Jesuittenes angrep på Hutterianerne

Ungarn ble for en periode et fristed for Hutterianerne, en gren av den anabaptistiske bevegelsen. Men det varte ikke lenge. Også hit kom forfølgelsen, og selve dødsstøtet mot Hutterkolonien i Ungarn kom i 1759. Da var Maria Theresa keiserinne, og en ivrig romersk katolikk. Jesuittene henvendte seg til keiserinnen med spørsmål om å få tillatelse til å angripe koloniene. Målet var å tvinge kolonienes medlemmer til å bli romersk katolske. Jesuittene fikk umiddelbart keiserinnens tillatelse, og alle de fullmakter de trengte. Det ble lagt planer om et samordnet overraskelsesangrep på alle koloniene samtidig.

Angrepet skulle skje 25. november 1759, men en av magistratene synes synd på folket i den kolonien han kjente til, og fikk varslet dem om det som var i ferd med å skje. Dermed ble også de andre hutterkoloniene varslet, og de fikk anledning til å gjemme vekk verdifulle bøker. Keiserinnen hadde nemlig bestemt at alle Huterbøkene skulle ødelegges. Men koloniens medlemmer lot seg ikke skremme. For dem var det å utlevere fedrenes skrifter var det samme som å fornekte troen. Men hvis øvrigheten ville ta i bruk makt for å ta bøkene, ville de ikke sette seg til motverge. Det sted i mot deres pasifistiske overbevisning.

En god del bøker ble beslaglagt ved razziaen 25. november. Nå fikk Hutter-vennene leve i fred frem til den 19. mars 1760. Da slo jesuittene til igjen, og denne gangen uventet. De kom med soldater, vogner og hester, og en rasende mobb. En av kvinnene i kolonien ble så skremt av opptrinnet at hun døde. Samtlige av beboerne i Hutter-kolonien ble nå stilt på valg: Enten å gå over til den romersk-katolske kirke, og få beskyttelse, eller straks å bli fjernet fra stedet, og ta de følgene det måtte medføre, mishandling og død.

Samlet gav hutter-vennene et rungende nei til det sjenerøse tilbudet! I første omgang førte dette til at en jesuitt ble tvunget inn på Hutter-kolonienes medlemmer, for å være deres lærer, mens deres egne folk ble nektet å preke. Senere kom det en jesuitt lærer til. Man forsøkte å få hutterne til å gå til messe, men dette nektet de. Etter å ha forsøkt ulike former for trakassering fikk jesuittene hjelp av soldater som med rå makt tvang hutterne inn i den katolske kirkebygningen. Soldatene holdt vakt utenfor, slik at de ikke slapp ut igjen. Men Hutter-vennene holdt stand, og fornektet ikke sin tro. Nå ble neste fase satt inn. Heretter skulle hutterianerne utsettes for mishandling og tortur.

Søndag før påske i 1761 satte denne forfølgelsen i fang. Lederne for Hutterianerne ble fengslet, flere av deres predikanter ble tatt med til ulike klostre, hvor de satt som fanger der. Mange hutterianere klarte derimot å flykte, og oppholdt seg i skogene og i fjellene, og led forferdelig, ikke minst på grunn av kulden. Kvinnene og barna var for det meste igjen i koloniene. De som hadde flyktet kom ikke langt. Grensene var stengt. De som ble arrestert, satt i harde avhør. Etter ni ukers tortur fikk de anledning til å avsverge seg sin tro, hvis ikke skulle de få hardere behandling. En etter en ville de bli bundet og slått, til de lovte å bli medlemmer av Romerkirken.

Denne torturen ble straks satt ut i livet.. Den første fikk 25 slag, uten å svikte. Deretter ble han ført tilbake til cellen med beskjed om torturen ville fortsette neste dag. Neste som ble torturert, gav seg etter syv-åtte slag, og sa jeg ville og bli katolikk. På lignende måte ble en rekke andre torturert, og de fleste gav etter. En etter en gav de opp sin overbevisning. I deres egne beretninger fra denne tiden heter det: ”En etter en falt de fra, akkurat som bladene faller fra trærne om høsten når tiden er moden.”

Med om mulig enda mer sorg har Hutter-historikerne skrevet ned ettermælet til de forstanderne som var blitt plassert i klostrene for å omskoleres. Da alle de troende hadde oppgitt sin tro, fikk disse pastorene vende tilbake til sine eiendommer ”spreke og feite, for disse hadde fått fin mat og drikke.”

Men en av pastorene holdt stand. Heinrich Müller. Han forsvarte den sanne troen til det siste. Den siste kvelden han levde avviste han med forakt Romerkirkens tro. Morgenen etter ble han båret ut og gravlagt ved Donaus bredd. Ingen fikk vite hvordan han hadde omkommet.

Alt har sin begynnelse

Et ord fra profeten Sakarja har betydd mye for meg den siste tiden. "For hvem har foraktet dagen med den ringe begynnelse." (Sak 4,10) Vi har en tendens til å forakte det som er lite, og betydningsløst. I hvert fall slik det ser ut i menneskelige øyne. Så annerledes Gud ser det. Og jeg kjenner på en dyp takknemlighet for at Han ser fremtiden, allerede idag. I en lang periode nå, har vi vært i bønn, og undret oss mye over veien videre. Sakte men sikkert har ting begynt å falle på plass, og Gud har åpnet dører og veier, vi for bare noen få måneder siden, ikke en gang visste om. På forunderlig vis har Herren ført oss sammen med mennesker, som bærer på den samme lengselen og drømmen som vi gjør, om nytestamentlig menighetsliv. Både på nasjonalt som internasjonalt plan. Nå fryder vi oss i Herren over det Han gjør.

I går, mens jeg på nytt leste Emmy Arnolds selvbiografti: "Förenade Facklor - radikal kristendom i Hitlers Tyskland," som kom på svensk i 1985, slo det meg at når den moderne Bruderhof-bevegelsen ble grunnlagt i 1920, så tellet den tre mennesker! Det var altså Eberhard og Emmy Arnold, og Emmy's søster, Else von Hollender. Disse tre bestemte seg for å følge Jesus kompromissløst, og ble inspirasjonskilden til en menighetsdannelse med sterke likhetspunkter med forsamlingen i Jerusalem.

Det er veldig interessant å lese om deres "ringe begynnelse". Hvordan de ble grepet av Jesus, aposteltiden, anabaptismen. Det begynte med et sterk engasjement for de fattige i datidens Tyskland, fascinasjon av Frelsesarmeen, for så å bli mer rettet mot det ideal for menighetsliv de fant i Apostlenes gjerninger. Studier av Det nye testamentes skrifter og anabaptistenes historie, fikk dem til å våge å ta skrittet fullt ut, og grunnlegge Bruderhof. I dag teller denne bevegelsen over 2500 mennesker. Det startet med tre. Og det var ikke noe lett liv de valgte å leve. De valgte et liv i fellesskap, hvor de hadde felles økonomi.

I begynnelsen reiste Eberhard Arnold rundt og holdt foredrag. Emnene sier sitt: "Jesus i opposisjon til kirken", "Jesus som Han virkelig var", "Å følge etter Jesus", "Massenes lidelse og slaveri". Han talte i Halle, Berlin, Hamburg, Magdeburg og Erfurt. Og mennesker ble grepet av budskapet. Mange kom i syndenød, ble omvendt og valgte å følge Jesus. Noen så radikalt at de valgte å legge ned sine egne liv, bli en del av en kommunitet, for resten av livet.

Hvor veien fører for oss gjenstår å se. Sikkert er det at Herren har noe for oss, og det er spennende å gå veien skritt for skritt. "Frykt for Herren er begynnelsen til kunnskap," står det i Ord 1,7. Det er der det hele begynner. Og så vet vi også dette: "Jeg er Alfa og Omega, Begynnelsen og Enden, sier Herren. Han som er og som var og som kommer, Den Allmektige." (Åp 1,8)

En levende model av Gudsrikets verdier

Om et par ukers tid setter vi kursen mot England, min sønn og jeg, for å besøke gode venner. Blant annet planlegger vi et besøk i Darvell Bruderhof, et anabaptistisk fellesskap, som nå er knyttet til Communities International. Om det da passer seg slik for dem, med vår reisedato. I tidsskriftet Anabaptism Today, nr 4 fra oktober 1993, finnes det et meget interessant intervju med David Hibbs og en av kommunitetens ledere, David Johnson. Jeg la spesielt merke til en setning som kommer fra David Hibbs i dette intervjuet. Her sier han: "Vi ønsker ikke å slå folk i hodet med Bibelen, men vi ønsker å være en by oppe på en høyde, fremfor å være en landsby nede i dalen." Hibbs sikter her til det Jesus sier i Matt 5,14: "Dere er verdens lys. En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules."

Darvell Bruderhof består av ca 300 mennesker som lever i et nært fellesskap, med felles økonomi. Dette er nøysomme mennesker, som lever i tråd med de anabaptistiske prinsipper og har urmenigheten i Jerusalem som sitt forbilde. De er antikapitalistiske og antimilitaristiske. David Johnson, som er en av fire ledere, - de kalles Ordets tjenere her, - sier følgende i dette intervjuet i Anabaptism Today: "Bibelen er sentrum for alt vi tror, og menigheten er overalt hvor Kristus er nærværende og mennesker er villige til å lyde og følge Ham."

Den moderne Bruderhof bevegelsen ble grunnlagt av tre personer i Tyskland i 1920. Det var Eberhard Arnold og hans kone Emmy, og dennes søster, Else von Hollander. I dag teller bevegelsen 2500-3000 mennesker, med kommuniteter i USA, England og Europa. De var tidligere knyttet til Hutterianerne, en gren av den anabaptistiske bevegelsen fra 1500-tallet, men for få år siden skjedde det et brudd, på grunn av teologiske forskjeller. Det som særpreget grunnleggerne, og som særpreger Bruderhof-fellesskapene den dag i dag, kan summeres opp i følgende: De ønsker å etterfølge Jesus betingelsesløst og kompromissløst.

"Hele livet vårt er menighet", uttaler et av medlemmene i nevnte intervju, og legger til: "Vi er alle brødre." Besøkene i Darvell kan fortelle at en av de tingene de legger merke til er at her tenkes det kollektivt. Karismatiske gaver som tungetale, profetier og mirakuløse helbredelser har heller liten plass i denne sammenhengen. Ikke det at de ikke er der, men her er det "det korsfestede livet med Jesus", som gjelder. Slike gaver kan gjerne sette mennesker i fokus, om de misbrukes.

Bruderhof ønsker å være en levende modell av Guds rikes verdier. Nå håper vi inderlig at alt skal legge seg slik til rette, at vi kan få besøkt dette fellesskapet. Vi tror vi har mye å lære av disse vennene våre, og et besøk her vil være til stor hjelp og nytte for boken jeg holder på å skrive om anabaptistene.

Når vi ber: Komme Ditt rike

Hvis vi i alt hva vi gjør ikke har noe annet mål enn dette: La Ditt rike komme, la Din vilje skje på jorden, da vil våre bønner bli besvart. "Søk først Guds rike og Hans rettferdighet! Så skal alt dette bli gitt dere i tillegg." (Matt 6,33) Gud vil vise seg å være større enn våre hjerter kan gripe. Mye mer vil skje enn vi våger å sette ord på. Hans svar vil langt overstige det vi i våre djerveste bønner tør be om... La oss be Gud om å sende Sin Ånd med fornyet autoritet....Vi ber om at Hans herredømme virkelig må bryte fram, at Hans kjærlighet må bli åpenbart, og at Hans rike kommer synlig, rede for at Den Hellige Ånd og Kristus stiger ned. Til dette vil vi gi oss selv, selv om det vil koste oss livet... Guds mirakelkraft, realitetene i Guds rike, vil bli åpenbart midt i blant oss; for det er Den Hellige Ånd som griper tak i oss og gjennomtrenger oss og tar deg inn i sfæren til Guds kommende rike. Guds rike som kommer ned, når Jesus gir denne jorden tilbake til Gud, på den nye skapelsens dag, vil bli noe helt annerledes. Vår bønn skal kalle Gud til å la dette skje. Vi kan ikke gjøre det, selv ikke med vår tro. Bare Gud alene kan. En vekkelse må komme; men selv noe større enn det må komme. Kan du gripe dette? Kan du gripe at noe større enn den tidlige apostoliske tiden må komme, nemlig Guds rike, som vil forandre hele verden? (Utdrag av undervisning Eberhard Arnold, grunnleggeren av den anabaptistiske bevegelsen, Bruderhof, gav i Rhön Bruderhof i september 1935 og fra et hefte om bønn, utgitt i 1929.)

Profet og seer, del 3

Gud meddeler profetiske ord på mange ulike måter. Alle ekte profetiske ord kommer fra Gud gjennom Den Hellige Ånd, men det skjer på ulike måter gjennom forskjellige mennesker. I forrige artikkel tok jeg for meg det hebraiske ordet nabiy’ , men på hebraisk finnes det ulike ord for å beskrive variasjonene av meddelelsen av det profetiske.

Vi har ordet ”nataf”, som kan oversettes: ”som regndråper som faller.” Dette beskriver en sakte, forsiktig prosess hvor det profetiske ord fremkommer, litt etter litt, og ”hoper seg opp” i vår ånd over tid. Det er som om man blir gradvis våt av regnet.

Det andre hebraiske ordet for profetisk meddelelse er ordet ”massa”, som refererer til ”Herrens arm” som forløser ”byrden fra Herren”. Når Guds hånd kommer over oss, meddeler Han noe – ”en profetisk byrde”, og når Han tar hånden bort, forblir byrden der. Herren etterlater noe i vår ånd som ikke var der fra før, og selv etter at Han har tatt sin hånd bort, så bærer vi på en byrde av ord eller en befaling fra Ham. Han kan legge denne ”byrden” på oss i forbindelse med en spesiell situasjon, og det kan være at vi da bærer på denne byrden for dager, uker, måneder, ja selv år, før den meddeles den eller de eller det som det gjelder.


Seeren

Men vi har også ord som går spesifikt på tjenesten som seer. En god forklaring på forskjellen mellom en profet og en seer er at alle sanne seere er profeter, men ikke alle profeter er seere. Ordet seer beskriver en spesiell type profet som mottar en bestemt, eller særegen type profetisk åpenbaring eller meddelelse.

Det gamle testamente bruker spesielt to ord for å beskrive seeren: ra’ah og chozeh. Ra’ah betyr bokstavelig ”å se”, og da særskilt i betydningen ”se visjoner”. En annen betydning er ”å betrakte”, ”å se på”, ”fornemme”. Chozeh betyr bokstavelig ”en som skuer en visjon”.

Med disse definisjonene på plass, så er det lettere å se forskjellene mellom en profet (nabiy’) og en seer (ra’ah eller chozeh). Når det kommer til den profetiske åpenbaringen, så er en profet en som primært er en inspirert lytter og som så taler, mens en seer er primært en som ser.

Ordet nabity’ vektlegger den aktive rollen som en profet har ved å tale et budskap fra Gud, mens ra’ah og chozeh fokuserer på erfaringen profeten gjør seg ved å se eller fornemmer budskapet. Den første siden ved dette legger vekt på profetens relasjon til folket, mens den andre, på profetens relasjon med Gud.

Det går tydelig frem at seere var ansatt i det kongelige råd. Asaf og Gad var to seere som hadde en slik tjeneste:

”Så befalte kong Hiskia og lederne at levittene skulle love Herren med ordene til David og seeren Asaf. Så de lovpriste med glede, og de bøyde seg ned og tilba.” (2.Krøn 29,30)

”Da David sto opp om morgenen, kom Herrens ord til profeten Gad, Davids seer, og det lød slik: Gå og si til David: Så sier Herren: Jeg legger tre ting framfor deg. Velg en av dem, så skal Jeg gjøre med deg etter det.” (2.Sam 24.11-12)

Vi ser her at både Asaf og Gad kalles seere. Natan, tjente også under kong David, men Bibelen kaller ham en profet.

”Kongen sa til profeten Natan: Se, jeg bor i et hus av sedertre, men Guds ark står under en teltduk. Da sa Natan til kongen: Gå og gjør alt som ligger deg på hjertet, for Herren er med deg. Men den samme natten skjedde det at Herrens ord kom til Natan, og det lød slik: Gå og si til min tjener David: Så sier Herren: Vil du bygge et hus for Meg, et hus som Jeg skal bo i?” (2.Sam 7,2-5)

Asaf var en seer, det samme var Gad, men Natan altså en profet. Legg merke til at 2.Sam 24,11 refererer til Gad som både en profet og en seer. Det finnes et interessant vers som inneholder alle disse tre hebraiske ordene, og det er 1.Krøn 29,29:

”Kong Davids gjerninger, fra først til sist, sannelig de er skrevet ned i boken til seeren (ra’ah) Samuel, i boken til profeten (nabiy’) Natan og i boken til seeren (chozeh) Gad.”

Profeten Samuel var altså en seer.

(fortsettes)

Å skape fred - den eneste kristne måten å leve på

Radikal etterfølgelse av Jesus og freds- og forsoningsarbeid hører uløselig sammen! Jesus erklærer den salig som skaper fred, ja disse skal kalles Guds barn, sier Han. Så en side ved det å være barn av Den Høyeste Gud er å skape fred mellom mennesker. Så kalles da også Jesus profetisk for nettopp "fredsfyrste", Jes 9,6. Egentlig et merkelig ord, fordi vi vel ikke forbinder en fyrste nødvendigvis med fred. Men tenker vi i betydningen at den som innehar denne tittelen, er freden personifisert, så blir Han en som rager over alt annet. Hvis kjennetegnet på et Guds barn er at det skaper fred, så er det å skape fred den eneste kristne måten å leve på! En fredsskapende kristen vil lete etter anledninger til å inkludere andre og etter ting de kan gjøre for å sette pris på andre. De tar risikoen på å gå inn i konflikter for å lege og stifte fred, for å ordne opp i ødelagte forhold og kanskje gjøre noe godt der det måtte trenges. Slike kristne er også opptatt av forebyggende, fredsskapende arbeid. De er på vakt mot voksende uvennskap, og hjelper til med å fjerne slikt mens det enda er i starten og før det får bryte ut. En fredsskapende kristen er på utkikk etter muligheter til å bygge, oppmuntre og hjelpe andre til å bli løst så de kan være alt det de er i Kristus. De vil vise omsorg, slik at andre skal bli hele mennesker og oppdage verdien av seg selv og gleden ved å tjene andre. Dette er mennesker som handler, og de har Jesus som sitt store forbilde. Jesus var en mester i handlinger som talte mer enn tusen ord.

Den store homobløffen

Jeg tror jeg skal telle på en hånd over mange ganger jeg kjøper Dagbladet årlig. Men i dag gjorde jeg det. Den liberale avisen med lesbisk redaktør, klemmer til med samme overskrift som denne bloggartikkelen på sin 1.side, og med to helsider inne i avisen Bakgrunnen er påstandene om at 20.000 barn i Norge vokser opp med homofile foreldre. Det er bare en bløff! Barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellom bruker dette tallet i sin argumentasjon, det samme gjør stortingsrepresentant Karin Andersen, som nylig skrev en kronikk som ble publisert i mange av landets aviser. Og selvsagt: Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) viser til det samme tallmaterialet på sine nettsider. Men det blir likevel ikke rett for det. En av landets mest erfarne samlivsforskere, Turid Noack, har kartlagt hvor mange barn som vokser opp med homofile eller lesbiske foreldre. Hun sier: "Mellom 1993 og 2005 ble det født 97 barn hvor mor var registrert partner." Noack mener oppmerksomheten rundt homofile foreldre er "BETYDELIG OVERDREVET", for å sitere dagens Dagblad artikkel. Hun mener at tallet ikke er i nærheten av 20.000. Egentlig er det helt utrolig hvordan denne bløffen ikke er blitt avslørt av oppegående journalister tidligere. Ved å gjøre et enkelt regnestykke innser vi fort at 20 000 barn er en gedigen overdrivelse. I Norge finnes det ca 650 000 kvinner mellom 25 og 44 år. Det er primært denne aldersgruppen som bor med barn under 18 år. Hvor mange av disse kvinnene er lesbiske? Folkehelsas seksualvaneundersøkelse fra 2003 viser at én prosent av befolkningen regner seg selv som lesbisk/homofil. Én prosent av 650 000 betyr 6500 lesbiske kvinner. Dersom 20 000 barn hadde vært korrekt, ville det bety at alle lesbiske kvinner i den nevnte aldersgruppen har 3 barn hver, og at alle lesbiske par har 6 barn! Det skal bli spennende å se om tallet 20.000 likevel dukker opp igjen i kampen for den kjønnsnøytrale ekteskapsloven, eller om LLH fjerner desinformasjonen fra sine nettsider. Om de så ikke gjør driver de med bevisst feilinformasjon, og sprer løgn. Mest sannsynlig er det under 1000 barn i Norge som lever med homofile foreldre.

Tilgivelsens forvandlende kraft

I dag vil jeg gjerne få dele noe som Johann Christoph Arnold har skrevet om tilgivelsens kraft til å forvandle menneskeliv. Arnold, som er en erfaren pastor og ekteskapsrådgiver, har i mange år vært leder for Bruderhof, en internasjonal anabaptistisk bevegelse, grunnlagt i Tyskland i 1920. Medlemmene av Bruderhof forplikter seg til et liv i enkelhet, fellesskap og til ikke-vold. Johann Christioph Arnold’s artikkel danner opptakten til en serie om Bergprekenen, som vil bli publisert på denne bloggen i nærmeste framtid.

Hela Ehrlich er medlem av det anabaptistiske Bruderhof-fellesskapet. Hun har jødiske røtter og vokste opp i Nazi-Tyskland. Familien hennes klarte å komme seg ut av landet rett før Den andre verdenskrig brøt ut, og slik unngikk de dødsleirene. Likevel gjennomgikk de store lidelser. Hennes far døde bare 42 år gammel. Hun mistet sine besteforeldre på begge sider i Holocaust, og alle barndomsvennene hun hadde hatt.

Hele forteller om sin lange kamp med bitterhet, og sin innbitte uvilje mot å tilgi. Det toppet seg en dag på et stormøte i fellesskapet hun tilhørte:

Jeg satte meg ned. Hele kroppen skalv. Det fikk opp for meg at hvis jeg så inn i mitt eget hjerte, kunne jeg finne hatets frø der også. Jeg skjønte at de fins i hvert eneste menneske. De er nedsettende tanker, irritasjon over andre, kulde, sinne, misunnelse, til og med likegyldighet. Slike ting er røttene til det som hendte i Nazi-Tyskland. Jeg skjønte tydeligere enn noen gang før at jeg selv hadde et desperat behov for tilgivelse, og endelig kjente jeg meg fullstendig fri.

Josef Ben-Eliezer, et annet Bruderhof-medlem, ble født i Frankfurt i Tyskland i 1929. Foreldrene hans var østeuropeiske jøder. Som tusenvis av andre hadde de emigrert fra Polen for å komme bort fra forfølgelse og fattigdom. Men det var ikke lett å slippe unna noen av delene:

Mitt første møte med antisemittismen fant sted da jeg bare var tre år gammel. Vi stod ved vinduet i Ostendstrasse da en gruppe fra Hitlerjugend marsjerte forbi og sang en sang som selv jeg forstod: ”Wenn Judenblot vom Messer spritz” (Når jødeblod renner fra våre kniver). Jeg husker fortsatt skrekken i mine foreldres ansikter.

Kort tid etter besluttet familien min å forlate landet. I slutten av 1933 flyttet vi tilbake til Rozwadow i Polen, ved elven San. De fleste innbyggerne i byen var jøder: kunstnere, skreddere, snekkere og kjøpmenn. Det var stor fattigdom, men vi tilhørte middelklassen. Vi bodde i Rozwadow de neste seks årene.

I 1939 begynte krigen, og etter få uker gikk tyskerne inn i byen vår. Min far og hans eldre bror gjemte seg på loftet, og hver gang noen banket på og spurte etter dem, sa vi at de ikke var hjemme. Så kom kunngjøringen vi hadde fryktet: Alle jøder skulle samles på torget. Vi fikk bare noen timer på oss. Vi tok med oss alt vi kunne klare å bære, og bandt det sammen til bylter som vi kunne ha på ryggen. SS-soldatene tvang oss til å marsjere fra torget ned til elven San, noen kilometer utenfor byen. Uniformerte menn kjørte ved siden av oss på motorsykler. Jeg glemmer aldri hvordan en av dem stoppet og skrek at vi måtte skynde oss. Så gikk han bort til far og slo ham.

Ved elvebredden ventet flere uniformerte menn på oss. De gjennomsøkte bagasjen vår etter verdisaker: penger, smykker og klokker. (De fant ikke pengene som foreldrene mine hadde gjemt i klærne til lillesøsteren min) De gav oss ordre om å krysse elven og fortsette inn i ingenmannsland. Vi fikk ikke nærmere beskjed om hva vi skulle gjøre, så vi fant husly i en landsby på den andre siden av elven. Noen dager etter fikk vi vite at også dette området ville bli okkupert av tyskerne. Vi fikk panikk, og for de pengene vi hadde gjemt, slo vi oss sammen med et par andre familier og kjøpte en hest og en vogn. Da kunne barna få sitte på vognen sammen med det lille vi hadde klart å få med oss på ryggen. Vi dro østover mot Russland, og håpet at vi kunne nå grensen før det ble mørkt. Men da kvelden kom, var vi midt inne i en stor skog. Det ble vi overfalt av bevæpnede menn som forlangte at vi skille gi fra oss alt vi hadde. Det var en skremmende opplevelse, men noen få menn i flokken vår våget å protestere mot ranernes krav, så til slutt dro de av sted med en sykkel og noen småsaker.

Josefs familie tilbrakte krigsårene i Sibir. Som ved et under klarte han å komme seg til Israel i 1943. Etter krigen møtte han noen jøder som hadde overlevd konsentrasjonsleirene:

De første barna som ble befridd fra Bergen-Belsen og Buchenwald kom til Israel i 1945. Det var grusomt å høre hva disse unge guttene hadde gjennomgått. Noen av dem var bare tolv, tretten eller fjorten år gamle. De så ut som gamle menn. Jeg var lamslått. De neste tre årene måtte jeg leve under det britiske styret. Jeg hatet britene, særlig etter at de begynte å begrense adgangen til Israel for dem som hadde overlevd Holocaust. Vi jøder sa at vi aldri mer ville la oss føre som en saueflokk til slakterhuset, i alle fall ikke uten kamp. Vi følte at vi levde i en verden av villdyr, og for å overleve måtte vi bli som dem.

Lot hatet gå ut over palestinere

Da tiden var ute for britenes mandat i Israel, begynte en ny kamp om landområder mellom jøder og arabere. Jeg var overbevist om at jeg aldri mer ville ha meg trampe på, så jeg gikk inn i hæren. Jeg var med på et felttog til Ramla og Lod. Der gav troppen jeg tilhørte ordre til palestinerne om å forlate stedet på få timers varsel. Jeg lot dem ikke dra fredelig bort, men gikk løs på dem, slo dem og lot dem gjennomgå brutale forhør. Noen ble myrdet. Vi var drevet av hat. Ingen hadde gitt ordre til en slik framgangsmåte, men vi gjorde det på eget initiativ. Våre laveste instinkter ble sluppet løs.

Plutselig så jeg for meg min egen barndom i krigens Polen. Inni meg gjenopplevde jeg det som skjedde da jeg som tiåring ble drevet bort fra hjembyen min. Her flyktet også menn, kvinner og barn av sted med det de var i stand til å bære. Det var frykt i øynene deres, en frykt som jeg kjente altfor godt. Situasjonen ble fryktelig vanskelig for meg, men jeg gjorde det som jeg fikk ordre om, og fortsatte å ransake mennesker etter verdisaker. Jeg visste at jeg ikke var offeret denne gangen, men den som hadde makten.

Ikke lenge etter gikk Josef ut av hæren, men han var ikke tilfreds. Han vendte ryggen til jødedommen, og deretter til enhver form for religion. Han prøvde å forstå verden ved å bortforklare ondskapen. Men heller ikke det fungerte. Til slutt kom han til de kristne Bruderhof-fellesskapet-

Her opplevde jeg for første gang at tilgivelse var noe som hadde med virkeligheten å gjøre. Jeg spurte meg selv om hvordan jeg kunne la være å tilgi andre, så lenge jeg selv hadde behov for tilgivelse om og om igjen. Mest av alt håper jeg at mennesker overalt i verden en dag vil bli grepet av den samme ånd som reddet meg.

Bildet viser to medlemmer av Bruderhof fellesskapet.

Profet og seer, del 2

For bedre å kunne forstå forskjellene og likhetene mellom profeten og seeren, så skal vi se litt nærmere på noen ord definisjoner. Den nå avdøde internasjonale bibellæreren Derek Prince (bildet), som jeg har stor respekt for, har definert ordet profeti, på følgende måte:

"Den profetiske gaven er den overnaturlige meddelte evnen til å høre Den Hellige Ånds stemme og tale Guds sinn eller råd. Profetiske tjenester retter seg ikke bare til den forsamlede gruppen av troende, men også til individer. De tre hovedhensiktene for dette er:

OPPBYGGE – å bygge opp, styrke, å gjøre mer effektiv
FORMANE – stimulere, oppmuntre, påminne
TRØSTE "

Så langt Derek Prince, i denne omgang. Profeti er altså noe som kommer gjennom munnen eller pennen til et menneske, men det kommer fra Guds sinn og råd. Ordet profet fremkommer mer enn 300 ganger i Det gamle testamente, og mer enn 100 ganger i Det nye testamente. I Det gamle testamente finnes det et hebraisk ord som brukes oftest om profet, og det er ordet NABIY’ (nahbi). Her er noen eksempler på bruken av ordet:

I følge 1.Mosebok var Abraham en profet:
”Men gi nå mannen (Abraham) hans hustru tilbake. For han er en profet (nabiy’), og han skal gå i forbønn for deg, så du får leve.” (1.Mos 20,7)

Det samme ble sagt om Moses:
”Men siden den gangen har det ikke stått fram noen profet (nabiy’) i Israel som Moses, som Herren kjente ansikt til ansikt. (5.Mos 34,10)

Som talsmann for sin bror, så var også Aron en profet:
”Så sa Herren til Moses: Se, Jeg har gjort deg som Gud for Farao, og din bror Aron skal være din profet (nabiy’) (2.Mos 7,1)

Gud kalte Jeremia til profet før han ble født:
”Før Jeg formet deg i mors liv, kjente Jeg deg. Før du ble født, helliget Jeg deg. Jeg satte deg til profet (nabiy’) for folkeslagene.” (Jer 1,5)

Profeten Malaki taler om en profet som vil fremstå i den siste tid:
”Se, Jeg skal sende dere profeten (nabiy’) Elia, før den store og fryktinngytende Herrens dag kommer. (Mal 4,5) Fra Jesu egne ord i Matt 11,14 vet vi at dette skriftstedet hos profeten Malaki henviser til Johannes Døperen.

I et vers som mange tror refererer til Jesus Messias, lover Gud å reise opp en annen profet som er en åndelig etterfølger av Moses:
”En profet (nabiy’) som deg skal Jeg oppreise for dem blant deres brødre. Jeg skal legge Mine ord i Hans munn, og Han skal tale til dem alt det Jeg befaler Ham.” (5.Mos 18,18)

Ordet nabiy’ har å gjøre med både å høre og tale, med å være ”Guds munn”, som deklarerer det som de har hørt bli sagt dem. En nabiy’ var en som talte på vegne av en som var den overlegen, en som var høyere og større enn dem. I Arons tilfelle var dette Moses, og selvsagt Gud. En nabiy’ taler på vegne av Gud. Det er Gud som planter Sitt ord i deres hjerte og deres munn, som de igjen deklarerte for folket.

(fortsettes)

Vekkelsen i Wales, del 7

En frukt av den walisiske vekkelsen var den mektige lovsangen. Men her fantes ingen lovsangsteam, ingen kor og ingen instrumenter. De store folkeskarene brast ut i spontan sang! Og sangen grep alle som kom på møtene. En av de mest brukte, var sangen: "Mist ikke blikket på Jesus". Den ble sunget over 200 ganger i forbindelse med ett eneste møte. Så er da også den walisiske vekkelsen blitt kalt for "den syngende vekkelsen". En fransk psykiater som reiste til Wales for å gjøre religiøs psykologiske undersøkelser, ble spesielt imponert av lovsangen. Han skrev: "Vekkelsessangen i og for seg er vakker, men når den blir sunget av hundretalls røster er det virkelig enormt. Man får inntrykk av noe som griper en helt og holdent, som trenger inn i ens innerste rom. Man får virkelig en erfaring av en religiøs følelse, som overstiger den utvendige virkeligheten. Det er som om bevisstheten, frigjort fra tid og rom, kom i kontakt med evigheten." Jeg har allerede nevnt at 100.000 mennesker ble frelst i forbindelse med denne vekkelsen. Etter fem år var fortsatt 80.000 av disse deltagende i menighetslivet. 20.000 hadde forlatt de offisielle kirkene. Det interessante er at disse ikke bare forsvant. Det er et faktum at svært mange av dem gikk inn i nye forsamlinger, enten hos pinsevennene eller i andre nye frie forsamlinger. Dermed kan det forsvares å si at hele 80 prosent av omvendelsene var virkelige og holdbare. Det er et veldig stort tall med hensyn til andre vekkelser. Vekkelen i Wales brøt fram i alle kristne sammenhenger. Både metodister, baptister og anglikanere opplevde vekkelse. Også den romersk-katolske kirken fikk oppleve vekkelsens ringvirkninger, i det flere fra Romerkirken ble berørt. Stridighetene kristne i mellom opphørte nesten i denne tiden. Pastorer fra ulike kirkesamfunn fant hverandre i lovsangen og tilbedelsen. Og vekkelsen i Wales berørte en hel verden. I India brøt det ut en vekkelse i 1905 i Pandita Ramabai. Det oppstod vekkelser i Tyskland, Afrika og New Zealand. Det samme skjedde i USA. I Norge ble både den kjente evangelisten Albert Lunde, og Kina-misjonæren Marie Monsen, sterkt berørt av vekkelsen i Wales. Og den hadde ikke minst en stor innflytelse på Thomas Ball Barratt. Dagens bloggbilde viser det siste møtet som Evan Roberts talte på.

Gudsfrykt og nøysomhet i Marraweh, Tasmania

Etter en dårlig natt pga hjerteproblemer, var det oppmuntrende å få epost, fra mine anabaptistiske venner i Tasmania i dag. Og det var også oppmuntrende å lese det som Peter Hoover forteller om de første medlemmene av Brødremenigheten som slo seg ned, nettopp i Australia. Det står å lese om apostelen Paulus, at da han så brødrene som kom ut for å møte ham ved Forum Appii og Tres Tabernæ, "takket han Gud og fikk nytt mot." (Apgj 28,15)

Tidlig på 1900-tallet slo noen familier med tilknytning til The Brethren fra Montagu kommuniteten seg ned på et sted som kalles Marrawah. Blant disse var William og Almer Saward, sønner av Mary Ann og George Saward, som hadde kommet til Australia mange år før. Bill (William) og Almer kjøpte et stykke land ved Green Point, og bygget huset vi ser på bildet som følger bloggartikkelen. Huset ligger i ly av de sterke vindene fra Det indiske hav. Her anla de en grønnsakshage, og her gresset deres 15 melkekyr.

Almer giftet seg med Lila Dell, som var datter til en av de andre bosetterne, og sammen med andre startet de med osteproduksjon. De fikk etterhvert 10 barn, som alle tok del i gårdsarbeidet. Almer og Lila oppdro sine barn i gudsfrykt. De ble arbeidssomme og ærlige innbyggere av Australia, alle sammen. Som en ung mann hadde Almer blitt døpt sammen med fem andre, i havet. Hans far, George, som hadde vært rektor ved en skole og kjent for sine medisinske kunnskaper i lokalsamfunnet, hadde kommet til Tasmania som anglikaner. Han hadde vært leg leder i Den anglikanske kirke, men hadde ikke fred med Gud. En dag kom en omreisende misjonær fra The Brethren på besøk, og de hadde en god samtale, men George forble uomvendt. Den natten kunne ikke George sove. Neste dag tok han frem hesten sin og red for å finne igjen misjonæren. Da han fant ham, steg han av hesten, knelte ned, bekjente sine synder, og tok imot Jesus som sin Frelser og Herre. Han forble trofast mot Jesus til han døde.

Almer fulgte i sin fars fotspor, og ble leder for Brødreforsamlingen i Marrawah. I 45 år var han søndagsskoleassistent, uten å gå glipp av ett eneste møte! Lila ble viden kjent for sin store gjestfrihet, og for sin tro. Hun satt ofte ved sitt vindu med sin symaskin. Herfra hadde hun nemlig god utsikt, og med det samme hun så noen oppe på åskammene, løp hun inn på kjøkkenet for å sette på tekannen, eller ha mer vann i suppen!

Med unntak fra noen få spesielle hendelser, som et skipsforlis utenfor huset deres, var livet her i Marrawah ganske forutsigbart. Det var et harmonisk og fredfylt sted. Men litt etter litt tok det 20 århundre nye steg og kom også til dette stedet. Elektrisitet og radio fikk de i tiden rett etter Den andre verdenskrig, TV kom 25 år etterpå. Brødremenigheten, som forkynte moderasjon og avholdenhet som bibelske prinsipper å leve etter, og hvis kvinner brukte bønnesjal, så på dette nye med alarmerende blikk.

En av de første eldste innen Brødremenigheten som kjøpte TV, kvakk skikkelig til, når han leste på reklameskiltet som fulgte med: "Vi bringer verden inn i ditt hjem." Men litt om senn, som vi sier det her hvor jeg kommer fra, gav de etter for det nye, komfortable livet. Så begynte de første å skille seg. Brødremenigheten i Marrawah tok kraftig avstand fra dette, men en annen forsamling, den i Bernie, og senere den i Smithton, overså deres reaksjon, og lot et par få del i brødsbrytelsen. Denne hendelsen åpnet en sprekk, som førte til en rekke nye tilfeller på 1980 og 1990-tallet. En etter en sluttet søstrene og bruke bønnesjalene, de kledde seg annerledes enn før og begynte å bruke sminke. Nye krav til større gårdsbruk førte til at folk flyttet inn til tettstedene og byene. I forsamlingene begynte de å lære: Bli som verden, for å kunne vinne verden! Brødremenigheten i Marrawah ble mindre og mindre. Men noen holdt stand.

Lila Saward ble trofast mot sin overbevisning, og levde det gudfryktige liv hun hadde lært å leve som barn, til hun døde 84 gammel. Almer likedan. Han døde 96 år gammel i 1994. Men på grunn av forfallet i sin egen forsamling, kom han og Dirk Evenhuis sammen hver mandag, for å bryte brødet sammen, så lenge han levde.

Et liv i gudsfrykt

Det er jo et veldig interessant tidsbilde som Peter Hoover her har gitt oss. Ikke ulikt situasjonen i Norge i samme tidsrom. Jeg husker selv da det første TV apparatet kom til grenda der hvor jeg er født og oppvokst. Ingen hadde TV i hele lokalsamfunnet vårt, før en familie fikk det på den andre siden av veien for der hvor vi bodde. Så kjøpte far, som den eneste i veien der hvor vi bodde, og til å begynne med kom alle som bodde langs den veien hjem til oss for å se. Men så kjøpte også de sitt første svart/hvitt TV, og så skjedde det noe underlig: Folk sluttet å gå på besøk til hverandre. Alle hadde nok med å samles rundt sin egen skjerm for å se hvordan de kunne bli underholdt. Lokalbutikken var ikke lenger noe samlingssted, heller ikke krakken eller melkerampa langs hovedveien.

Jeg skal ikke dvele mer ved dette. Konsekvensene kjenner vi. Fremmedgjøring, ensomhetsfølelse, tomhet. Tenk hva TV har ødelagt for fellesskap, vennskap, bønn og samtaler. For muligheten til å være sammen, gå turer. I dag må man ta hensyn, om man skal samle folk til møter at det ikke kolliderer med viktige TV program! Jeg husker i en forsamling en flott familie, som holdt sammen og som ønsket å leve i følge Guds ord. De var imot skilsmisse. Så begynte kona i huset i se på en av disse såpeseriene på TV. Hun ble etter hvert helt hektet på dette, og de hun ikke fikk sett direkte mens de gikk, måtte hun ta opp på tape, slik at hun kunne se dem senere. Etter ett år hadde hun forlatt de fleste av sine prinsipper, og synes det nå var helt i orden med både skilsmisse, samboerskap og homofile forhold. Det sier litt om den påvirkningskraft TV har.

Profet og seer, del I

I mange år har jeg hatt en spesiell interesse av å studere den profetiske tjenesten. I 1.Kor 12,28 skriver apostelen Paulus om noen av de gavene som Gud har gitt til sin menighet. ”Og Gud har satt disse i menigheten, for det første apostler, for det andre profeter ….” Når Paulus skriver til forsamlingen i Efesos, så begrunner han også hvorfor Gud har satt disse ulike tjenestegavene der: ”Og Han gav noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige skulle bli utrustet til tjenestens arbeid, til oppbyggelse av Kristi kropp, inntil vi alle når fram til troens enhet og til kunnskapen om Guds Sønn, til manns modenhet, til det mål av vekst som kommer Kristi fylde, for at vi ikke lenger skulle være som små barn og bli kastet hit og dit og bli drevet omkring av enhver lærdoms vind, ved menneskers knep, ved listig kløkt i villfarelsens kunster.” (Ef 4,11-14)

Jeg skal i noen bloggartikler fremover, muligens med litt ujevne mellomrom, ta for meg den profetiske tjenesten, men da med særlig vekt på det å være en seer. Jeg tror nemlig at det finnes to profetiske strømmer: profeten og seeren, som er to ulike fasetter av den profetiske meddelelsen. Begge disse strømmene er viktige for å kunne få et fullt uttrykk for det profetiske ord som Herren vil gi til sitt folk i dag. Vi snakker altså om et mangfold, når vi snakker om det profetiske.

Apostelen Peter siterer profeten Joel som har dette å si om den tiden vi lever i:

”Og det skal skje i de siste dager, sier Gud, at Jeg vil utøse av Min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og deres døtre skal profetere, deres unge menn skal se syner, deres gamle menn skal drømme drømmer. Og over Mine slaver og Mine slavekvinner vil Jeg utøse Min Ånd u de dager. Og de skal profetere..” (Apgj 2,12-18)

I de siste årene har det vært skrevet mye om den profetiske tjenesten, men ikke så mye om seeren. Jeg håper disse bloggartiklene kan skape interesse for egne studier av dette i Skriften. I Den gamle pakt eksisterte nemlig profet og seer side ved side.


Seerne i Den gamle pakt

I 1.Krøn 25,5 leser vi om Heman og hans sønner: ”Alle disse var sønner av Heman, som var KONGENS SEER I GUDS ORD…”

I 1.Sam 9,9 leser vi dette: ”Før i tiden, når en mann i Israel gikk for å spørre Gud, talte han slik: ’Kom, la oss gå til seeren!’ For den som nå blir kalt profet, ble før i tiden kalt en seer.” Ut fra dette skulle man kanskje tro at vi snakker om en og samme tjeneste, og at det kun er snakk om en navneendring. Men går vi til andre skriftsteder vil vi se at profeten og seeren opererte side ved side. ”De andre Rehabeams gjerninger, fra først til sist, er ikke skrevet ned i bøkene til PROFETEN SJEMAJA, og til SEEREN IDDO…” (2.Krøn 12,15)

Det er også noe annet som er interessant ved nettopp dette verset fra 2.Krønikebok, og det er at navnene på disse to er skrevet ned. Det er lett å tenke at profetene i Det gamle testamente det er slike som Jesaja, Jeremia, Esekiel, Hosea etc, fordi disse har etterlatt skriftlig materiale, eller det er skrevet om dem. Men verset fra 2.Krønikebok viser at det var mange profeter og seere, noen av dem har vi navnet på, slik som Sjemja og Iddo, mens andre er navnløse. I 2.Krøn 16,7 leser vi om en annen navngitt seer, nemlig ”seeren Hanani”.

Profeten Jesaja omtaler tjenesten som seer, i Jes 30,10: ”De sier til SEERNE ….” Profeten Amos blir omtalt som seer. ”Da sa Amasja til Amos: ’Gå bort, du seer…” Profeten Mika omtaler også seerne: ”Slik skal seerne bli til skamme….” (Mika 3,7)

Jeg tror at ordet seer beskriver en spesiell profetisk type som mottar en spesiell form av profetisk åpenbaring eller formidling. Det gamle testamente bruker primært to ord som refererer til ordet seer: ra’ah og chozeh. Ra’ah betyr bokstavelig ”å se”, og da i første rekke i betydningen av å se visjoner. Andre betydninger av dette ordet er: ”å betrakte”, ”å se på”, ”fornemme”. Chozeh betyr bokstavelig ”en som skuer en visjon”, eller ”en som stirrer.”

Vi skal i neste artikkel se på forskjellen mellom en profet og en seer, ved å se nærmere på de hebraiske ordene som er brukt, for begge disse tjenestene. Det vil hjelpe oss til bedre å forstå forskjellen, men også likhetene mellom dem.

Menighetens forvandling: Brudegenerasjonen

Jeg brukte deler av gårsdagen til å lese deler av Håvard A. Sand's bok: "Bruden reiser seg", som nettopp har utkommet på Prokla Media forlag. Dette er utvilsomt en av de viktigste bøker som er skrevet om endetidens menighet, og kommer absolutt i rette tid. Håvard A. Sand, som er en del av Ungdom i Oppdrags lederskap i Olongapo City på Filippinene, og redaktør for Arise and Shine Publishing, har skrevet om menighetens forvandling til å bli Kristi brud. Apostelen Johannes skriver om Kristi brud som gjør seg rede for Lammets bryllup. Sand skriver: "Det er først når vi kommer til de siste sidene i Bibelen at det klart tales om menigheten som "bruden". Det er først ved endetiden, rett før Jesu andre komme til jorden, at menigheten beskrives som "bruden". Siden Skriften forteller oss at Ånden og bruden sier "kom", må det bety at det vil være en tidsperiode før enden da Jesus enda ikke er kommet tilbake. Da vil menigheten ha nådd brudeperioden. Det faktum at dette egentlig ikke har vært en del av menighetens identitet opp gjennom tidene, er i seg selv bevis for at brudeperioden ennå ikke har kommet. Men Bibelen forteller oss at denne tiden skal komme, og vi kan snart begynne å se de første tegnene på at dette skjer.... Generasjonen som vil oppleve dette, som jeg kaller "brudegenerasjonen", kommer til å oppleve noe helt enestående i kirkehistorien - noe som ingen tidligere kristne har erfart - brudeperioden." Sand skriver blant annet om brudegenerasjonens oppvåkning og identitet, om brudegenerasjonens budskap og autoritet, om lidelsesfellesskap med Jesus. Han skriver om brudegenerasjonens lidenskap, om renhet og skjønnhet. Dette er en profetisk bok, et budskap gitt endetidens forsamling til å gjøre seg rede for det Jesus taler om i Matt 25,4: "Men ved midnatt lød det et rop: Se, brudgommen kommer. Gå ut og møt ham!" Min gode venn, evangelist Eivind Frøen, skriver i forordet: "Dette er en bok som vil utfordre deg, og kanskje gjøre deg ukomfortabel. Men dersom du etter å ha lest den sitter igjen med en lengsel etter et dypere kjærlighetsforhold til Jesus, da er bokens hensikt oppnådd." Boken kan kjøpes i en kristen bokhandel, eller direkte fra forlaget: http://www.proklamedia.no/ Den koster 148,- kr. Bildet viser Håvard A. Sand, forøvrig bror til kunstmaleren Vebjørn Sand, og Håvards sønn David. Håvard Sand ble enkemann for noen få år siden.

Shopping i livssynsmarkedet

Mer enn noensinne er vår tid preget av en utbredt shopping i livssynsmarkedet. Man plukker litt her, og litt der, og så snekrer man dette sammen, til sin egen personlige tro. Litt avhengig av hva man liker, og hvordan dette passer inn i det livet man lever. Bekrefter det ens liv? Da må det være rett, for alt som føles rett, må jo være riktig. Så kan jeg føle noe annet, og hente noe et annet sted, men det blir også rett, fordi det føles riktig ut for meg. Slik tenkes det. Felles for alle disse er at man gjerne snakker om gud. En av de som har kommentert på bloggen min i det siste, har hevdet med bestemthet at gud har talt til ham, og at han kan leve som han vil, for kjærlighet kan aldri bli feil. Det har gud sagt til ham. Bibelen avvises som et rent menneskelig produkt, og for denne personens vedkommende, blir hans bibel til hele tiden, etter hvert som dagene går. Andre henter litt inspirasjon i buddhismen, eller finner noen sitater fra Koranen. Illustrerende er at en kjent engelsk komponist nylig hentet tekster fra denne boken, for å beskrive ulike sider ved Guds vesen. Han har frem til i dag vært tydelig på sin ortodokse tro. Men henter altså ikke lenger sin inspirasjon fra Bibelen. Hva blir det neste? Tekster fra hinduismen?

Man snakker om Gud, som om Han er den samme i alle religioner. Det er bare ulike uttrykk for det samme, mener man. Så langt kan man altså komme bort fra sannheten. Den sanne Gud åpenbarer seg ikke noe annet sted enn i Bibelen. Vår tid kan godt beskrives med ordene fra Dom 21,25, det siste verset i Dommernes bok: "I de dager var det ingen konge i Israel. Enhver gjorde det som var rett i egne øyne." Og som om ikke forvirringen er stor nok, er også mange kristne forsamlinger og kirkesamfunn, utydelige med hensyn til hva Bibelen lærer. Man går også på tvers av hva Guds ord sier, og kaster vrak på det som Kirken har stått for siden begynnelsen, og som tusenvis av mennesker har gitt sitt liv for.

Egentlig burde vi ikke bli overrasket over det som skjer. Dette er et tydelig endetidstegn! "Ånden sier uttrykkelig at i de siste tider skal noen forlate troen og vende sin oppmerksomhet mot forførende ånder og demoners læresetninger. Det skjer ved løgneres hykleri, ved slike som har fått brennemerket sin egen samvittighet." (1.Tim 4,1-2) Jesus var også opptatt av det samme, i sin store endetidstale i Matt 24. I vers 23-26 kan vi lese: "Hvis da noen sier til dere: 'Se, her er Kristus!' eller: 'Der!' så tro det ikke. For falske kristuser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for å forføre selv de utvalgte - om det var mulig. Se, Jeg har sagt dere det på forhånd. Så hvis noen sier til dere: 'Se, Han er i ørkenen!' da gå ikke ut dit. Eller: 'Se, Han er i de innerste rommene!' så tro det ikke."

Midt i denne virkeligheten er det at vi skal forkynne Jesu Kristi kors. "For jeg skammer meg ikke over Kristi evangelium, for det er Guds kraft til frelse for hver den som tror, for jøde først og så for greker. For i det blir Guds rettferdighet åpenbart av tro til tro..." (Rom 1,16-17a) Tydelig må vi holde fram evangeliet om Jesus, at Han er en soning for våre synder, ja ikke bare våre, men for hele verdens. At det finnes bare en eneste Frelser, og en eneste vei til Gud. "For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. For det står skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de klokes klokskap vil Jeg gjøre til intet. Hvor er den vise? Hvor er den skriftlærde? Hvor er en forsker i denne tidsalder? Har ikke Gud gjort denne verdens visdom til dårskap? For siden det var Guds visdom at verden ikke skulle kjenne Gud ved sin egen visdom, var det også Guds rådslutning å frelse dem som tror ved forkynnelsens dårskap. For jøder ber om tegn, og grekere søker etter visdom. Men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for grekere en dårskap, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, forkynner vi Kristus som Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene." (1.Kor 1,18-25)

Enn om vi leste disse ordene av apostelen Paulus en gang til, sakte. Legg merke til hva han har å si om denne verdens visdom. Uansett hvor klok den er, og appellerer til vår intellektualisme, så har Gud forkastet den! Det er noe annet, som er sterkere og virkningsfullt enn alle disse såkalte kloke ordene, og det er korset. Der døde Jesus for våre synder, der ble veien banet like inn til Guds trone og hjerte.

Mennesker må gjerne mene at dette er det fullstendige vanvidd. Det er likevel den eneste frelsesveien. Jesus har vist oss hvem Gud er. Det finnes bare en Gud, og Han er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, den Gud som er Jesu Kristi far. Han har gitt oss sitt hellige ord, hvor Han har åpenbart seg og som Han har bundet seg til. Intet av det som står skrevet i Den Hellige Skrift, skal forgå. Det blir stående, sier Jesus selv. ”Himmel og jord skal forgå, men Mine Ord skal aldri forgå.” (Matt 24,25) Det er ikke uten grunn at Jesus uttaler dette, når Han taler om de siste tider – tiden før Jesu gjenkomst. Det er i vår tid Bibelens ord betviles, og settes til side, og hvor menneskene lager seg sin egen bibel.

La oss være tydelige på at gud kan både skrives med liten og med stor G. Det er ikke Bibelens Gud som taler, når den som taler sier noe som motsier Bibelens ord. Da er det gud med liten g. Da er det den gud mennesket har skapt i sitt bilde. Den Gud som åpenbarer seg i Bibelen, er den tre ganger hellige Gud, som vi alle en dag må bøye kne for.

Den gud mennesket har skapt i sitt bilde kan ikke frelse. Han kan gi gode følelser, han kan sløve vår samvittighet. Men dette er forførende røster. Dette er det Jesus kalte ”denne verdens gud”, en forførende åndsmakt, som slavebinder, istedenfor å sette mennesker fri.

Lytt til disse ordene:
”Også dere gjorde Han levende, dere som var døde i deres overtredelser og synder, de som dere en gang vandret i, etter tidsånden i denne verden, etter fyrsten over luftens makt, den ånd som nå er virksom i ulydighetens barn. I disse levde også vi alle før i vårt kjøds lyster, og vi gjorde det som syndens kjød og tankene ville. Vi var av naturen vredens barn, slik som de andre. Men Gud er rik på miskunn. Og på grunn av sin store kjærlighet som Han elsket oss med, gjorde Han oss levende sammen med Kristus, da vi var døde i overtredelsene. Av nåde er dere frelst.” (Ef 2,1-5)

Jesus

Hvilket navn. Hvilket herlig navn. ".. og du skal gi Ham navnet Jesus, for Han skal frelse sitt folk fra deres synder." (Matt 1,21) Hvem er Han så, Han som bærer dette Navnet?

Han er universets Skaper og opprettholder! Bibelen forteller oss at Jesus var Guds representant i skapelsen, men Han er også den som holder hele universet oppe. Og alt som er skapt, er skapt til Ham. Apostelen Paulus beskriver dette slik: "Han er bildet av den usynlige Gud, Den førstefødte framfor hele skapningen. For i Ham ble alle ting skapt, de som er i himlene, og de som er på jorden, både synlige og usynlige, enten det er troner eller herredømmer, myndigheter eller makter. Alle tinmg ble skapt ved Ham og for Ham." Jesus er Gud i menneskelig skikkelse. Om Seg Selv sier Han: "Den som har sett Meg, har sett Min Far." (Joh 14,9) I Kol 1,19 kan vi lese dette: "For det var etter Faderens velbehag at hele fylden skulle bo i Ham." Han er verdens frelser. Ingen annen. Det finnes ingen andre veier til Gud, enn gjennom Jesus. Det er ikke selvfølgelig å si det lenger, i enkelte sammenhenger. Men Bibelen er krystallklar på dette punktet: "Og det er heller ikke frelse i noen annen, for det er ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved." (Apgj 4,12) Jesus er forsamlingens øverste myndighet. "Og Han er hodet for kroppen, menigheten, Han som er begynnelsen, Den førstefødte av de døde, for at Han skal ha overhøyhet i alle ting." (Kol 1,18) Han er universets suverene Herre. En dag skal alle, uten unntak, bøye kne for Ham. "Derfor har også Gud høyt opphøyet Ham og gitt Ham Navnet som er over ethvert navn, for at i Jesu Navn skal hvert kne bøye seg, ders som i den himmelske verden, og deres som er på jorden, og deres som er under jorden, og for at hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære." (Fil 2,9-11) Jesus er nemlig begynnelsen og enden. Alt starter med Ham, og slutter med Ham. Ham være ære i all evighet!

Gud

Det finnes ingen sonar som kan granske Hans dybder, bare Ånden kan. Ingen teleskop som kan måle Hans ytterste grenser. Ingen mikroskop som kan trenge inn til Hans innerste vesen. Guds storhet ydmyker våre sinn, og går samtidig ut over alle våre forestillinger. Han er uten grenser, Han er uinnskrenket. Han er ikke bundet av noen av de begrensningene som påvirker meg og deg - som rom, avstand eller størrelse. Han er umålbar. Og nettopp dette - at Han er uendelig, mens vi er begrensede, er det som gjør at Gud står langt over vår fatteevne. Jo mer vi tror vi forstår om Ham, jo mer innser vi hvor mye ved Ham vi ikke forstår. Jo bedre vi lærer Ham å kjenne, jo mer innser vi at det er mye mer å bli kjent med. Alle bilder vi lager, vil uunngåelig reflektere vår begrensede forståelse av Gud, og ikke Gud slik Han faktisk er. Han er allestedsnærværende. Han er hevet over alle våre jordiske begreper om tid og sted. Han er selvoppholdende. Han kaller seg selv: "JEG ER". Vi har fått vår eksistens av Ham. Hvis Gud ikke hadde skapt oss, ville vi ikke ha vært til; hvis Han ikke hadde gitt oss vår eksistens som en gave, hadde vi ikke eksistert. Hans Sønn, Jesus, sa: "Faderen har liv i seg selv." Han er allmektig. Han er Ånd, og Sannhet, Han er uforanderlig. Han eier all visdom, og er selve Visdommen, Han er hellig og Han er kjærlighet. Alt dette - og enda mer. Han åpenbarer seg som Abrahams, Jakobs og Isaks Gud - Jesu Kristi Far. Han har åpenbart seg i Sønnen, og gitt oss Sitt Ord, som Han har bundet seg til. Og denne Gud søker ditt og mitt vennskap! Er ikke det fantastisk? Er ikke det noe å fryde seg over idag?

Et liv i renhet og hellighet

Noe av det jeg lengtet aller mest etter, da jeg sammen med min sønn, reiste Europa rundt med tog i fjor, var å finne rent vann, slik at vi kunne få vasket oss. I går leste jeg noe som Jerry Bridges har skrevet i boken: The Practice of Godliness: "Å være Gud lik i vår karakter, er altså først og fremst å være hellig. Gudfryktighet i praksis innebærer å jage etter hellighet, for Gud har sagt: 'Dere skal være hellige, for Jeg er hellig.' (1.Pet 1,16) Paulus sier at vi er kalt til et hellig liv. Vi er blitt forsonet av den grunn. Enhver kristen som ikke oppriktig jager etter hellighet på alle livets områder, flykter fra selve hensikten med at Gud frelste dem."

Den verden vi lever i, er ikke hellig. Den er heller ikke nøytal. Når apostelen Paulus skal skrive til menighetene i Galatia-området, så skriver han, inspirert som han er av Den Hellige Ånd: "Han (Jesus Kristus) som gav seg selv for våre synder, så han kunne fri oss ut fra den NÅVÆRENDE ONDE TIDSALDER, etter vår Gud og Faders vilje." (Gal 1,4) Tidsånden, i følge Guds ord finnes det altså noe slikt, er egoismens ånd. Selv om den har mange skikkelser, koker den ned til en ting: meg først. Dr. Einar Lundby pleide å si: Alt du kan sette SELV foran er av det onde. I dag snakkes det veldig mye om SELVrealisering. Hvor fremmed den tanken er for et menneske som har valgt å følge Jesus, og har Ham som Herre i sitt liv! Apostelen Paulus hadde forstått dette. Han kalte seg selv: "Jesu Kristi TJENER..." (Rom 1,1) På gresk er ordet DOULOS brukt. Det er den greske betegnelsen på oldtidens slave. I sin bok "Licht vom Osten", skriver professor Deismann, at vi er Jesu frivillige slaver. "Vi er blitt løskjøpt fra et mangfoldig slaveri - fra synden, loven, avgudene, menneskene og fra døden. Når Jesus nå gjør oss fri, så er det ikke forat vi skal være vår egen herre, men tvertimot komme inn under en ny og bedre Herre."

Hør bare: "La derfor ikke synden ha herredømme i deres dødelige kropp, så dere skulle lyde dens lyster. Og still heller ikke lemmene deres fram som våpen for urettferdigheten til tjeneste for synden, men still dere selv fram til tjeneste for Gud som de som av døde er blitt levende, og still lemmene deres fram som våpen for rettferdigheten til tjeneste for Gud." (Rom 6,12-13)

Det er vanskelig å leve et liv i ubesmittet overgivelse til Herren Jesus, i en kultur som er så opptatt av velvære og velstand. Vi trenger virkelig Guds nåde og hjelp. Mange kristne ser dessverre ikke sammenhengen mellom sitt personlige forhold til Herren, sin livsstil, og hva som skjer i samfunnet. Dessverre er det også mange som har lært å skille sitt åndelige liv fra sin praktiske livsstil. Men Guds ord er klart og tydelig og ikke til å misforstå: "Og bli ikke dannet lik denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn, så dere kan prøve hva som er den gode og velbehagelige og fullkomne Guds vilje." (Rom 12,2)

"Når vi lever et liv i hellighet, frir det oss fra ånden i tiden," skriver Floyd McClung og legger til: "Vårt personlige, åndelige liv blir en integrert del av vårt arbeid, våre vennskap og vår innsats i samfunnet. Våre liv blir både hele og hellige. Når våre liv preges av hellighet, lærer vi å ta det med ro lenge nok til å få tid til både Herren og andre... Ved å bøye oss for ånden i tiden, blir vi frarøvet det som virkelig gjør livet verd å leve. Men den livskvaliteten vi lengter etter, finnes bare i et hellig liv."

Jeg har tenkt mye på at det ikke var tilfeldig at Jesus drev ut "urene ånder".

Aliyah fra India til Israel

Avisen Dagen trykket onsdag 11. juli tre store artikler om den jødiske befolkningen i India. I dag får jeg via våre kontakter, vite at 200 jøder i Ahmedabad, lengter etter å gjøre aliyah til Israel. Men de er midt oppe i et stort dillemma, slik det er for mange jøder som ønsker å reise tilbake til Det lovede land. Mange av dem har slått dype røtter i diasporaen. De jødiske familiene, i alt 55 familier, gir uttrykk for at de kommer til å savne indisk mat og kultur, om de skulle bestemme seg for å reise til Israel. 24. juni i år hadde Ahmedabad Newsline et nyhetsoppslag med tittelen: Stadig flere unge jøder planlegger å reise tilbake til Israel. I byen Ahmedabad finnes det en jødisk synagoge, hvor disse jødene samles. I tillegg til de 55 familiene her, finnes det to jødiske familier i Vadodara, to i Surendranagar og to i Rajkot. Jeg vil gjerne oppmuntre bloggens lesere til å be for disse 200 jødene. Når jeg leser om de jødiske gruppene i India, tenker jeg på Salme 126:

”Da Herren lot Sions bortførte vende tilbake, var vi lik dem som drømmer. Vår munn var full av latter, og vår tunge av jubel. Blant folkeslagene sa de: ’Store ting har Herren gjort for dem,’ Ja, store ting har Herren gjort for oss, og vi er glade. Før våre bortførte tilbake, Herre, som vannløpene i Sør. De som sår med tårer, skal høste med jubel. Den som alltid går gråtende ut og bærer såkornet for å så, den skal sannelig komme tilbake med jubel og bære sine kornbånd.”

1.februar 1940 seilte båten Sacaria ut fra den lille byen Solina, på vei til Det lovede land. Om bord var det 2000 jøder. Når de så Israels kyster i det fjerne strømmet de opp på dekk. De ba takksigelsesbønner og de sang Ha-Tikva, den sionistiske hymnen, før skipet kastet anker i Haifa:

Så lenge den jødiske sjel
ennå skjelver i hjertet,
og øyet speider mot øst,
mot Sions høye,
er det eldgamle håp,
om å komme tilbake til våre fedres land,
til byen der David hviler.

Så lenge tårer renner fra våre øyne,
som et nåderikt regn,
og ti tusener av vårt folk
vandrer mot våre fedres graver,
er det ennå ei ute med vårt håp,
vårt eldgamle håp,
om å få komme tilbake til våre fedres land,
til byen der David hviler.

Hør, mine brødre i atspredelsen,
røsten av en av våre seere:
Så lenge det finnes en jøde,
har også vårt håp en framtid.
Ennå er det ei ute med vårt håp,
vårt eldgamle håp,
om å få komme tilbake til våre fedres land,
til byen der David hviler.


Avgudsdyrkelse i Goa

Men det er også andre ting som gir grunn til å gå inn i forbønn for jødenes situasjon i India. I artikkelen i avisen Dagen kan vi lese at det til enhver tid befinner seg 35.000 mennesker fra Israel på ferie i India. Nærmere bestemt i Goa. Nå er det jo flott at slitne israelere kan dra til India på ferie, men her eksponeres de for avgudsdyrkelsen og mange av dem begynner å dyrke fremmede guder.

Goa som er den minste indiske delstaten, ligger 600 kilometer sør for havnebyen Mumbai. Goa skal være det stedet i verden som har vært lengst under europeisk kolonistyre, og er i dag en svært populær feriestat med 1,5 millioner innbyggere.

På 1990-tallet kunne over 10.000 unge israelere samles på strendene i Goa for å danse til transe-musikk i dagevis. Mange av disse fanges av New Age religioner, og mange ender opp som narkomane. Stoffproblemene er så alvorlige at israelske myndigheter planlegger å åpne opp et rehabiliteringssenter for disse unge ”ryggsekkturistene”. Det er registrert 400 tilfeller der disse ungdommene har vært i en så elendig forfatning at de trengte øyeblikkelig medisinsk behandling i India, med påfølgende etterbehandling hjemme i Israel.

Ivar Fjeld har skrevet en meget leseverdig og interessant artikkel om ”India – den første jødiske misjonsmark.” Kontakt Dagen for å få dem til å sende deg onsdagsutgaven og les selv! Du kan ringe 55 55 97 00. Hvorfor ikke prøve et abonnement også? Avisen Dagen kan jeg ikke være foruten.

Vekkelsen i Wales, del 6: Konsekvensene av Guds besøkelsestid

Vi har i noen artikler sett på bakgrunnen for den walisiske vekkelsen. I denne artikkelen skal vi se litt nærmere på ringvirkningene den hadde på Wales.

På grunn av vekkelsen ble kriminaliteten mindre. Det ble færre rettssaker, til tider ingen. Antallet innsatte i fengslene i hovedstaden i Wales minket til 40 prosent av de foregående årene. Tyver og mordere omvendte seg til Gud. Ved de ulike markedene hadde det i årene før vekkelsen vært mye slossing. Under og etter vekkelsen var det ro og orden, og politiet hadde nesten ingen ting å gjøre lenger der. Drukkenskapen minsket med 50 prosent. Kroene ble tømt for mennesker. Bryggeriene måtte si opp ansatte, fordi de fikk for lite å gjøre. Mennesker som hadde arbeidet innenfor alkoholistomsorgen fikk se hva Guds Ånd kunne gjøre på tre måneder, som de hadde arbeidet for å oppnå i 40 år.

Som et eksempel på hvordan vekkelsen satte en stopper for drukkenskapen kan vi her nevne et tog som gikk i bestemt område av Wales. Dette toget, som hadde siste avgang på lørdagskveldene, ble kalt for "det drukne toget". Et øyenvitne til vekkelsen forteller: "Jeg kan fortsatt minnes skrekken, den virkelige skrekken, man opplevde når man reiste med dette toget. Jeg forsøkte alltid å unngå å ta det. Hver eneste kupe var fullsatt av menn, og majoriteten av dem var overstadig beruset. Noen av dem spydde, alle bannet og svor. Men i forbindelse med vekkelsen gjennomgikk dette siste lørdagstoget en forvandling. Det var halvtomt til å begynne med, og å se en full mann var sjeldent. Fra å ha vært en pine og en plage ble det siste lørdagstoget en ren glede å reise med. Mens vekkelsen var på toppen på mitt hjemsted, var kroene og skjenkestedene stengt i seks uker. Alkoholforbruket var så lite, at det ikke var lønnsomt å holde skjenkestedene åpne. Det er viktig å huske at siden 1903 hadde kroene og skjenkestedene vært åpne fra klokken 09.00 til kl.23.00, og på lørdagene til midnatt."

Vekkelsen førte også til at mennesker forsonte seg med hverandre. Fiender ble venner. Man betalte gammel gjeld, og kom tilbake med det man hadde stjålet. Et spesielt trekk, enkelte steder i Wales, var at gamle foreldre, som barna ikke lenger brydde seg om, fikk komme hjem fra institusjoner til sine barn eller pårørende, som nå tok seg av dem.

Et sted hadde en streik forårsaket mye bitterhet. På grunn av streiken hadde familier og forsamlinger blitt splittet. Så bittert var det at mange sa det ikke kom til å kunne bli noen endring før mange generasjoner var gått. Vekkelsen kom, og den forandret situasjonen plutselig og totalt. Kvinner, om hadde anklaget hverandre innfor domstolene, ba om å få sitte ved siden av hverandre på samme møte. Familiemedlemmer som ikke hadde talt med hverandre på årtider, møttes i hjertelig samtale. På 14 dager ble alt på dette stedet gjenopprettet gjennom Guds kraft.

Det ble også en stor etterspørsel av åndelig litteratur. Bokhandlerne solgte flere Bibler og kristne bøker enn de noensinne hadde gjort. I følge Bibelselskapet ble det solgt tre ganger så mange Bibler når vekkelsen hadde brutt ut. Nå ble problemet at det var for få Bibler å selge.

Også i gruvene ble det store forandringer på grunn av vekkelsen. Etterat folk ble omvendt til Gud, sluttet de å banne. Til å begynne med skapte dette problemer for hestene! De var nemlig vant med at arbeiderne drev dem fremover ved hjelp av banning og piskeslag. Når dette nå forsvant, ble hestene forvirret. Men produksjonen tok seg opp igjen, når hestene vente seg til det nye språket! Arbeidet i gruvene startet nå med en times felles bønn og bibellesning. Også i skolene merket man vekkelsen. Skolebarna ba iblant sine lærere om å få bruke klasserommet til møter og bønnesamlinger. Det ble også ordnet bønnesirkler i skolene.

Julen 1904 var den første virkelig jul som mange i Wales, både barn, menn og kvinner, noensinne hadde hatt. Penger, som tidligere var brukt til sprit og krobesøk, ble nå brukt på mat og leker til barna. Dette gjorde også at fattige familier fikk bedre økonomi. 1.juledag gikk folk mange steder i tog, enkelte steder marsjerte man hele kvelden, for å feire Jesu fødsel. Ikke en fange satt fengslet denne jula.

Baptistene mot kjønnsnøytral ekteskapslov

Det er med stor glede jeg registrerer at Det Norske Baptistsamfunn, som er samlet til Landsmøte og Sommerfest i Bergen disse dager, har vedtatt en resolusjon mot den nye kjønnsnøytrale ekteskapsloven. Resolusjonen lyder slik:

"Det Norske Baptistsamfunns landsmøte i Bergen vil sterkt oppfordre Stortinget til å avvise forslaget om en kjønnsnøytral ekeskapslov. Sammen med andre kristne kirker vil vi fastholde at ekteskapet er en gudgitt ordning mellom mann og kvinne. Vi vil derfor sterkt advare mot at den grunnleggende forståelse av hva ekteskap er, på denne måten endres. Vi forstår statens ansvar for å tilrettelegge for ulike grupper i samfunnet, men mener at alternative samlivsformer kan reguleres innenfor andre lovverk enn en ny kjønnsnøytral ekteskapslov.” På pinsevennenes sommerstevne og bønnekonferanse på Hedmarktoppen, som ble avsluttet helgen som var, ble videoen som Øyvind Benestad og Sten Sørensen har laget, vist en rekke ganger og svært mange satte sitt navn på underskriftslistene. Dette er et stort takkeemne. Men fortsatt er det svært viktig at vi ber og engasjerer oss mot denne antikristelige loven.