Å tilbe Herren knelende eller med stive knær

Jesus forteller oss hvilken lengsel Far bærer på. Han lengter etter menn og kvinner som tilber.

'Men den time kommer, og er nå da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For Faderen søker dem som tilber Ham slik'. (Joh 4,23. Bibelen - Guds Ord).

Når forhenget trekkes til side og vi får et lite glimt inn i tronssalen i himmelen, så viser Guds ord oss at det er en stadig pågående tilbedelse av Gud der. Engler, kjeruber, serafer er involvert i denne tilbedelsen, sammen med de hellige. Det er en ting jeg har merket meg når det gjelder denne tilbedelsen. De menneskene som tilber i tronsalen, de kaster seg alltid ned og tilber enten på sine knær eller liggende på gulvet:

'Hver gang livsvesenene gir pris og ære og takk til Ham som sitter på tronen, Han som lever i all evighet, faller de tjuefire eldste ned foran Ham som sitter på tronen, og tilber Ham som lever i all evighet, og kaster kronene sine ned foran tronen ...' (Åp 4,9-10)

'Da Han hadde tatt bokrullen, falt de fire livsvesener og de tjurefire eldste ned foran Lammet. Hver av dem hadde en harpe og gullskåler fulle av røkelse ...' (Åp 5,8)

'Da sa de fire livsvesener: Amen! Og de tjuefire eldste falt ned og tilba Ham som lever i all evighet'. (Åp 5,14)

Å knele eller gjøre prostrasjoner er det mest naturlige av alt når man møter Herren. Når apostelen Johannes møter Den oppstandne Kristus, Allherskeren, så skjer dette: 'Da jeg så Ham, falt jeg som død ved føttene Hans ...' (Åp 1,17)

Det greske ordet om er brukt om tilbedelse - 'proskuneo' i Det nye testamente betyr da bokstavelig talt 'å kysse grunnen når man ligger langflat foran en hersker', eller 'falle på sine knær i tilbedelse'. Dette kommer fra vårt hjerte, skapt av Den Hellige Ånd.

Guds ord slår fast følgende: 'for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i den himmelske verden, og deres som er på jorden, og deres som er under jorden, og for at hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære'. (Fil 2,10-11)

Jeg har alltid synes det er merkelig at vi under lovprisningen synger 'så kneler vi for Ham', og fortsatt blir stående oppreist. Hva er det som gjør at vi er så redd for å bøye våre knær? Noen vil kanskje innvende at det er 'religiøst' og en 'ytre form for tilbedelse', og at de 'bøyer sitt hjerte'. Tro om ikke det er like så religiøst! Kanskje handler våre stive knær mest av alt om vår egen stolthet og fasade! Kanskje vi er redd for å vise at vi vil bøye oss for Herren?

Noen mener også at Herren har kalt dem til å bli stående fordi Herren ikke er ute etter nesegrus tilbedelse. En slik tanke er utenombibelsk og ikke i tråd med det Bibelen faktisk lærer oss.

Min bønn for tiden er at Herren skal vekke sitt folk og at vi må få gudsfrykten tilbake iblant oss. Jeg tror at de stive knær mang en gang handler om at vi ikke lenger forstår at vi har med den tre ganger HELLIGE Gud å gjøre. Joda, alt kan bli religiøst, men jeg har også funnet ut at alle andre er religiøse, bortsett fra en selv. Kanskje vi alle burde spørre Herren om Han foretrekker mennesker som står med stive knær, eller de som kaster seg ned og øser ut sin takk og tilbedelse til Ham som alene tilkommer all ære, pris, lovsang og tilbedelse?