Alle disse var etterkommere av anabaptister fra Østerrike, som hadde flyktet til Bukovina i 1763. Siden denne provinsen lå i periferien av det østerriske imperiet og alle innbyggerne var ortodokse våget ikke disse troende å utsette seg verken for de sivile eller religiøse myndigheter. Forsiktighet lærte dem til å leve ut sin tro i et skjulte, bare for familiemedlemmer. Ved noen få anledninger avslørte de sin tro for noen venner, eller ungdommer som sluttet seg til dem gjennom giftemål. Men de gjorde bare dette når de var fullt forsikret og overbevist om at denne personen var omvendt til deres tro.
Det faktum at denne underjordiske gruppen skulle ha en så lang historie viser at de var i besittelse av en hardfør tro og en sterk undervisning, som ingen kunne ødelegge eller utrydde.
Men det var ikke lett for dem å leve skjult, be, undervise sine barn, forrette Herrens måltid og dåp kun innenfor deres familie sirkler. Men de ble snart vant med denne livsformen. Det interessante er at slik fortsatte de å leve og lære i over et århundre.
Det mest kritiske punktet var ekteskapseremoniene for de unge. Faktum var at det ikke var lett for en troende å finne en ektefelle. Hvis en ung mann fra et slikt fellesskap ble kjent med en jente fra en familie de ikke kjente, så kunne han forsiktig gjøre henne kjent med sin tro, uten å røpe at de var de foraktede 'gjendøperne' (anabaptister). I de fleste tilfeller var de sikre på at de delte felles overbevisning. Det å inngå et ekteskap kunne derfor fungere som evangelisering!
Kartet viser Bukovina.
(forsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar