Om et tidebønnsliv, om en livsrytme som skaper en hvilepuls som gir oss kontakt med vårt hjerte, om brød som brytes, om måltidsfellesskap og disippelliv. Om liv som deles, historier som fortelles, gjestfrihet og rom for at vi befinner oss i ulike livsfaser. Om et liv hvor stillheten får plass og verdsettes.
Om en tro som er slitesterk, som tåler spørsmålene, som tar vare på undringen og mysteriet. Som har sine røtter i urkirken, men leves i samtiden.
For egen del ber jeg om at jeg skal få leve i en slik kommunitet her på mitt eget hjemsted. Realistisk? Ja, jeg tror det. Noen av oss har allerede smakt på denne formen for liv med våre ukentlige gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet. Kanskje er tiden kommet for å ta neste skritt? Kanskje noen som leser dette er interessert i å samtale videre om dette?
Jeg klarer nemlig ikke å oppgi denne drømmen selv om jeg har drømt den for lenge siden. Den kommer nemlig stadig til meg.
Foto: May Sissel Hansen.
1 kommentar:
Ville vært fint med flere slike fellesskap,tror mange ønsker å hoppe av litt og søke stillheten og roen.Også unge folk.Så stå på,slike steder er gull verd.
Ble selv syk etter mange år med stress og mas,men har nå fått mulighet til å søke ro og stillhet men savner et mer fellesskap med likesinnede....I mange menigheter stilles det så mange krav synes jeg,og noen g. er det godt å bare "få være"og å ha tid til bønn. Lovprisning trengs mer av i mitt liv.Er blitt litt fasinert av ortodokse kirkers kunst og tradisjoner men noe kan virke litt fremmed på en "gammel lutheraner" he-he.Håper drømmen din går i oppfyllelse!
mvh dame fra skien. var på seminaret ditt i frikirka.
Legg inn en kommentar