Den som er fattigst er ikke den vi tror er fattigst

'Er det mulig å oppdage at jeg er mer styrt av min frykt enn noe annet? Jeg ønsker ikke å høre ropet fra de fattige fordi hvis jeg gjør det, vil jeg måtte forandre meg. Og, jeg vil ikke vite hva jeg da skal gjøre.

Jeg ville føle meg helt fortapt og ikke vite hva jeg skal gjøre - en følelse av fullstendig utilstrekkelighet og kraftløshet. 

Og dette vil åpenbare for meg at jeg har alt unntatt det helt essensielle. Jeg har venner, jeg har penger, kunnskap; men jeg har ikke kapasiteten til å dele, lytte, elske. 

Ikke bare føler jeg meg hjelpeløs men jeg oppdager at jeg kan ha tatt helt feil, at alle mine verdier står på hodet. 

Plutselig oppdager jeg at ikke er så god og, endelig, at jeg er mer styrt av frykt enn av noe annet. Jeg har begynt å sette fingeren på frykten, og ut av den kulturen som fortalte meg at jeg måtte være best, oppdager jeg at det er de fattige som lærer meg at jeg er fattig'.

Jean Vanier (bildet). Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen