La oss slå fast med det samme: Sannheten har mange dimensjoner.
Vera Henriksen illustrerer dette med å henvise til Æsops fabler og eventyrene: 'La oss for eksempel ta Æsops kjente fabel om haren og skilpadden. Den forteller en historie som i seg selv ikke er sann. Men samtidig formilder den en form for sannhet, den har, som det heter, en moral ... Eller la oss ta eventyrene. Under de fantastiske historiene ligger ofte dype psykologiske sannheter'. (Vera Henriksen: Selja og Stad - legender, saga og historie. Sogn og Fjordane forlag 1992, side 12).
Hva så med legenden? I samme bok beskriver Vera Henriksen legenden slik: 'Middelalderens helgenlegender har ikke sin styrke som biografier - sett fra biografisk synsvinkel er det nokså lett å plukke en rekke av dem fra hverandre. Men om man gjør dette, går man glipp av sakens kjerne: Legendens sannhet ligger på et annet plan.
Sett fra kirkens synsvinkel stod man nemlig, i og med at man hadde med en helgen å gjøre, overfor et menneske som var blitt helliggjort ved Guds nåde. Dets martyrdød, dets forsakelser, dets godgjørenhet var det som hadde betydning... Det var dette helliggjorte mennesket helgenens livsskildring handlet om - derfor ble beretningen en legende, og ikke en biografi.
Hagiografi, helgeners livsskildringer, ble en egen type litteratur, og legenden hadde ett til felles: Det gjaldt å beskrive et ideelt kristent liv, å tegne et eksempel'.
Det er viktig å ha dette perspektivet på det som nå skal fortelles om Hellige Sunniva. For Sunniva tilhører kirkens martyrskare, siden hun døde for sin tros skyld.
Vi skal nå se nærmere på det som kirken selv vet å fortelle om Hl.Sunniva og hennes medmartyrer.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar