menighet der.

Du vil kunne lese rapporter fra dette arbeidet her på denne bloggen i tiden fremover. La oss huske våre trossøsken i Paraguay i forbønn, og la oss be spesielt for nybrottsarbeidet i Asuncion.

Bildet er fra en av baptistmenighetene tilknyttet sammenslutningen CIBB.

Kjærlighetsmåltidet og nattverden er uløselig knyttet sammen

En god venn av meg har utfordret meg til å skrive om mitt nattverdsyn. Nå har jeg publisert ganske mange artikler på denne bloggen om nattverden eller brødsbrytelsen, og det kommer sikkert flere. For dette er noe som opptar meg ganske mye.

I dag, mens jeg har tenkt en del på noen av de spørsmålene som min venn stiller, har jeg også tenkt på n0e jeg har skrevet om ved flere anledninger, nemlig dette: Nattverden, slik vi feirer den i dag, er tatt ut av sin rette sammenheng, og gjort til noe som er Det nye testamente fremmed. Nattverdfeiringen i Det nye testamente er så langt jeg kan se knyttet til Agapemåltidet, eller Kjærlighetsmåltidet. Slik ble nattverden feiret frem til tiden for biskop Cyprian. Han døde i år 258 etter Kristus. På hans tid ble nattverden, eller eukaristin, feiret fastende om morgenen, og Agapemåltidet senere på kvelden, og da som et måltid ment for de fattige. Kirkemøtet i Laodikea i 363-364 forbød praksisen med å holde kjærlighetsfester i menighetene.

Men utgangspunktet er helt annerledes: Nattverden ble feiret som en del av Agapemåltidet. De første kristne ville også ha sett rart på deg om du tilbød dem en spesiell oblat, til dette bruk.

Praksisen med Agapemåltid er beskrevet i 1.Kor 11,17-34, og i Judas v. 12. Biskop Ignatios av Antiokia nevner Agapemåltidet i brevet til smyrerne. Det er konsensus blant bibelforskerne at den kristne forsamlingen i Korint kom sammen på kvelden til et måltid mat, og at denne måltidet ble avsluttet med at man brøt brødet og holdt takkebønn.

Vi vet ikke så mye om hva som skjedde med Agapemåltidet etter at kirkemøtet i Laodikea forbød praksisen, men vi kjenner til at noen av de anabaptistiske gruppene som nettopp hadde som mål å vende tilbake til en nytestamentlig praksis, kom sammen for å spise og bryte brødet sammen. En annen gruppe var kretsen rundt grev Zinzendorf; moravianerne. Gjennom dem introduserte også John Wesley agapemåltidet for de første metodistene, men praksisen ble ikke fulgt opp i noen særlig grad.

Her i Norge er det Edin Løvås som skal ha æren for å ha gjeninnført denne nytestamentlige praksisen. Han har til og med skrevet en liten bok om kjærlighetsmåltidet, med gode tips om hvordan det kan feires. Interesserte kan henvende seg til Sandomstiftelsen og kjøpe heftet gjennom dem.

Jeg skulle ønske flere menigheter kunne finne frem igjen til denne praksisen. Det ville kunne skape et bedre fellesskap. Det er utrolig hvor mye godt som kan deles mellom trossøsken rundt et bord! Og så får man også se hvordan nattverden nettopp knyttes til Kristi legeme. Nattverden er også et fellesskapsmåltid.

"Velsignelsens beger som vi velsigner, er ikke det samfunn med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er ikke det samfunn med Kristi kropp. For vi er ett brød og en kropp, selv om vi er mange. For vi har alle del i dette ene brødet." (1.Kor 10,16-17)

Fresken viser Agapemåltidet i tidlig kristen tid.