Spor etter Gud i egen livshistorie, del 13

Det begynner å bli tid for å trekke noen konklusjoner av denne artikkelserien. Den har vært et forsøk på å beskrive noe av den trosvandring jeg selv har gått de siste årene.

Ganske tidlig opplevde jeg et kall til bønn. I første omgang handlet dette om mitt eget personlige bønneliv. Så ble dette utvidet til et bønneengasjement for Norge, og så for Europa. Jeg ble etter hvert knyttet til European Prayer Link, et nettverk av ulike nasjonale bønneorganisasjoner rundt om i Europa. En bønnekonferanse i Praha kom til å få stor betydning for mitt liv og tjeneste. Her møttes nasjonale bønneledere til dager i strategisk og målrettet forbønn for de ulike landene som var representert. Et møte med den internasjonale bønnelederen Brian Mills, kom også til å få avgjørende betydning for meg. Han ble som en åndelig far for meg. Sammen med Arne Borgersen, grunnleggeren av Bønnetjenesten for Norge, tok vi initiativet til de første nasjonale bønnekonferansene i Norge. Den første ble holdt i Østre Frikirke i Oslo. Både kontakten med det europeiske bønnearbeidet og det nasjonale bønnearbeidet her i Norge, gjorde at kontakten mellom de ulike kirkene og kirkesamfunnene vokste frem. Jeg fikk gode venner for livet i flere av disse sammenhengene. Etter hvert ble de nasjonale bønnekonferansene lagt til Grimerud, og jeg ble en del av innbydergruppen for disse konferansene. Jeg har også gjennom årenes løp talt på ulike nasjonale bønnekonferanser i flere europeiske land. Det har vært gode opplevelser gjennom møte med mange bedere, som har betydd mye for meg.

Både kontakten med europeiske og nasjonale bønneledere har betydd veldig mye for meg. Dette har vært et strategisk arbeid, hvor man også er blitt kjent med den åndelige situasjonen i de ulike landene. Gjennom dette åndelige kartleggingsarbeidet, har det vært lettere å kunne arrangere bønnekonferanser og ta del i ulike bønneinitiativ på både europeisk og nasjonalt plan. Jeg holder fortsatt god kontakt med disse bønnelederne, og vi møtes også jevnlig.

Det skjer noe med deg når du ber sammen med et menneske! På mange plan. Og murer bygget mellom oss brytes ned. På tvers av kirkesamfunnene kjenner vi på et djupt åndelig fellesskap. Vi bærer på mange av de samme lengslene, ser de samme nedbrytende tendensene i samfunnet og i kirkelivet, og ønsker det samme: vekkelse og nytt liv!

Gjennom vårt bønnearbeid bringer vi også forsoning mellom ulike grupper i Kristi kropp. Vi lærer å lytte til hverandre, se hverandre og høre på hverandre. Dermed oppdager man brødre og søstre fra ulike konfesjoner. Jeg undrer jeg ofte på de som går så hardt ut mot sine trossøsken i andre kirker og kirkesamfunn, om de noensinne har satt seg ned for å snakke med noen fra denne sammenhengen? Har de noensinne bedt sammen med dem? Eller har de kun hørt på hva deres motstandere sier om dem?

Med meg har det skjedd noe i møte med andre kristne fra en annen sammenheng enn min egen. Jeg er gang på gang blitt overrasket over Gud! At Han virker i sammenhenger hvor jeg har trodd at Han ikke gjør det - ja, hvor det har vært helt utenkelig at Gud skulle kunne velsigne! Det har vært ydmykende opplevelser hvor jeg har sett mitt eget åndelige hovmod.

På grunn av dette bønnearbeidet har vi i de siste årene opplevd at Gud har utvidet denne tjenesten, til å gjelde relasjonsbygging med ledere fra ulike kirkesamfunn. Dette kallet handler om å være støttespillere for ledere som står alene i tjenesten, som medvandrere og forbedere. På forunderlig vis har Gud åpnet dører som vi ved Guds nåde har gått inn i.

(fortsettes)