6: Døm ikke (Matt 7,1-5) 'Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt!' Alltid når jeg leser disse ordene, står jeg der dømt. For helt ærlig, jeg dømmer folk hele tiden - spesielt de som er annerledes enn meg og som jeg lever og arbeider sammen med hver eneste dag. Det jeg forventer av andre, krever jeg sjeldent av meg selv, i hvert fall ikke i samme grad. Så jeg står der skyldig.
For å hjelpe meg til å lette min samvittighet, forsøker jeg ikke å dømme i det hele tatt: 'Hvem er jeg til å dømme?' og med dette under beltet mitt, så enten ignorerer jeg eller rasjonaliserer synden rundt meg. Befalingen om at vi ikke skal dømme, handler ikke om at jeg skal vende det blinde øyet til synden. Jesus sier: 'Dersom din bror gjør en synd mot deg, så gå til ham og still ham til ansvar på tomannshånd' (Matt 18,15). Feiler vi med å unnlate å gjøre dette er vi ikke vår brors vokter. Synd er ødeleggende, og å børste den vekk og si: ikke døm, motsier kjærlighetens renhet (Rom 12,9).
Jesus forbyr ikke det å dømme. Det Han er imot er at vi dømmer på feil grunnlag. Før vi forsøker å få splinten ut av vår brors øyne, må vi ta bjelken ut av våre egne. Bare da kan vi se klart nok til å ta splinten ut av vår brors øyne. Det er denne delen av lignelsen vi faktisk foretrekker å ikke gjøre. Selv om Jesus sier: 'Du må ikke stå til doms over andre' (det er vanskelig nok!), sier Han også: 'Døm selv!' Så vi skal være vår brors og søsters vokter. Gå og fjern splinten i deres øyne. Det er dette Jesus sier, og det er sannelig ikke lett å gjøre.
Ved å la Gud gjøre kirurgi på meg, ved hjelp av mine brødres og søstres dømmekraft, kan jeg bli en agent for helbredelse og håp for andre. Vi er alle blinde, på en eller annen måte, men med hjelp av andre, kan vi alle se. Spørsmålet gjenstår: vil vi se?
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar