Takknemlig for livet i en kommunitet

I går - på Erkenglenes dag - var det ganske nøyaktig 15 år siden jeg ble novise i Ekumeniska kommuniteten på Bjärka Säby. Jeg trådte inn som fullt medlem fire år senere, nærmere bestemt 6.juli 2011, på minnedagen for den tsjekkiske reformatoren og martyren Jan Hus. Å være medlem av kommuniteten i Bjärka Säby, har betydd svært mye for meg. Det er et fellesskap av troende som representerer ulike kirkesamfunn, som følger en felles regel som blant annet innebærer en daglig bønnens rytme med tidebønnner, daglig bibellesning, ukentlig nattverdfeiring. 

Ikke minst har vennskapet med Peter Halldorf betydd svært mye for meg. Hans tilstedeværelse, varme, oppmuntring og åndelige veiledning er jeg så takknemlig for. Ikke minst på tunge sykdomsdager, hvor en telefon fra Peter, har utgjort en forskjell. Jeg fikk et fornyet møte med Jesus gjennom møtet med Østkirkens bønnepraksis, ikke minst Jesusbønnen, og kirkens liturgiske liv, omtrent samtidig med Peter Halldorf. I 1988 besøkte jeg et ortodoks kloster for aller første gang. Gud hadde en overraskelse gjemt for meg der. Jeg ble overveldet av et Gudsnærvær jeg var totalt uforbredt på. Siden har jeg gikk vært den samme. Senere års studier av den tidlige kirkens historie, og åndelige liv, ikke minst gjennom bøker av og om ørken- og kirkefedre har fornyet og revitalisert troeb min og hjulpet meg til å se rikdommene som hele den hellige historien representerer. 

Men det har ikke ført til konvertering, verken for Peter eller meg. Jeg er fortsatt baptist, Peter pinsevenn. Jeg liker godt tittelen på en av Peter Halldorfs bøker: Om å elske sitt eget kirkesamfunn som sitt eget', og jeg kjenner på en djup takknemlighet for mine mange trossøsken blant lutheranere, pinsevenner, metodister, misjonsforbundere, salvasjonister, katolikker, ortodokse, koptere - og blant mine egne, baptistene. Vi er en stor familie. Jeg har funnet ut at om man er trygg på sitt eget ståsted utgjør ikke andre med en annen overbevisning enn som egen noen trussel. Jeg er bevisst på min egen troshistorie og kirkesamfunnstilhørighet, derfor var det ekstra betydningsfullt at jeg ble medlem av Ekumeniska kommuniteten i Bjärks Säby på minnedagen for Jan Hus. Reformatorene og Reformasjonen er en del av min kirkelige bakgrunn. Det er også Døperbevegelsens forfølgelses-og martyrhistorie.

Men det betyr ikke at jeg ikke kan verdsette andre kirkelige tradisjoer, eller anerkjenne rikdommene som finnes der. Tvert imot. Jeg er så rik og så velsignet fordi jeg er en del av Kristi kropp, og den er så mye større enn den delen av familien jeg tilhører.

Billedtekst: Peter Halldorf hjemme hos May Sissel og jeg i forkant av jubileumsfesten i Toten firkirke so markerer 10 års jubileet for Kristi himmelfartskapellet. Foto: May Sissel Hansen.

En drøm om Guds herlighet

Natt til onsdag drømte jeg om Guds herlighet som senket seg ned over et bestemt sted på jorda. Så vakker Guds herlighet er. Ubeskrivelig vakker. I drømmen ble jeg også vist det vi tror er noe, men som egentlig - sammenlignet med Guds herlighet ikke har noen virkelig verdi. Men som vi likevel higer og jager etter. Jeg kom til å tenke på en strofe fra en sang: "da blir det smått det som før syntes stort, da bliir det lite alt det jeg har gjort".

Et skriftsted som mer enn noe annet setter ord på min dypeste lengsel er dette:

"For jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet, likesom vannet dekker havets bunn." (Hab 2,14. Norsk Bibel 88/07)

Tenk når Guds rike seirer fra pol til pol, og jorden er blitt ny! Når Herrens herlighet skal dekke alt, og hvor vi enn befinner oss så omslutter den oss! Det er ingen synd mer, ingen sykdom eller lidelse, ingen farvell. Underlig er det å tenke på det som kommer. Guds rike er jo her nå, men dette Riket kommer jo også til oss. Jeg fryder meg over dette, samtidig som jeg gleder meg over at Guds herlighet er noe som kan oppleves nå også. I større eller mindre grad. For Guds manifesterte nærvær har vært opplevd flere steder på jorda. Blant annet i forbindelse med vekkelsen på Hebridene i årene 1949 til 1952. Flere av de som opplevde denne vekkelsen kunne fortelle at spesielle lysfenomener opptrådte om natta, og folk som ikke var frelst kom i syndenød. Guds nærvær over øya, og spesielt i området rundt Lewis, kunne kjennes rent fysisk.

I Det gamle testamente kan vi lese om Guds herlighetssky - shekinah. I 1.Kongebok kan vi lese dette: "Så skjedde det da prestene gikk ut av helligdommen, da fylte skyen Herrens hus. Prestene kunne ikke bli stående og gjøre tjeneste på grunn av skyen, for Herrens herlighet fylte Herrens hus." (1.Kong 8,10-11. Norsk Bibel 88/07)

Denne herligheten var Guds shekinah, og det er denne herligheten som skal fylle jorden en dag. Guds herlighet bringer vekkelse, og hvis det er vekkelse vi lengter etter, må vi gjøre plass for Guds herlighet. For å gi plass for Guds herlighet må vi lære oss betydningen av lovsang og tilbedelse. For det er tilbedelsen av Gud, når vi virkelig gir Ham all ære, pris og opphøyer Ham, at herligheten kommer. Lovsangen og tilbedelsen vår trekker Guds herlighet ned.

Det står et forunderlig ord i Hosea 2,21-23:

"Det skal skje på den dag at jeg vil bønnhøre, sier Herren. Jeg vil bønnhøre himmelen, og den skal bønnhøre jorden. Jorden skal bønnhøre kornet og mosten og oljen, og de skal bønnhøre Jiser'el. Jeg vil plante henne for meg i landet. Jeg vil miskunne meg over Lo-Ruhama (den som ikke får miskunn), og jeg vil si til Lo-Ammi: Du er mitt folk! - og det skal svare: Min Gud!" (Norsk Bibel 88/07)

Vi lovpriser og sår dermed inn i himmelen, og så høster vi tilbake velsignelser på jorden! La oss gjøre det.

Hva er Guds herlighet? Det er Guds nærvær. Intet er mer dyrebart, intet er mer forvandlende enn det. Til den kristne forsamlingen i Korint skriver apostelen Paulus: "Men vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd." (2.Kor 3,18. Norsk Bibel 88/07)


Akkurat som jorden har en atmosfære av luft, er Guds herlighet himmelens atmosfære. Når den himmelske herligheten kommer ned på jorden - og det skjer av og til - så er det en del av himmelens atmosfære som kommer ned til oss, og som vi får del i. Det er en smak av Hans manifesterte nærvær. Når du opplever det er det livsforvandlende. Ingenting annet kan tilfredsstille deg om du har fått smakt Guds manifesterte nærvær. Da skapes en dyp lengsel etter mer.

Hos profeten Jesaja kan vi lese:

"Over hvert sted på Sions berg og over hennes forsamlinger skal Herren skape en sky og en røk om dagen og en glans av luende ild om natten. For over alt herlig er det et dekke."

La oss gå for intet mindre enn Guds herlighet og Hans ære. Intet mindre.

På søndag ber vi om fred for Jerusalem

Søndag 2.oktober deltar en halv million kristne fra 175 land i Den internasjonale bønnedagen for Jerusalem. Bli en del av de som tar Salme 122,6 på ramme alvor: "Be om fred for Jerusalem." Gud har store planer for denne byen, Han vil gjøre den til en lovsang på jorden. Derfor er det en slik strid rundt Jerusalem, og derfor er vi kalt til å be for den: "For Sions skyld vil jeg ikke tie, og for Jerusalems skyld vil jeg ikke være stille, før hennes rettferdighet går fram som en stråleglans, og hennes frelse som et brennende bluss... På dine murer, Jerusalem, setter jeg vektere. Aldri skaal de tie, ikke hele dagen og ikke hele natten. Dere som minner Herren, unn dere ingen ro. Og gi ham ikke ro før han bygger Jerusalem opp igjen, og gjør henne til en lovsang på jorden." (Jes 61,1 og v.6-7)

May Sissel og jeg var til stede i Jerusalem på det møtet hvor den amerikanske forbederen Robert Stearns stiftet "International Day of Prayer for Jerusalem'. Det var i 2002. Den internasjonale bønnedagen har vokst fra noen få hundre som var samlet i Jerusalem denne oktobrdagen, til det den er i dag, hvor den altså samler en halv million kristne fra 175 land. 

Det var sterkt å være tilstede i 2002, på vår aller første Israelstur, og det er fantastisk og se tilbake på disse 20 årene og hva Gud har gjort.

Fremtiden er både mørk og lys for Jerusalem. En gang i nær framtid vil "alle hedningenefolkene gå til krig mot Jerusalem" (Sak 14,2), men så vil Herren Jesus komme tilbake til Oljeberget og Fredsriket - 1000 års riket - bli opprettet: "På den dagen skal hans føtter stå på Oljeberget." (Sak 14,4)

Ta del i bønnedagen på søndag der hvor du befinner deg, og sett av denne dagen til å be for Guds planer ikke bare for Jerusalem og Israel, men for hele Midt-Østen!

Hl.Ninian og overgivelsen

Jeg leser oversettelsen av Aelreds Life of St Ninian, og selv om det fortsatt er hagiografi som betyr at det snakkes om Ninian i glødende termer, er det mye innsikt å få.

Ninian var en av de tidligste keltiske hellige (om ikke den første) som et misjonsarbeide  i Skottland (dagens Galloway på Solway Firth). Han ble opplært i Europa ved sentrene for læring og disippelskap i Roma og tilbrakte tid under opplæring hos Hl. Martin av Tours som var en banebrytende misjonærbiskop.

Han ble sendt av Martin for å starte et misjonssenter og det var akkurat det han gjorde. Dens innflytelse spredte seg over Skottland så langt nord som Shetland (Shetlands skytshelgen er Hl. Ninian).

Her er et utdrag fra Aelred som fanger tidsånden og mannen:

"Den mest velsignede mannen (Ninian) som led over at djevelen... skulle finne hvile for seg selv i et hjørne av denne øya i pikternes hjerter, omgjordte seg som en sterk bryter for å kaste ut hans tyranni, og tok dessuten over troens skjold ... og befestet med slike armer og omgitt av sine hellige brødres samfunn som av en himmelsk hærskare, invaderte han imperiet til den sterke væpnede mannen, med det formål å redde utallige ofre for hans fangenskap fra hans makt."

Denne beskrivelsen gir et klart teologisk grunnlag for Ninians misjon. Han erklærer Kristi herredømme i et nytt territorium der de gode nyhetene er ukjente. Dette resulterer i en slags brytekamp og krever trening, ferdigheter og visse typer våpen i vårt arsenal for at det skal ha noen innvirkning. Selv om språket er normativt for sin tid, lurer jeg på hvordan vi kan bruke det til i dag med samme lidenskap og engasjement?

- Scott Brennan/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Broder Andreas er død

 Christianty Today melder nå i kveld at Broder Andres, den legendariske bibelsmugleren og forbederen og grunnleggeren av Åpne Dører er død, Broder Andreas ble 94 år gammel.

Mot slutten av hans liv ble han spurt om det var noe han angret på. Da svarte han: 'Hvis jeg kunne leve om igjen, ville jeg vært enda mer radikal.'

Jeg kommer tilbake til et mer fyldig inneord

Slik kan du be strategisk for det som skjer i Russland akkurat nå

Vi fortsetter å be om en endring i Russland, og vi ber strategisk ut fra ordene i Ord 21,1: "Kongens hjerte er som bekker i Herrens hånd, han bøyer det dit han vil." Spesielt ber vi for de tusener av russere som de siste dagene har forlatt hjemlandet på grunn av Russlands blodige krigføring i Ukraina. >Den russiske avisen Novaja Gazeta har sitert en kilde i presidentadministrasjonen på at 261.000 menn forlot landet fra mobiliseringsordren kom onsdag og frem til helgen. Et annet uavhengig medium, Meduza, skriver at det på en vanlig dag er 9.000–12.000 mennesker som forlater Russland – og at dette tallet nå er to-tre ganger så stort. 

TV-bilder viste denne uken en kø som var hele 20 kilomter lang av russere som ville over grensen til Georgia.  Ifølge myndighetene i Georgia ankommer det nå 10.000 russere daglig. En av de grenseovergangene som flest russere bruker, er til Uralsk i Kasakhstan. Russere trenger ikke visum til Kasakhstan. Hvor mange som kommer hit vites ikke, men det er snakk om tusene.

I selve Russland pågår det stadige demonstrasjoner mot krigen i Ukraina. Tusener av mennesker tok til gatene i protest mot Putins mobiliseringsordre – selv om de visste at de ville bli arrestert. Nær 2400 er pågrepet på en snau uke.

Et fenomen vi skal være ekstra oppmersomme på, og som vi trenger å be for: de russiske soldatenes mødre. De kan komme til å spille en avgjørende rolle i den folkelige russiske motstanden mot Putin og hans regime. Det har begynt så smått i Dagestan! Det som skjer i dette muslimske landet i Kaukasus kan fort spre seg til hele Russland. 

«Soldatmødrene» vokste fram som en viktig organisasjon i forbindelse med den første Tsjetsjenia-krigen på 1990-tallet, forklarer Martin Paulsen, leder for institutt for fremmedspråk ved Universitetet i Bergen til VG-Nett. Paulsen legger til: 

– De fikk betydelig påvirkning på den russiske opinionen den gang og spilte en betydelig rolle i misnøyen i det russiske samfunnet mot krigføringen i Kaukasus.

Nå står de igjen opp mot Kreml.

Dagens gleder

Den langsomme rytmen. Den passer meg best. Den som har plass for det som tilsynelatende er trivielt, men som er en gave. For det er en gave å våkne hver morgen, og brygge seg en god kopp Yorkshire tea, kunne lese i sin Bibel, be tidebønner og leve i Jesusbønnen. Det er en gave å sette beina under seg, etter en natt full av smerter og skjelvende begynne på en ny dag, og merke at de fortsatt bærer deg. Som om det er en selvfølge! Det er det jo slett ikke. 

Alt dette vi tar for gitt! At vi ser, hører, kan spise selv, gå, stå, løpe. Jeg kan ikke alt dette, men jeg kan noe av det. Og for det er jeg takknemlig. 

Kroppen jeg bor i er skrøpelig. Ufrivillig har kiloene rast av meg det siste året. Tror aldri jeg har fryst så mye som jeg har gjort dette året. Selv på varme sommerdager. Men jeg har klær å kle meg med og ulltepper og tulle rundt meg med. Det er ingen selvfølge. Så rik jeg er! Jeg takker Gud for klærne mine. 

Jeg takker for vennene mine. De som ringer, kommer på besøk, ber for meg. Det er en virkelig rikdom! En av dem ringte her om dagen og sa: Jeg ringer i grunnen ikke for noen spesiell grunn annet enn at jeg ville høre hvordan du har det! Så nydelig! Tenk at noen bryr seg så mye. Det er en stor gave det. Eller han som stadig sender meg en oppmuntring og forteller at akkurat denne dagen har han bedt for meg - igjen! 

Hva har du å være takknemlig for i dag?

Ekte menneskelig sorg

Ekte menneskelig sorg betyr å la illusjonen av udødelighet dø i oss. Når de som vi elsker med en "endeløs kjærlighet" dør, må noe også dø i oss. Hvis vi ikke lar dette skje, vil vi miste kontakten med virkeligheten, livene våre vil bli stadig mer kunstige, og vi vil miste vår menneskelige evne til medfølelse.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Kristus er Guds ett og alt

27.juli 1924 skriver Hjalmar Ekström et brev til sin gode venn Henrik Schager. De hadde lært hverandre å kjenne gjennom den såkalte 'Flodbergkretsen'. 'Flodbergkretsen' oppstod i Stockholm, nærmere bestemt i Gamla Stan, ved 1900-tallets begynnelse. Hit kom mennesker av ulik samfunnsmessig bakgrunn og tilhørighet sammen, for å dele åndelige erfaringer og leve ut det indre bønnens liv. Henrik Schager hadde møtt Carl August Flodberg høsten 1892, og det var gjennom lyktetenneren Flodberg at Schager ble introdusert for boken 'Det skjulte livet' av Bernieres Louvigni og av andre Kristusmystikere som Gerhard Tersteegen, Francois Fenelon, Madame Guyon og Jakob Böhme bare for å nevne noen. Hjalmar Ekström og Henrik Schager skulle senere utgi tidsskriftet "Det fordolda livet" sammen.

Til Schager skriver Ekström denne julidagen: "Det du sier om at mennesket er skapt til Guds avbilde og at Gud burde ha litt mer glede av oss, er virkelig sant. Og om man spør: Hvordan skal dette skje? så kommer svaret: Kristus, Kristi liv, i mennesket skal gjøre det. Om Kristus, Hans liv og Hans vei til korset, Hans herlighet er korset, Hans vei er korsets vei, Hans seier er korset, for Guds rike er i alt den rake motsetningen til denne verden."

Bønnemøtene som samlet tusener

"Forakt ikke den ringe begynnelsens dag!" heter det i Den Hellige Skrift. I dag er det ganske nøyaktig 165 år siden den amerikanske legmannen og evangelisten Jeremiah C. Lanphier (bildet er av en byste av ham) tok initiativ til et bønnemøte ved lunsjtid for forretningsmenn på Fulton Street i New York City. Først dukker ingen opp, men innen den tredje uke ba de 40 deltakerne om daglige møter. Andre byer starter lignende bønnesamlinger, og en vekkelse - noen ganger kalt "The Third Great Awakening" - tar fyr over hele Amerika.

"Selv om Lanphier delte ut traktater, besøkte lokale forretninger, inviterte barn til søndagsskole og oppfordret hoteller til å henvise gjester til kirken på søndag, fant han ut at tiden hans tilbrakte i bønn ga ham mest ro og besluttsomhet, og han bestemte seg for å starte et ukentlig bønnemøte, et middagsbønnemøte for forretningsmenn som ville dra nytte av timen da virksomheter var stengt for lunsj. På løpeseddelen han hadde trykket stod det: "[onsdag] bønnemøte fra kl. 12 til 1. Stopp opp for 5, 10 eller 20 minutter, eller hele tiden, som tiden din tilsier." 23. september 1857 satte han opp et skilt foran kirken. Ingen kom til det utpekte rommet, og Lanphier ba alene i tretti minutter. Klokken 12:30 ble en annen mann med ham, fire til ved slutten av bønnetimen.

Den neste uken var det tjue mann, førti uken etter. I oktober ble bønnemøtene daglige, og i januar 1858 måtte et andre rom brukes samtidig, innen februar, et tredje. Da ble det holdt så mange som tjue middagsbønnemøter andre steder i byen. I midten av mars var Burton's Theatre, som har plass til 3000, overfylt til bønnemøtene. I slutten av mars var hver kirke og offentlig sal i sentrum av New York fylt til siste plass, og ti tusen menn samlet seg daglig for bønn.

Det var få enkle regler for bønnemøtet som Lanphier håndhevet høflig, men bestemt: at de som ba høyt skulle begrenses til fem minutter og at ingen kontroversielle temaer skulle diskuteres." (Oversatt fra Wikipedia)

Tiden, Kristusmystikken og Guds forunderlige nærvær, del 3

Bror Lorens av Oppstandelsen (1614-1691), ble han kalt, munken som hadde ansvaret for kjøkkenet i et karmelittkloster ved Rue de Vaugirad i Paris. På norsk går han under navnet bror Laurentius. For alltid er han forbundet med begrepet: 'å venne seg i leve i Guds nærvær'. Denne enkle lekbroderen skrev ved en anledning: 

"Den helligste, vanligste og mest nødvendige øvelsen i det åndelige livet er å leve i Guds nærvær, det er å glede seg over hans guddommelige selskap og gjøre det til en vane å leve med ham. Man skal ydmykt og kjærlighetsfullt tale med ham, ved alle tilfeller, i hvert øyeblikk, uten regler eller mål, særskilt i fristelsens stund, i lidelsen, i nørke og motvilje og til og med i utroskap og synd."

Når patriarken Abram, han som skulle kalles troens far og Guds venn, og senere ble til Abraham, fikk  Guds kallsbrev for sitt liv, heter det i 1.Mos 17,1 blant annet: "Da Abram var nittini år gammel, åpenbarte Herren seg for ham og sa: Jeg er Gud Den Allmektige (eller Den Veldige), vandre for mitt ansikt." Dette er blitt enhver troendes kall.

"Å vandre i Guds nærvær er egentlig ikke noe annet," skriver Wilfrid Stinissen, og legger til: "enn å la bønnen overskride de bestemte bønnetidene for å gjennomsyre hele dagen. Når vi har fått vanen av å hengi oss til den indre bønnen skjer dette spontant ... I begynnelsen av det åndelige livet må vi imidlertid øve oss i bevisstheten om Guds nærvær."

Å snakke om 'øvelser' kan for enkelte.,virke rigid  og fremmedartet. Vi er jo vant til at alt skal være på plass med det samme, men med så mange andre områder av livet, trenger vi å øve og praktisere, særlig vi som er kalt til å være disipler. Et annet ord for det er lærling. Er man en lærling går man jo i lære, og er ikke utlært. 

50 år som en Jesu etterfølger har blant annet lært meg dette: Tid tilbrakt i Guds nærvær er aldri bortkastet tid. Det finnes ikke noe mer berikende. Jo, mer du har fått smakt sødmen i Hans nærvær, jo mer vil du ha. Guds nærvær er avhengighetsskapende!

Det å vandre i Guds nærvær har den fordelen at det ikke fordrer noen bestemt tid. Når som helst og hvor som helst kan man løfte sitt hjerte til Gud, selv i den travleste hverdag - og som bror Lorens, midt i matlagingen i et travelt kjøkken! Midt i larmen og støyen kan du be eller bare ånde Ham, Bror Lorens sier det så fint: 

"Ved å leve i Guds nærvær, lærer sjelen seg å omgås så fortrolig og inderlig med Gud at nesten hele hennes liv blir til stadige handlinger av kjærlighet, tilbedelse, anger, tillit, takksigelse, offer og de mest opphøyde dyder."

fortsettes

Basunhøytiden, Rosh Hashanah og Jesu gjenkomst

I kveld, ved solnedgang søndag 25.september, begynner Rosh Hashanah eller det jødiske nyttår, og vi tar fatt på det bibelske året 5783. Det bibelske navnet på denne høytiden er Yom Teruah - Basunhøytiden! Basunhøytiden eller Trompetfesten varer i år frem til solnedgang tirsdag 27.september. Da er tiden kommet for å blåse i shofarer og basuner.

Når shofaren blåses er det en profetisk handling som avslutter en tidsperiode og begynner på en annen. I tiden som ligger foran kommer vi til å oppleve en rekke støt i basuner, som alle vil innevarsle en ny fase av Guds endetidsplan og en dag vil de profetiske ordene fra 1.Kor 15,51-52 gå i bokstavelig oppfyllelse: "Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i ett nu, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet."

Første gang vi leste om Shofaren (שֹׁפָ֖ר) i Bibelen var rett etter utvandringen da israelittene slo leir under Sinai-fjellet. Shofaren er vanligvis anerkjent som et værhorn. Herren instruerte israelittene om å vente til den tredje dagen da han skulle komme ned på fjellet, og støtet fra en Shofar skulle lyde foran dem.

I 3. og 4. Mosebok, leser vi om trompetfesten (på hebraisk er Yom Teruah, som betyr blåsedagen). Dagen blir mer nøyaktig referert til som en "hellig anledning minnet med høye støt. ” Det står skrevet: «Den første dagen i den syvende måneden [basunfesten] skal være en hellig høytid for dere når dere ikke kan gjøre noe verdslig arbeid. Det skal være en dag med Teruah [blåsing] for dere» (4. Mosebok 29:1). Det hebraiske ordet, igjen, brukt her er Teruah (תְּרוּעָ֖ה) som oversettes som "blåse" eller "å blåse."

I Tredje Mosebok leser vi også om jubelårets Shofar (Yovel) som skal blåses på forsoningsdagen (Yom Kippur). Denne dagen kom ti dager etter trompetfesten eller basunhøytiden. Her befalte Herren spesifikt å blåse i et værhorn – en shofar.

Ordet Shofar og Jubelåret brukes noen ganger i en kombinasjon kalt "Jubileumshornet (keren ha'yovel)." Andre ganger i Skriften er ordet Jubelåret synonymt med Shofar og regnes som det samme. 

SØLVTROMPETENE 

I 4. Mosebok leste vi først om budordet til israelittene om å lage to sølvtrompeter som skulle brukes sammen med Shofarene. Det hebraiske ordet for trompet er Chatzo'tza'rote (חֲצֽוֹצְרֹ֣ת) flertall, og entall er Chatzo'tzeret. Dessverre er det skapt en forvirring  fordi enkelte oversettelser bruker det samme engelske ordet, "trompet", for både et værhorn og en sølvtrompet. På den annen side, på hebraisk, er det et skille mellom de to siden de ikke er det samme instrumentet.

Sølvtrompetene ble blåst annerledes, og brukt til spesifikke festivaler, enten i kombinasjon eller separat med Shofar. Som det står skrevet: «Også på din gledes dag, på dine høytider og ved begynnelsen av dine måneder, skal du blåse i basunene (be'chutz'tza'rote) over dine brennoffer og over slaktofrene dine fredsoffer; og de skal være deg til minne for din Gud: Jeg er Herren din Gud» (4. Mosebok 10:10).

Arons sønner, prestene, ble befalt å blåse i sølvbasunene som en evig ordning som det er skrevet: "Når du går i krig i ditt land mot fienden som undertrykker deg, da skal du slå alarm. med basunene (be' chatzo'tza'rote), og du skal bli husket for Herren din Gud, og du skal bli frelst fra dine fiender» (4. Mosebok 10:9).

Hensikten her var å kalle frem Guds hær til kamp. Kort tid etter leste vi om Israel som gikk i krig med midianittene, og Arons sønner blåste i sølvtrompetene (va'chatzo'tza'rote). Senere i skriften, for eksempel ved Jerikos murer, prestene ble befalt å blåse i Shofarer i stedet for i trompeter. Det står skrevet: «Og syv prester skal bære syv basuner av værerhorn foran arken. Men den sjuende dagen skal du gå rundt byen syv ganger, og prestene skal blåse i basunene [Shofarene]» (Josva 6:4)

SHOFARENE 

Shofaren er nevnt syttito ganger i Bibelen. Den er støpt og polert fra det enkle hornet til et kosher dyr. Unntatt er imidlertid hornet til en ku som israelittene tilbad i  forbindelse med gullkalven. Ironisk nok er ordet Shofar avledet fra de hebraiske ordene shor og par, som oversettes som stut og okse.

Shofaren er tradisjonelt laget av en vær, en hannsau som er minst ett år gammel. Den kan også lages av Bushwack-antilopen (også kalt en Kudu). Shofaren er forsiktig uthulet, sterilisert og bøyd til ønsket form. Bøyningen symboliserer menneskehjertet, som bør bøyes for Herren. Den smale spissen kuttes og formes til et munnstykke. Eventuelle sprekker eller hull i Shofaren gjør den uegnet. Og ingen reparasjon med fremmede stoffer er tillatt.

SLIK BRUKES SHOFAREN 

I jødedommen har hver støt av en Shofar en unik åndelig innvirkning. Instrumentet blåses oppover, det samme som hornet finnes i naturen. Et sentralt bud i trompetfesten (som også kalles Rosh Hashanah, det jødiske nyttåret) er å høre shofarblåsingen. 

Rabbinerne lærer at Rosh Hashanah markerer begynnelsen på skapelsen. Denne dagen forkynnes Gud for å være konge og skaper av universet ved hans kroningsseremoni. Derfor er det vanlig å stå når Shofaren lyder slik vi står foran Kongenes Konge.

I den jødiske bønneboken leser vi: «For Herren, den allmektige, store konge over hele universet... Herren reiste seg til lyden av Teruah; Gud til lyden av Shofar.» Å blåse Shofar på Rosh Hashanah forutsier derfor Guds rike som kommer.

Jødiske vismenn lyser to velsignelser over Shofaren, hver som begynner med: "Velsignet er du, Gud vår Herre, universets konge, som har helliget oss med sine bud ..." Du vil legge merke til at velsignelsen begynner i den andre personen (oss) og avslutter i tredje person (Ham).

Når vi opplever Guds velvilje, forteller vi Herren at vi er for små og uverdige til å stå foran Kongen og snakke til ham. Likevel er vi ikke i stand til å avstå fra å velsigne ham for det han har gjort for oss. Som svar på å høre disse velsignelsene og blåsingen av Shofar, sier vi Amen, og trekker ut den samme velsignelsen over oss som om vi selv hadde resitert bønnen og blåste Shofar.

Da templet sto i Jerusalem, ble Shofaren brukt under spesifikke sammenkomster, som begynnelsen av sabbaten, begynnelsen av månedene (nymåner) og det femtiende jubelåret (Yovel). Den ble brukt under Selichot (som er de to dagene før Rosh Hashanah når man ber om Guds tilgivelse), og den ble blåst på bestemte dager med faste.

På forsoningsdagen, den helligste dagen i året, da det siste Shofar-støtet skulle lyde, skulle ypperstepresten stå stille ved inngangen til Det Aller Helligste. Han sang en kort bønn mens han gikk inn i rommet i stillhet, og ba Gud om å sone for folket. Forbindelsen ypperstepresten må ha følt med Gud i det øyeblikket er ubeskrivelig. Denne mannen representerte hele Israels folk for Herren. Den ærbødigheten han opplevde for Gud, ga gjenklang til enhver jødisk sjel, spesielt de som var til stede i tempelet sammen med ham.

Shofaren ble også brukt ved andre spesielle feiringer, for eksempel tilbakekomsten av Paktens ark til Jerusalem, og under Asas omvendelse da han fjernet avgudene fra Juda og Benjamins land. Etter det andre tempelet. var ødelagt; mistet Shofaren mye av sin betydning i det jødiske folks daglige liv.

Du vil legge merke til fra Bibelen at både sølvtrompetene og Shofar ble blåst på disse høytidene og nymåner i samsvar med dette, som det står skrevet: "Med trompeter [va'chatzo'tza'rote] og lyden av et horn [Shofar]" (Salme 98:6). Hvert instrument hadde et spesielt formål.

På Rosh Hashanah markereres begynnelsen på de ti dagene med omvendelse eller ærefryktdagene som leder frem til Yom Kippur, forsoningsdagen. Vi blir formant om å omvende oss og vende oss bort fra våre onde veier (teshuva) og søke Kongens godhet i løpet av denne tiden. Å blåse Shofar i løpet av disse ti dagene er et integrert mysterium knyttet til Herrens dag. Lydene når himmelen og skaper et håndgripelig nærvær av ærefrykt overfor Gud.

Shofaren inngir en følelse av frykt og frykt som burde føre oss til å ydmyke oss for Gud. Det står skrevet: «Hvis det blåses i en basun i en by, blir ikke folket redde? Hvis det er ulykke i en by, vil ikke Herren ha gjort det?» (Amos 3:6). Denne atmosfæren av ærefrykt overfor Gud når klimaks på forsoningsdagen (Yom Kippur), kulminasjonen av Guds dommer og Herrens da

De jødiske ismennene forteller oss at på Rosh Hashanah, når Herren hører ropet fra Shofarene, reiser Han seg fra sin rettferdighets trone og setter seg på sin barmhjertighets trone og dømmer de personlige beretningene til hver mann og kvinne. Denne gangen av dommen kalles Shofar-minnestøtet (zich'ron teruah), ettersom Gud blir minnet om sin pakt med Israel.

Tiden, Kristusmystikken og Guds forunderlige nærvær, del 2

De gamle bederne som representerer ulike kirkelige tradisjoner er ganske samstemte: det er absolutt umulig å leve i den indre bønnen uten regelmessig åndelig lesning. Jeg tror alle etter hvert gjør seg den erfaringen at forsømmer man den åndelige lesningen, forstått som den langsomme lesningen av Den Hellige Skrift og god åndelig litteratur, ikke minst bederne og Kristusmystikerne, vil den indre bønnen sultefores. Den er nemlig avhengig av åndelig påfyll. 

Den åndelige lesningens oppgave er å få oss til å rette blikket vårt mot Gud. Den skal løfte oss opp til et nivå som får oss til å se oss med troens blikk, og hjelpe oss til å avstå fra strevet og fortvilelsen og mismotet. Den åndelige lesningens fremste oppgave er kanskje likevel denne: den er nødvendig for å oppmuntre oss! Den største fristelsen på bønnens vei er utvilsomt dette at vi så lett mister motet. Da kan de menneskene som har gått foran oss på veien gi oss del i den innsikt om Guds veier, som leder oss fremover på en annen måte enn vi kunne forestille oss. 

La meg si det med en gang: dette handler IKKE om å holde seg orientert om tidens skiftende åndelige strømninger, ved å lese de bøkene som det er mest fokus på eller får størst oppmerksomhet! En slik lesning kan være nyttig og interessant, men sannelig også forvirrende og få oss til å miste fokus. Man kan bli så opptatt av å holde seg a jour med tidens åndelige strømninger, at man mister fokus på det Gud har kalt oss til! Apostelen Pauluss beskriver dette kallet slik: "Gud er trofast, han som kalte dere til SAMFUNN med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre." (1.Kor 1,9)

Det er en pris å betale om man vil leve den indre bønnens liv, og det er at man har tid og avsetter tid! Min påstand er denne: Vi har all den tid vi trenger! Det er bare et spørsmål om hvordan vi prioriterer den tiden vi har. Har du virkelig lyst på noe har du jo tid til det! Drives du av en lengsel etter et djupere liv med Gud, etter å tilbringe tid i Hans nærvær, må du avsettte tid til at dere kan være sammen! Akkurat så vanskelig og utfordende er det. Du kan ikke anklage Gud for at du ikke opplever bønnesvar, når du ikke ber, eller for at du ikke opplever Hans nærvær, når du ikke gir Ham noe av din tid. Elsker du noen vil du jo bruke så mye tid som mulig med den du har kjær. 

Det anbefales å avsette en halv time hver dag til den åndelige lesningen. Husk at det ikke handler om hvor mye du leser, men at du leser for lesningens skyld. Den åndelige lesningen er den langsomme. dvelende, betraktende - som er den samme som den kontemplative - lesningen. 

Mange sulteforer sin sjel. Og noen til døde. Og så klager de over at deres åndelige liv er dødt, og at Gud føles langt borte. 

Eugene Boyan (1904-1963) har sagt det slik: "Uten regelmessig åndelig lesning gjør man ingen fremskritt i bønnen, og det finnes ikke noe håp om at man skal holde ut i det åndelige livet. Å gi et tidsminimum for denne åndelige øvelsen synes jeg det er vanskelig å foreslå. For Guds nåde tilpasser seg etter omstendighetene. Vi kan likevel si at den som uten tvingende årsak reduserer den åndelige lesningen til mindre enn tre timer pr. uke kommer til å la sin sjel dø av sult."

fortsettes

Tiden, Kristusmystikken og Guds forunderlige nærvær, del 1

Tiden vi lever i, med all sin uro og frykt, stjeler så lett freden fra oss. Derfor er jeg blitt mer og mer opptatt av at vår tid trenger Kristusmystikerne. Karmelitmunken Wilfrid Stinissen (bildet) definerer en Kristusmystiker som en person 'som tilhører Gud så fullstendig at Gud kan gjøre hva han vil i ham og gjennom ham. ....Uten mystikerne er det en fare for at vi ser på kristendommen som et kaldt og dødt skjelett av læresetninger og moralske oppfordringer. Mystikerne viser oss at skjelettet faktisk er en levende kropp, og at kristendommen er fullt av liv som gjør oss lykkelige. Ved sitt eget eksempel lærer de oss at Gud kan gjøre et menneske beruset av kjærlighet og glede." (Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 40).

Livet er slik at det er noe vi kan forberede oss på, og noe som kommer uventet. Nå har jeg vært en kristen i 50 år, og er det noe disse årene har lært meg så er det dette: Når en har med Gud å gjøre må en være forberedt på det uventede. Av Kristusmystikerne har jeg lært kontemplasjonen å kjenne.

Man kan forberede seg for kontemplasjon - for den stille betraktningen hvor vi dveler ved Kristus og Ham alene - som Kristusmystikerne gjør - men vi kan ikke skape den eller tvinge den til å komme. Dette er ikke noe mennesket selv gjør, men noe som Gud gjør, forutsatt at mennesket tillater Ham å gjøre det i ens liv. 

"Vår oppgave," sier Stinissen "er å skape rom i oss, befeste oss i en holdning av åpenhet, ydmykhet, hengivelse. Men kontemplasjonens gave er utelukkende Guds. Han gir den til hvem han vil og på den måten han vil."

Men det finnes likevel noen forutsetninger for kontemplasjon, og de tre viktigste er disse:

1. Åndelig lesning.

2. Vanen det er å vandre i Guds nærvær

3. Forsakelse.

I kommende artikler skal vi se nærmere på disse tre.

fortsettes

Kristne i Russland står overfor store valg og trussel om lange fengselsstraffer

Kristne som har pasifistisk overbevisning - det gjelder særlig de uregistrerte baptistene og pinsevennene - får det nå mye vanskeligere i Russland etter at 300.000 russere kan bli tvunget til militærtjeneste. Valget unge menn nå står overfor er valget mellom å krige i Ukraina eller ti år i fengsel. 

Klassekampen kan i dag fortelle om at russiske soldater i Moskva stopper menn på gata for å gi dem mobiliseringsbrev til militære registreringskontorer, og at flere som jobber i statlige organisasjoner har fått ordre om å dele ut mobiliseringsbrev til de ansatte. 

VG Nett, som siterer OVD-Info, opplyser at 1307 mennesker ble pågrepet av politiet etter demontrasjoner mot krigen i Ukraina flere steder i Russland i går. I hovedgaten Arbat i Moskva skal demontrante ha ropt: 'Nei til krig' og og «Putin i skyttergravene», og mange hadde med seg antikrigsplakater. Dette ifølge organisasjonen SOTA.

– Nesten umiddelbart begynte sikkerhetsstyrkene, som var på plass før aksjonen startet, å arrestere demonstrantene, skriver SOTA.

Organisasjonen Vesna rapporterer at det var protester i 36 byer over hele Russland, med de største demonstrasjonene i Moskva, St. Petersburg, Jekaterinburg, Perm og Ufa. Av de 1 307 arresterte var 527 av disse i Moskva og 480 i St. Petersburg, melder OVD-info.

Pågrepne demonstranter forteller til OVD-info at de har blitt overrakt innkalling til vervingskontorene. Dette skal ha skjedd på seks politistasjoner i Moskva.

Kona til en av de internerte på politistasjonen i Moskva sier til Mediazona at militærkommissæren personlig overrakte stevningen til mannen hennes.

– De filmet hvordan de ga ham en innkalling og sa at han ikke kunne gjøre annet enn å godta det, fordi han er statsborger i den russiske føderasjonen og du plikter å møte på politistasjonen i morgen, sier hun.

Jeg vil nå gjerne oppfordre til å be for våre trossøsken i Russland som i de kommende dager og uker vil stå overfor store moralske og etiske valg, og med trussel om lange fengselsstraffer om de av tros- og samvittighetsårsaker ikke vil la seg innrullere i hæren og kjempe mot et broderfolk i Ukraina.

Illustrasjonsbilde: Fra et møte blant uregistrerte baptister i Russland for flere år siden.

500 år siden Luthers nytestamente kom ut

I en tid som vår med mye åndelig mørke i Europa er det viktig å holde frem de virkelige lyspunktene! I går var det for eksempel på dagen 500 år siden Martin Luther ga ut Det nye testamente på tysk. Dette har siden gått under "Septembertestamentet av 1522." 

21.september 1522 var Luthers 'Das Newe Testament Deutzsch' i salg, vakkert illustrert av kunstneren Lucas Cranach den eldre. Septembertestamentet var annerledes enn alle andre utgaver av Det nye testamente på tysk. Det var nærmere grunnteksten, oversatt direkte fra gresk, men mer enn det: det var på et lettforståelig tysk. Luther hadde oppsøkt torg og markedsplasser for å lytte til folks dagligtale.

Luthers nyoversettelse ble en umiddelbar suksess, og ble etter hvert nærmest allemannseie. Det ble flittig brukt i hjem og skole.

Septembertestamentet ble raskt utsolgt. Førsteopplaget var på 3000 eksemplarer, og måtte derfor utgis i et nytt opplag allerede i desember samme år. Året etter ble dette Nytestamentet publisert i hele tolv nye utgaver, i Basel, Augsburg, Grimma og Leipzig. 

Men det var noen som ikke likte dette, deriblant humanisten Johann Cochlaeus. Han sa det slik: 

"Luthers nytestamente ble trykket opp og distribuert så vidt og bredt at til og med skreddere og skomakere, ja, til og med kvinner og uvitende personer som hadde akseptert dette nye lutherske evangeliet, og som kunne lese litt tysk, studerte det med den største iver som en sannhetens kilde."

Trærne er i ferd med å vise oss hvor deilig det er å slippe tak i ting

Mens jeg satt i hvilestolen min tidlig onsdag morgen denne uken, hørte jeg kakklingen fra Grågåsa over taket på huset vårt. Grågåstoget så jeg ikke. Deres vingeslag var for raske for meg. Men det er noe eget denne samtalen dem imellom på vei sørover. 

Høsten er kommet. Det er kaldere, Og fargene begynner å komme på lønnetrærne og bjørka. Det er så vakkert.

En venn av meg, Andy Raine, bosatt på den hellige øya Lindisfarne, og en av grunnleggerne av Northumbria Community, delte forleden dag et visdomsord på Facebook, som grep så tak i meg at jeg har valgt å oversette det til norsk: 

"Trærne er i ferd med å vise oss hvor deilig det er å slippe tak i ting."

"Alt har sin tid", sier Skriften. Det er en tid for å slippe tak for at ikke tingene skal få taket på oss. Vi må lære oss kunsten av å slippe taket for å bli plass til noe nytt. "Hvetekornet', sier Jesus 'må falle i jorden og dø, for hvis det ikke dør, blir det bare det ene kornet." Hemmeligheten og dybden i de ordene må læres mer enn en gang i livet.

Ofte har vi så mye i hendene at vi ikke har plass til å gripe Jesu utstrakte hender.

Nå er det en uke igjen

 Onsdag 28.september kl.1800 markeres 10 års jubileet til Kristi himmelfartskapellet i Raufoss baptistkirke med et seminar med PETER HALLDORF. Peter skal tale om 'Den vanskelige kjærligheten'.

Halldorf utdyper temaet slik:

"Tegnet på at vi gjør fremskritt på den åndelige veien er at vi vokser i kjærlighet. Men hva innebærer det? Hvordan vet man om man er drevet av frykt, av håp om belønning eller av kjærlighet?"

ANNE KRISTIN OG SVEN AASMUNDTVEIT blir også med oss!

Vi serverer suppe. Påmelding innen 26.september til 90525875 eller 99621281

Dagen avsluttes med kveldsbønn i Kristi himmelfartskapellet.

Lønnkammeret - der vi taler evighetens ord

Det finnes en reisemåte som kan ta oss lengre enn langt, for å bli i billedspråket fra et av folkeeventyrene. Jeg snakker om den indre bønnens vei og lønnkammerets hemmelighet. Der er tiden tidløs. Der tales evighetens ord, de tause og skjulte, som bare kan uttales ved å tie stille og stå stille innfor Guds ansikt. 

"For å forkynne evighetens ord behøver ingen å gå utenfor sitt kammer, ei heller treffe et menneske. For det ordet er ikke her eller der, det er allesteds, når det av Gud blir uttalt i det skjulte. Det ordet finnes på denne verdens torg og markedsplasser... Det er også i det skjulte kammeretog der er det renest - evighetens ord. Tidens skyer når ikke inn dit. Der virker det mektigst. Det er fra disse lyskilder, som alle evighetens ord som finnes i verden, har sin kilde. Alt som kommer fra Gud går sine egne veier til det åpenbare. Det talte og det synlige ordet er dråper fra Evighetens Ord, fra dens rikholdige kilde," skriver Kristusmystikeren Hjalmar Ekström i et brev til en for oss ukjent 'søster', 29.juni 1924.

Eller for å sitere en annen Kristusmystiker: "Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte." (Rom 10,8)

Et enklere bønnespråk

Hvorfor er vi så redd og forlegne for enkelheten? Det gjelder også bønnen. Hellige Birgitta av Vadstena har sagt det slik: "Jo nærmere vi kommer Gud, jo enklere blir vi." Det tror jeg er sant også når det gjelder bønnen. I Forynnerens bok finner vi disse ordene: "Vær ikke for snar med din munn, og la ikke ditt hjerte haste seg med å bære fram et ord for Guds åsyn! For Gud er er i himmelen og du på jorden, la derfor dine ord være få." (For 5,1)                                                                                                      

Den enkle bønnen, bønnen med få ord er synonymt med den modne bederen. 

Den enkle bønnen er også en del av den undervisningen Jesus selv gir om bønnen: "Når dere ber, skal dere ikke ramse opp mange ord likesom hedningene, for de tror at de blir bønnhørt når de bruker mange ord." (Matt 6,7)

Derfor er det ingen grunn til å kjenne forlegenhet om du har et enkelt bønnespråk og ber korte bønner! Tvert imot. Sannsynlig har du bedre kontakt med hjertet ditt.

Om å bli stående stille

Jeg ble visst ikke ferdig med å tenke på Isaks ord om at Gud skjuler seg i skyen. Den siste samtalen vår så langt fikk meg til å minnes ordene fra klagesangene 3,44: "Du innhyllet deg i skyer, så ingen bønn trengte igjennom."

Etter å ha dvelt ved dette bibelstedet en stund, kom jeg til å tenke på noe Hjalmar Ekström har skrevet i et av sine sjelesørgriske brev datert 29.juni 1924, her i min oversettelse: 

"Ja, hvilket under er det ikke, når et menneske finner den åndelige fattigdommens port, den trange, åpen. De som søker denne port er nok mange, men bare de som gjennom sin søken har erfart sin avmakt, har funnet sin søkens mål, nemlig avmakten. Da er det ikke mennesket som søker, men alene Gud - i forening med Kristus i henne. Og så springer lovprisningens porter opp på vidt gap. Når mennesket har sunket ned, sunket tilbake til sitt Intet, da springer Guds-lovprisningens porter opp i henne og dette er den fra himmelen nedfallende ild som fortærer henne, sakte men sikkert, det vil si, det som ennå gjenstår av mennesket til intet mer av 'noe' finnes igjen. Da står hun stille og taus som en lilje blant liljene i urtegården og gjør ingenting. Det at hun vender sitt ansikt mot solen, det er ikke av henne selv. Det er solens egen makt som drar hennes ansikt til seg. Ei heller taler hun på noen annen måte enn at hun står der stille, og gleder seg over alt som kommer til henne."

Når Gud skjuler seg

Det ble ikke noen ny samtale med Isak denne gangen. Han etterlot meg alene med spørsmålene mine. Da de siste solstrållene svøpte landskapet i et gyllent skjær, var Isak underveis til grotten han holdt til i. Jeg har opplevdd dette tidligere med Isak. Han er ikke så opptatt av å gi svar på alt jeg spør om. Der er vi forskjellige. Jeg lever i en tid hvor vi krever svar på alt. Isak levde i en tid hvor det var plass or mysteriet, for undringen. Det er ikke tvil i min sjel om at vi har mistet mye underveis.

For får vi svar på alt, og tror vi at vi har svaret på alt, er Gud blitt liten. Forklarlig. 

Gud skjuler seg i skyene, sa de gamle. Med det mente de herlighetsskyen. Disiplene opplevde den oppe på Taborfjellet, og når Jesus for opp til himmelen. 

Hva mente Isak når han skrev om mørket som har kommet til oss gjennom Guds omsorg? Jeg tror den hellige Isak har gjort seg erfaringer med det som kalles sjelens mørke natt, da man gjør seg erfaringer på den indre bønnens vei av Guds fravær. Dette er egentlig en illusjon da Gud aldri er nærmere enn da Han kjennes fraværende. Dette er faser av livet som er uunngåelige dor en troende. Da er det lite vi selv kan gjøre, da den mørke natten gir oss djupe erfaringer av og med Gud alene. Bønnen er ikke noe vi selv gjør. Den sanne bønnen finnes alltid der. For på djupet av det døpte menneskets sjel foregår det en dialog mellom Faderen og Sønnen i Ånden. Denne Trinitariske dialogen eller dansen om du vil er selve urbønnen. Og den eier rom i oss. Vår bønn er å oppdage den, og lytte til den, og å la oss ta del i Treenighetens bønn i vårt innerste. Bønn handler ikke om hva vi gjør, men hva Gud gjør i oss. Det er alltid Den hellige ånd som tar initiativet når vi ber. Derfor er Isak klok når han sier at vi skal svøpe oss i kappen vår og legge oss til å sove når vi opplever sjelens mørke natt. Det er ikke noe vi kan gjøre fra eller til. Sjelens mørke natt er en erfaring på troens vei gitt oss av Herren selv.

Den gylne regel

 "Derfor, alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, gjør det også mot dem! For dette er loven og profetene." (Matt 7,12)

Av Charles E.Moore, Bruderhof/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Ingen ytre form for handling, ingen regel er nok. (Roger L. Shinn)

Den "gyldne regel" er kulminasjonen av Jesu lære om en større rettferdighet, som begynner med Matteus 5:17, "Jeg er ikke kommet for å oppheve loven og profetene," og slutter her ved 7:12 med: "For dette er loven og profetene." Disse to versene fungerer som bokstøtter, og rammer inn den sentrale kjernen i det som utgjør livet i riket. Jesus oppsummerer alt ved å si: "Derfor, gjør mot andre i alt det du vil at de skal gjøre mot deg."

Legg merke til "derfor" i begynnelsen av dette verset. I tillegg til å avslutte Jesu utvidede lære, er dette verset direkte forbundet med det foregående avsnittet, som ender med: «Hvor mye mer vil ikke deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!» Den gylne regel må derfor sees i lys av Guds generøsitet. Akkurat som Gud sjenerøst gir oss gode gaver, skal vi gi andre gode gjerninger. Vi skal gjøre godt mot andre slik Gud gjør godt mot oss!

Den gylne regel er altså ikke en versjon av Kants kategoriske imperativ. Vi skal gjøre mer enn å sette oss selv i andres sted, eller behandle dem slik vi ønsker å bli behandlet under lignende omstendigheter, eller avstå fra å håndtere dem som vi ikke ønsker å bli behandlet med. Jesu standard er ikke en maksime basert på rimelighet, men en veiledning basert på Guds radikale godhet. Å behandle andre utelukkende med referanse til hvordan vi selv ønsker å bli behandlet er ikke nok.

Dette blir enda tydeligere i Lukas evangelium, der den gyldne regel avslutter avsnittet som starter med «Elsk dine fiender». Guds barmhjertighet er standarden. Han får solen til å skinne og regnet hans til å falle over de urettferdige. Eller, som Roger Shinn påpeker, "Kjærlighet, barmhjertighet, tilgivelse, saligprisningenes ånd - her finner vi finner ånden der Jesus mente med den gylne regel." Guds ubetingede kjærlighet er det som skal forme måten vi behandler andre på. Glen H. Stassen sier det slik:

La Guds kjærlighet til fienden forme naturen til vår kjærlighet til vår fiende. La Guds nærvær i det skjulte kalle oss til å gi vår lojalitet til Gud i det skjulte. La Guds herredømme og rettferdighet lede oss når vi gjør våre økonomiske investeringer. La Guds tilgivelse og trofasthet veilede oss når vi øver oss på å tilgi andre i stedet for å dømme. La Guds troverdighet veilede oss og gi vår lojalitet til Gud i stedet for til de midlertidig mektige. La Gud gi oss gode gaver forme vår kjærlighet til andre. Disse læresetningene peker på kilden til en dyp forståelse av kjærlighet. (Å leve bergprekenen)

På en eller annen måte føler de fleste av oss virkningen av den gylne regel. Vi vet hva som er rett og hvordan andre skal behandles. Likevel mangler vi ofte de nødvendige dydene for å behandle andre slik vi selv ønsker å bli behandlet. Dette er ikke et etisk problem. Det er et eksistensielt. Den gylne regel er som et gyllent beger; det forblir tomt til den er fylt med Guds kjærlighet. «Vi elsker fordi han elsket oss først» (1 Joh 4:19).

Det er denne "dyp forståelse av kjærlighet" den gyldne regel kommer til. Apostelen Paulus skriver: «Kjærlighet er oppfyllelsen av loven» (Rom 13:10). Jakob omtaler den perfekte loven som kjærlighetens "kongelige lov". Denne loven gir frihet fordi "Barmhjertighet seier over dommen!" (Jakob 2:8ff).

Alt dette er for å si at det å respektere andres rettigheter, eller å behandle andre slik du selv ønsker å bli behandlet, aldri er nok. Den gylne regel kan ikke forstås utenom det Jesus kaller den «større rettferdighet». Det nye testamente-forsker Dale Allison oppsummerer det slik: «Alt, uten unntak, som kreves av kjærlighet og Jesu bud, bør du gjøre for andre mennesker» (The Sermon on the Mount: Inspiring the Moral Imagination).

I dette lyset er "regel" noe feilaktig. For Jesu lære overskrider regler. Han kaller oss først til å følge ham, først da kan vi begynne å forstå hva han sier. Han alene er vår gullstandard. I motsetning til Moses og Elia, som viste seg sammen med Jesus høyt oppe på et fjell, er det bare Jesus som skinner som solen (Matt 17,1ff). Det er ikke rart at disiplene hans hadde blikket festet på ham, ikke på Moses eller Elias. Og det bør vi også.

Følgende historie, som fortalt av E. Stanley Jones, om en far som kom hjem etter et langt fravær og ble ønsket velkommen av sin lille sønn, illustrerer levende forskjellen mellom å gjøre sin plikt og å vise kjærlighet.

Mens faren satt i huset, kom den lille karen, som knapt var i stand til å holde seg av glede, bort til ham og sa ivrig: "Pappa, kan jeg ikke gjøre noe for deg?" Faren, som ønsket å svare på guttens iver, fortalte ham at han kunne komme med et glass vann. Den lille gutten, som nesten veltet over seg selv, løp tvers gjennom rommet til vannkannen, helte litt vann i glasset og litt på bordet, klemte glasset, en lillefinger i vannet, og løp så til faren sin. , vannet renner over kanten av glasset. Da han dro fingeren ut av glasset sildret det ned i en gjørmete bekk fra den ikke helt rene lillefingeren hans, men faren drakk hver dråpe i glasset, mens den lille karen sto der og gned de våte hendene på skjorten og sa: "Pappa, kan jeg ikke gjøre noe annet for deg?" Det er kanskje ikke perfekt service, men det var perfekt kjærlighet.

Å behandle andre rett kan være tegn på god karakter. Men fullkommen kjærlighet, som Jesus kaller oss til å utøve (Matt. 5,48), er en kraft som tvinger oss til å gjøre mer enn det som moralsk kreves av oss. Kjærlighet er Åndens frukt (Gal 5,13ff) som Gud lover å gi til alle som spør og fortsetter å spørre. Gud gir ikke bare gode gaver, men gjennom Den Hellige Ånd gir han oss kraft til å omsette disse gavene til å gjøre godt for andres skyld. Ingen regel, uansett hvor gylden, kan måle seg med dette.

Svøp kappen omkring deg og sov!

Jeg har savnet samtalene mine med Isak. Det ble så stille etter at jeg dro hjemover. Men jeg har tenkt mye på den siste samtalen vår. Skjønt samtale. Det var mest Isak som snakket, og jeg som lyttet:

"Når det faller et mørke over oss, og særlig når vi selv ikke er årsaken til det, la oss da ikke engste oss. Tenk heller på at dette mørket har kommet til deg gjennom Guds omsorg og ledelse, av årsaker som Gud alene kjenner. For det hender at vår sjel drukner ogg liksom slukes av bølgene. Hva man enn gjør: leser Skriften eller forretter bønnene, så blir mørket enda djupere. Man har rotet seg bort. Iblant kan man ikke engang nærme seg bønnen. Man tror at det ikke kan komme noen slags forandring og at man noen gang kan kjenne fred. Denne tiden er fylt av fortvilelse og frykt. Sjelen kan ikke i det hele tatt håpe på Gud og får ikke noe trøst gjennom troen på Ham. Til bredden er den fylt av tvil og angst."

Isak og jeg stanser opp. Så sier han:

- Kjenner du deg igjen, eller er dette ukjent terreng for deg, Bjørn Olav?

Det er  lenge siden Isak har brukt navnet mitt. Alt blir med ett veldig personlig. Jeg svarer: 

- Dette har jeg opplevd mange ganger, jeg er midt inne i en slik fase av livet akkurat nå, Hva gjør du når du opplever en slik sjelens mørke natt, Isak? Hvilke råd gir du da?

-  Jeg har ett råd, svarer Isak, og det er ikke det rådet jeg ventet meg. Han svarer: 

"- Om du ikke klarer å samle deg og falle på ditt ansikt i bønn, så svøp kappen din omkring deg og sov til denne mørke nattens time drar bort fra deg. Gå ikke ut, men bli hjemme."

- Dette tror jeg du må utdype, Isak sier jeg.

- Vi får se i morgen, svarer Isak.

La deg ikke overliste av den onde, del 10

"Vi er midt i en av de viktigste og vanskeligste konfliktene siden 2.verdenskrig, likevel sitter mange kristne inaktive på sidelinja. Den passive ånden som har festet seg til sjelen til mange i kirken er en subtil sykdomsfølelse som har lagt seg som et teppe over andaktslivet til så mange. Ja, de forblir syke i hjertet av den eskalerende volden i samfunnet, men deres forbønnsstemme har forsvunnet stillferdig."

Det var den amerikanske forbederen og pastoren Francis Frangipane som skrev dette, her i min oversettelse, for 17 år siden. Om ordene var aktuelle den gang i 2005, hvor mye mer i dag i 2022! Dette er en skremmende aktuell beskrivelse av den åndelige temperaturen, ikke bare når det gjelder den åndelige situasjonen i Vesten, men i Norge. Kristi brud sover. Det er på tide å vekke henne. Midnattsropet: Brudgommen kommer, gå Ham i møte! - lyder snart. 

Kong David var under innflytelse av denne passive demoraliserende åndsmakten. For det er det den er! La oss ikke pakke den inn i pent silkepapir og forsøke å forklare dette annerledes enn det dette er: en åndsmakt! Guds ord ber oss om å skjelne ånder, avsløre og refse dem: "Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud!" (1.Joh 4,1) "Ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men refs (avslør) dem heller." (Ef 5,11) Det som vil sløve oss ned, få oss til å kle av oss den åndelige rustningen, hindre oss fra å lese Bibelen og be, er en åndsmakt som vi må avsløre og refse, slik at den ikke får makt over oss! 

Tilbake til David! Vi husker ham som en ung mann, som mens andre skalv, var klar til å gå imot kjempen Goliat. Hans lidenskap og hunger etter Gud var djup, men kong David er også et eksempel på hva om skjer når vi gir etter for den åndelige søvnen og passiviteten. 

"Året etter, ved den tid da kongene pleier å dra ut i krig, sendte David Joab av sted med sine tjenere og hele Israel. De herjet Ammons barns land og beleiret Rabba. Men David holdt seg i Jerusalem." (2.Sam 11,1)

I en tid hvor det var krig, tillot kongen at en passiv ånd fikk innflytelse over hans liv. Mens andre kjempet oppholdt han seg i sin kongelige residens i Jerusalem. Det sulle åpne opp for en hendelse i hans liv, som satte djupe og varige spor. Kongen falt i synd: 

"Så hendte det en kveld at David sto opp av sengen og gikk omkring på taket av kongens hus. Da fikk han fra taket se en kvinne som badet seg, Og kvinnen var meget vakker å se til." (v.2)

Dette var Batseba, hærføreren Urias' hustru. Du kjenner sikkert historien godt. David faller i synd, driver hor med Batseba, sørger for å skjule sin synd ved å få Urias drept på sin post, Batseba er blitt gravid med David, og barnet dør. Jeg skal ikke gå inn i denne dramatiske historien i denne sammenhengen. Bare slå fast dette: det var det faktum at David ga etter for denne passive åndsmakten, at han falt i grov synd. 

"Derfor, den som mener seg å stå, se til at han ikke faller." (1.Kor 10,12)

Ingen av oss er uangripelige, og den som tror at han eller hun ikke kan bli forført og falle, er allerede forført. La oss passe oss for den apatiske passive ånsmakten. Den gjør oss mindre årvåkne, og plutselig har vi falt.

fortsettes

Noe er på gang i Russland - la oss be!

Det skjer oppsiktsvekkende ting i Russland. Jeg tror det er svar på bønn. Derfor oppfordrer jeg til at vi en tid fremover øker bønnetrykket, og ber om et gjennombrudd for fred i Ukraina! Det oppsiktsvekkende er at Vladimir Putin nå høster åpen kritikk i russiske medier og blant lokalpolitikere i Moskva for invasjonen av nabolandet, som krever Putins avgang. Det skjer samtidig med at ukrainske styrker jager russerne ut av store deler av det området Russland har okkupert i Ukraina. Russiske soldater har de siste dagene etterlatt militært materiale tilsvarende en hærstyrke på 1000 mann og kommet seg over grensen til Russland, mens de andre steder er omringet av ukrainske hærstyrker. Vestlige militære analytikere kaller det som nå skjer oppsiktsvekkende og sensasjonelt.

Fram til nå har russiske myndigheter slått hardt ned på en hver kritikk av den blodige krigen i Ukraina. Mange er arrestert for å ha ytret seg. Det er nok at du går rundt med  et hvitt ark i hendene, så blir du innbrakt av politiet. Russiske medier, styrt som de er av russiske myndigheter, begynner nå å stille ubehagelige spørsmål. Tapstallene er store i Russland (og Ukraina), men frem til nå er de russiske soldatene som kjemper hentet fra mindre befolkede områder i Russlands fjerne Østen. Skulle nå Putin gå til det skritt å kalle inn til full mobilisering, vil ha møte sterkere motstand blant sine egne, for da vil tapstallene bli enda mer merkbare blant befolkningen. Kampmoralen blant de russiske soldatene skal også være lav. På slagmarken sliter den russiske hæren voldsomt. 

I helga fikk russerne servert et budskap de sjelden får på TV:

– Det er umulig å beseire Ukrainas hær.

Budskapet ble fremført av det tidligere Duma-medlemmet Boris Nadezjdin på TV-kanalen NTV, som er eid av Gazprom, i en debatt. TV-kanalene er det kanskje viktigste verktøyet i Putins propagandaapparat og det er her vanlige russere får sin informasjon fra.

– Jeg ble overrasket over at dette faktisk ble sendt på TV, sier sjefforsker Tor Bukkvoll ved Forsvarets forskningsinstitutt til NTB.

Kan krigen i Ukraina være i ferd med å snu?  Ting er ennå uvisst, men vi kan be og vi kan proklamere Guds ord over situasjonen. Guds løfter er kraftfulle og selv konger må bøye seg når Herren griper inn. La oss storme Guds trone med våre inderlige forbønner!

Nå trenger vi din hjelp til å se Gud reise opp et mektig bønnehær for Norge

I en tid som vi nå lever i kjenner at tiden er inne for å fornye vårt bønneengasjement for landet vårt og for Israel. Jeg har i flere år kjent en stor nød for å gjenreise bots- og bededagen som Norges nasjonale bønnedag, uten å få noe særlig respons på dette, og var i ferd med å gi opp dette prosjektet, men jeg har de siste ukene kjent at det skal jeg ikke gjøre. Gud er i ferd med å reise opp en ny generasjon forbedere - og Han har ikke glemt de gamle bederne heller! Sammen kan vi be for Norge! Sammen kan vi be for de styrende myndigheter, Kongen og hans hus, Storting, Regjeringen og ikke minst for landets grenser.

Og sammen kan vi be om at Gud reiser opp en mektig profetisk bønnehær for Norge og Israel. Sammen kan vi proklamere Guds løfter over land og folk, bære bønnebyrder, se Gud reise opp bønnealtere i by og bygd og ta tilbake bots- og bededagen som Norges nasjonale bønnedag. 

Vil du være med? Be for oss og dette arbeidet. Og støtt oss økonomisk. Du kan gi en gave enten via bankkonto: 2010.30.17611 eller vippse til: 90525875  Bli med på å be fram nye forbedere, be for den nye generasjonens forbedere, be Gud om å reise opp nye bønnealtere!

Konkret trenger vi hjelp til å få bilen vår på veien igjen, slik at vi kan fortsette å holde møter, bønneseminarer og vi trenger økonomi til å gjenreise bots- og bededagen som nasjonal bønnedag. Sverige har sin egen nasjonale bønnedag, hvvor tusenvis av svensker bruker sin egen nasjonaldag til å be for sitt land. Vi må gjenreise og øke bevisstheten om vår egen bønnedag! Bli du med?

La deg ikke overliste av den onde, del 9

Helt siden David Wilkerson var i Norge i 2004 og talte i forbindelse med et pastorseminar i Filadelfiakirken i Oslo, har det profetiske budskapet han kom med den gangen vært med meg i mine tanker og mine bønner. Jeg var tilstede denne onsdagen i juni måned, og husker det som om det hadde vært i går. Det gjorde et så sterkt inntrykk på meg. Wilkerson sa at han fikk ett ord når han ba for Norges kristenhet der han gikk rundt i Oslos gater: apati. Han sa: "Store prøvelser vil komme over Norge. Herren har ikke behag i de norske kristnes apati og lunkenhet. Gud vil vekke sin menighet i Norge."

Guds hellige Ånd ønsker ikke at vi bare skal tolerere undertrykkelse. Han ønsker at vi skal beseire den. Han har ikke kalt oss til et liv i passivitet. Han har kalt oss til å gjøre motstand, til å gå til krig! Det er derfor Han gir oss kraft midt i vår svakhet og avmakt! "Ikke ved makt, og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud." (Sak 4,6) Legg merke til hvordan Herren titulerer seg selv: hærskarenes Gud. Han leder englehæren som alltid er med Ham. 

Noe av det aller første Jesus lærer sine disipler handler om åndelig krigføring! "De sytti kom glade tilbake og sa: Herre, til og med de onde åndene adlyder oss i ditt navn!  Da sa han til dem: Jeg så Satan falle ned fra himmelen som et lyn. Se, jeg har gitt dere makt til å trå på slanger og skorpioner OG OVER ALT FIENDENS VELDE, og ingen ting skal skade dere." (Luk 10,17-19) Så følger vers 20 som sier at vi ikke skal glede oss over dette, men over at navnene våre er skrevet i himmelen! Dette verset tas ofte ut av sammenhengen, for å si at vi ikke skal være så opptatte av tegn og under og åndelig autoritet, så mye at vi glemmer innholdet i de andre versene jeg har sitert. Jeg tror jeg vet hvem som har hatt størst interesse av dette. 

Vi har fått autoritet over alt fiendens velde! Det er ikke mine ord. Det er Jesus som sier dette! Denne autoriteten, som HERREN har gitt oss, er ikke bare for beskyttelse alene, som en defiensiv manøver. Den Hellige Ånd ønsker også at en Kristi etterfølger tar opp sine åndelige våpen og kjemper mot ondskapen! "For ved deg stormer jeg løs på fiendeskarer. ved min Gud springer jeg over murer." (Salme 18,30)

Jeg har tidligere i denne artikkelserien sitert ordene fra vers 35 i denne salmen: "Han lærer opp hendene mine til krig..." Hva handler  dette om? At vi løfter hellige hender i bønn. Stridsvåpenet vårt er først og fremst bønnen!

Enten jager vi fienden eller så jager fienden oss! >Vi må bryte ut av den åndelige passiviteten! Vi må ikle oss styrke. "Bli sterke i Herren og i hans veldige kraft," lyder ordene til apostelen Paulus før han beskriver den åndelige rustningen! (Ef 6,10)

fortsettes