Spor etter Gud i egen livshistorie, del 14

Her fortsetter serien om min troshistorie. De 13 andre artiklene finner du ved å klikke på navnet mitt under Etiketter:

For noen år siden ringte telefonen. Det var midt på natten. I den andre enden presenterte mannen som snakket, seg som Peter Hoover. Han hadde nok ikke tenkt på tidsforskjellen mellom Tasmania i Australia og Norge. Men jeg ble med ett lys våken. Det mannen fortalte handlet om det jeg holdt med på for tiden, nemlig boken om anabaptistenes teologi og historie.

Peter Hoover, som er leder for den anabaptistiske kommuniteten Rocky Cape Fellowship, fortalte om en reise han og en del av hans venner hadde hatt i Norge for en tid tilbake. Han fortalte at de hadde vært på besøk i Bergendistriktet, og så spurte han om jeg kjente til et sted som het Brumunddal! Vel, sa jeg, det er et sted en snau halv times kjøring fra her hvor jeg bor. Så viste det seg at denne gruppen med anabaptister hadde vært så nært mitt hjemsted, uten at jeg visste om det, på let etter et mulig sted å slå seg ned for å grunnlegge en kommunitet her.

Slik startet et vennskap mellom Peter Hoover og meg som jeg har satt svært stor pris på. Dessverre har vi aldri møtt hverandre. Det er langt til Australia, veldig langt, og jeg kommer nok aldri til å reise dit. Men vi har holdt kontakt med hverandre gjennom årenes løp via telefon og brev.

Peter Hoovers første telefon denne natten førte til at jeg ble kjent med flere av de konservative mennonitene. Ikke minst brødrene Torkelson, og i sær en av dem, Nelson Torkelson, men røtter fra Norge. Dette bekjentskapet har betydd mye for meg. Det er blitt timer sammen rundt Guds ord, i samtaler og bønn, og jeg har lært å kjenne mennesker som lever radikale liv i tråd med Bergprekenen. Det har vært en levende link tilbake til 1600-tallets anabaptister, men de representerer også linjene tilbake til urkristendommen. Siden midten av 1970-tallet hadde jeg hatt kontakt med andre anabaptister: Bruderhof-kommuniteten i England. Bøker derfra hadde inspirert meg, og utfordret meg. Ikke minst til oppbrudd fra materialisme, sammenblanding av stat og kirke, til å innta et klart pasifistisk standpunkt og med en lengsel etter å se Guds rike og en nytestamentlig menighet vokse frem. Peter Hoover og Nelson Torkelson utfordret meg, ikke bare med sine ord, men med sine liv. Det er mulig å leve motstrøms. Spørsmålet er bare om man er villig til å bryte opp og gjøre det.

I neste artikkel skal jeg se nærmere på hva kontakten med disse anabaptistiske gruppene har betydd for meg, og hvordan de har påvirket min måte å tenke på.

(fortsettes)

På bildet sees Peter Hoover i midten, sammen med sin kone, og en venn av kommunuiteten.