Det er forunderlig: Gud fant ingen! Ingen med en slik nød at vedkommende var villig til å betale prisen for å bli en vekter på muren. Dermed lå landet åpent for illgjerningsmenn. Tro om det er situasjonen også for Norge? For det er en omkostning med dette. Å bære bønnebyrder har sin pris.
Han må mure opp en mur, forteller teksten oss. Det er ikke gratis. I vårt tilfelle handler dette om den innsatsen som legges igjen i konkrete timer foran Guds ansikt. Ofte i kamp. Bønnen har både sin hvile, og sin strid. Dette skal jeg komme tilbake til.
En av Guds vektere i vår tid var bederen Leonard Ravenhill, som blant annet var mentor og åndelig veileder for David Wilkerson. Han sa ved en anledning, her i min oversettelse:
'Profeter er en merkelig mennesketype. De er Guds kriseteam. Prisen for å være en profet er at man må leve alene. Alle Guds menn har vært veldig, veldig ensomme menn'.
For meg er det djup sorg å se hvordan den profetiske vektertjenesten har kommet i miskreditt på grunn av alle de underlige personene som går rundt med visittkort i lomma hvor de titulerer seg 'profet'. De deler ut 'profetiske' ord i hytt og pine, som om Gud skulle være en slags automat som man putter penger på, og får ut et velsignet ord fra. Dette har absolutt ingen ting med verken den profetiske tjenesten eller det jeg kaller vektertjenesten å gjøre.
Den profetiske vektertjenesten som profeten Esekiel beskriver for oss i verset jeg har sitert har å gjøre med et kall inn i forbønnens tjeneste, hvor forbederen identifiserer seg med den eller det man ber for. Denne profetiske forbønnen er evnen til å be og gå inn i forbønn med profetisk innsikt og kraft fra Den Hellige Ånd for helt konkrete ting som Gud minner oss om til helt bestemte tider.
Skal vi få denne profetiske innsikten slik at vi ber i tråd med Guds vilje må vi trekke oss tilbake fra det offentlige rom og tilbringe ensomme timer i bønn og stillhet hvor vi venter på Guds time og Hans tid.
Johannes Døperen tilbrakte 20 år av sitt liv ute i ødemarken. Han var en ensom mann, en forunderlig mann. Hans offentlige tjeneste varte ikke mer enn i seks måneder. Døperen gikk ut i ødemarken og ble der inntil dagen kom da han sto frem med det budskapet som var født i ødemarkens stillhet og ensomhet.
Hør! Det tok Gud 20 år å forme Johannes til å bli Døperen og så preket han i seks måneder.
Hva kommer det av at vi tror vi kan formidle det som ligger på Guds hjerte for vår tid og tilbringe noen minutter i bønn i forberedelse for det vi skal si?
Ikke alle forbedere er profeter, men alle profeter er forbedere.
'Men hvis de virkelig er profeter, og hvis Herrens ord er hos dem, så la dem gå i forbønn til hærskarenes Herre ...' (Jer 27,18. Bibelen Guds Ord/Bibelforlaget)
Leonard Ravenhill kompromisset ikke, han var hardtslående. Han bar en profets kappe. Han hadde en ånd som Døperen Johannes, som la øksen ved roten av et tre, men han gjorde det ikke med et kritisk, dømmende hjerte. Han gjorde det med en ren, ubesmittet kjærlighet som virkelig var smidd i Guds ild.
I en tale han holdt sa han blant annet:
'Amerikas største behov - jeg er overbevist om dette - er behovet for profeter... Profetene var menn som vandret med Gud, følte som Gud, som så som Gud, gråt som Gud, lengtet som Gud. De hadde ingen tilfredsstillelse i Tempelets skjønnhet, ritualet, formalitetene ...'
Jeg tror Ravenhill hadde helt rett. Men dette er også Norges behov. Gud leter i vår nasjon etter menn og kvinner som vil mure opp en mur og stille seg gapet for Guds ansikt til vern for landet. Kaller Gud deg?
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar