Spor etter Gud i egen livshistorie, del 11

Jeg har levd i en sammenheng med brødrasjonering. I de sammenhengene jeg har stått har nattverden vært feiret en gang i måneden. Og noen overvettes stor vekt på betydningen av Herrens måltid var det heller ikke. Ikke rundt noen av de store kristne høytidene heller. I andre land og i andre sammenhenger hvor påsken er den store høytiden, og folk flokkes rundt kirkene for å ta del i feiringen, drar vi til fjells og holder oss borte fra menigheten. Det er jo blitt slik i mange sammenhenger her til lands at enkelte menigheter bare kommer sammen 2. påskedag. I løpet av en kort preken skal altså pastoren la menigheten få del i påskens store og dramatiske begiveheter! Om han i det hele tatt taler om påsken. Kristi himmelfartsdag er nedlagt for lenge siden. Mange kristne tenker ikke over hva den dagen betyr i noen vesentlig grad. Pinse er likedan. Mange har begynt å komme sammen på 2. pinsedag. Menighetens medlemmer har noe annet å bedrive enn å komme sammen disse dagene. Argumentet er jo at vi har påske og pinse året rundt. Vi er ikke avhengig av disse markeringene.

Så fattige vi er - selv om vi synes selv at vi er så rike.

Så annerledes den første menigheten var.

For meg ble det en sterk opplevelse å lese om den første menighetens gudstjenester. Vi finner spor av den i Det nye testamente. Den var både Ordets og Brødets gudstjeneste. Mye av innholdet bar preg av å være hentet fra synagogegudstjenesten. Men jeg var i en sammenheng hvor man blåste av ordet 'liturgi'. Nei, det var for 'de religiøse', vi var fri fra slikt. Men vi tenkte ikke på at vi selv hadde vår liturgi. Vi brukte bare ikke ordet. Men møtene våre var stort sett like de også, de fulgte sin faste rytme. Og det var ikke så lett å endre på det. I dag møter jeg de samme reaksjonene hos folk som står i 'frie' sammenhenger. De snakker også med forakt om det 'de andre' gjør. 'De' i motsetning til 'de andre' holder seg jo til Bibelen!

Men gjør de det? Bærer virkelig deres møter og gudstjenester preg av nytestamentlig menighetspraksis, slik vi kjenner denne praksis fra både Det nye testamente og fra skrifter fra nettopp denne tiden?

Jeg tror ikke det. Selv ikke i våre mest 'karismatiske' sammenhenger. Selv ikke hos de som liker å komme sammen i husmenigheter.

Nå er ikke denne artikkelserien ment å være en teologisk redegjørelse for de ulike temaene jeg tar opp. Dette er ment å være en beskrivelse av min egen trosvei. Så det får bli en annen serie hvor jeg begrunner dette nærmere, men så mye kan sies at det i den første menighet både var spontanitet, men også orden og en fast liturgi som ble fulgt. Og i de senere år er det nettopp i den gode rytmen som en liturgi gir oss, jeg har funnet hvile og ikke minst åndelig fornyelse. Her har møtet med - ikke minst - Den ortodokse kirke - vært meg til stor hjelp, og velsignelse.

Jeg kommer fra en sammenheng hvor det meste skal forklares, nesten ned til aller minste detalj. I dag er jeg glad for at jeg ikke føler så stor trang til det, men i møtet med de bibelske tekstene, og ikke minst i nattverdfeiringen, vil jeg beholde mysteriet. At ikke alt kan forklares eller forstås. Undringen er blitt viktigere for meg. Ikke slik at man blir teologisk bevisstløs, nei - læren er viktig - men fordi den kristne tro ikke først og fremst er lære, men liv.

Gud kunne jeg forklare - for noen år siden. Teologisk.

I dag sier jeg: Hvor underlig er Du i alt hva Du gjør, men kan dine veier forstå?

I dag kjenner jeg meg fattig når jeg bare kan delta i en nattverdgudstjeneste en gang i måneden. Jeg kjenner på savnet. Noe har endret seg i mitt liv. Og jeg kan ikke vende tilbake til det som en gang var.

(fortsettes)