På dagen i dag - for nøyaktig 487 år siden - ble den anabaptistiske bevegelsen født. Med trusler om forvisning og forfølgelse hengende over seg, valgte de å handle på den tro og overbevisning de hadde fått, og la seg døpe. Det skjedde i et hjem i Zürich. Med denne handlingen begynte en bevegelse som skulle bli kjent som reformasjonens tredje gren, den radikale. Tusener på tusener skulle bli berørt av den. Menn og kvinner fra ulike samfunnslag kom til en levende tro på Jesus, og svært mange av dem skulle følge Jesus like inn i martyrdøden. Disse mest fredsommelige av alle, som ønsket å leve i pakt med Bergprekenens ord, ble en slik fare for Romerkirken, Den lutherske- og Den reformerte, og samfunnet forøvrig, at grusomme forfølgelser brøt løs: menn, kvinner og barn ble fengslet, hengt, brent, lemlestet, eller druknet. Ene og alene på grunn av sin tro.Hvor mange martyrer vet bare Gud. Gjennom bibelstudier holdt skjult i hjem, i skogen og i huler, ble de overbevist om at menigheten skulle bestå av gjenfødte troende, uten innblanding av statlige myndigheter, medlem ble man ved å bli døpt på bekjennelsen av sin tro, de trodde på at medlemmene skulle leve atskilt fra verden, leve fredelig med alle og ikke iføre seg våpen og noen av dem levde også i eiendomsfellesskap.
Anabaptistene (gjendøperne) - et skjellsord gitt dem av deres motstandere - eksisterer fremdeles. I mange land. Det finnes forskjellige grupper, men de fleste har prinsippene jeg har beskrevet ovenfor, felles.
I år kommer boken jeg har skrevet om dem:
"En tro verd å dø for?"
En bok som tar for seg deres historie og deres teologi. En lignende bok har ikke vært utgitt på norsk tidligere. Jeg kommer tilbake til når den kommer ut på Frihet forlag.
Maleriet viser Georg Blaurock, en av forgrunnsskikkelsene i den anabaptistiske bevegelsen.
Se også:
http://barnabasbloggen.blogspot.com/2012/01/idag-firar-vi-anabaptismens-fodelsedag.html
hvor du finner noen interessante 'film-snutter'.
3 kommentarer:
Har nå sett disse filmsnuttene. Veldig gripende å se hva disse anabaptiskene måtte lide. Hvorfor er ikke dette mer kommet fram kirkehistorien? I skolebøkene står det nesten ingen ting om dette, når de kommenterer reformasjomnen. Har de historiske kirkene kommet med en offisiel tilgivelse eller beklagelse over hva de gjorde mot disse menneskene på denne tid?
rus
Nei. Når anabaptistene får liten oppmerksomhet i skolebøkene, er det antagelig fordi det i hovedsak er snakk om små grupper. Tilhengere av ulike kristne retninger gjorde unevnelige ting mot hverandre i reformasjonstiden, men anabaptistiske grupper skilte seg ikke nevneverdig positivt ut - tvert om var anabaptistene fra Münster beryktet over hele Europa som særlig voldelige, intolerante og fanatiske. Med god grunn: hør dette dokumentarprogrammet fra BBC.
http://www.bbc.co.uk/programmes/b00nkqrv
Den anabaptistiske bevegelsen var ingen marginal størrelse. Den tellet tusener. Gruppen i Münster hadde ingen ting med Døperbevegelsen å gjøre. Døperbevegelsen var ikke voldelig i det hele tatt. Dens tilhengere levde etter Bergprekenen og var pasifistiske.
Jeg har skrevet en bok om dette: Er din tro verd å dø for? Den er utgitt på Frihet forlag.
Legg inn en kommentar