Det er den som lever etter Bergprekenen som bygger sitt liv på fjellgrunn

Jeg holder på å lese en bok av Jamie Arpin-Ricci, som vi ser her sammen med sin kone Kim, "The Cost of Community. Jesus, St. Francis and Life in the Kingdom". Om en stund skal jeg komme tilbake med en bredere omtale av den. I dag vil jeg bare stanse ved noe Jamie Arpin-Ricci, som er leder for kommuniteten Little Flowers Community i urbane Winnipeg i Manitoba, Canada, skriver innledningsvis.

Jamie Arpin-Ricci hevder med rette at vi ofte tar ut bruddstykker av Bergprekenen og behandler dem som om de var et hele i seg selv. Dermed løsriver vi innholdet fra dens meget radikale kontekst. La oss ta det Jesus sier om mannen som bygget huset sitt på sand. De fleste har hørt denne historien lagt ut som en historie som står alene, men den er altså talt i en helt bestemt sammenheng. Den er en del av hele Bergprekenen!

Om man tar det i betraktning får denne historien om mannen en noe annen betydning, enn om man bruker denne fortellingen isolert.

Ser man denne historien som en del av hele Bergprekenen, så betyr jo det at den som er klok er den mann som bygger sitt liv på det Jesus sier i Bergprekenen og gjør etter dem, og den mann som ikke lever i henhold til Bergprekenen er "en uforstandig mann". Om vi leser disse ordene av Jesus slik, forstår vi bedre hvor radikal Bergprekenen er og hvor avgjørende viktig det er å leve etter den og gjøre det den sier vi skal gjøre.

At det må være slik viser jo nettopp Jesu egne ord i Matt 7,24:

"Og hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier ..."

Tungt bevæpnede egyptiske soldater sto klar til å angripe koptisk kloster

Hundrevis av koptiske kristne i Egypt, mobiliserte torsdag for å beskytte et gjerde rundt klosteret, viet Jomfru Maria og Johannes - den elskede disippel. Da sto egyptiske soldater klar for å rive beskyttelsesgjerdet rundt klosteret. Og det skjer enda klosteret har myndighetenes tillatelse til å sette opp gjerdet for å beskytte klosteret mot kriminelle og uønskede gjester.

Klosteret det er snakk om er lokalisert langs ørkenveien fra Kairo til Ismailia. Det ble bygget i 2002 og står under tilsyn av den koptiske paven, Shenouda.

Munkene ved klosteret er nå redd for at den egyptiske armeen skal bli gå til angrep, og forårsake en ny masakre av koptiske kristne. Den egyptiske armeen ble møtt av prester, munker, diakoner og lekfolk - alle kledd i de hvite kjortlene som brukes ved gudstjenestene. De holdt små trekors i hendene, ba og sang salmer. Mot dem sto tungt bevæpnede egyptiske soldater.

Etter en tid trakk soldatene seg tilbake. De filmet gjerdet og alle kopterne. Nå frykter klosterets ledelse at soldatene skal komme tilbake og rive gjerdet når klosteret er minst forberedt.

Det er en tid for å be for Egypt og for våre koptiske venner.

Mange lengter etter et menighetsfelleskap ut over søndagens gudstjeneste

I går fikk jeg en epost fra min venn, Peter Hoover, lederen for den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Christian Fellowship. Han sendte med et bilde fra Bayern i Tyskland (bildet). Årsaken til at Peter skriver denne gangen, er et brev han har fått. Brevet gir uttrykk for noe av det mange lengter etter.

Vedkommende skriver til Peter Hoover, fordi han vet at Peter har reist i mange land, og kjenner den åndelige situasjonen, ikke minst i Europa, bedre enn mange andre. Han som skriver har et brennende spørsmål:

"Kan du fortelle meg hvor i verden det ville være best å bygge en gudfryktig familie?"

Det er ikke et spørsmål du kanskje får så ofte, du heller? Men så relevant det er, ikke minst i en tid som vår, hvor det blir mindre og mindre av gudsfrykt hos folk flest. Hvor presset mot de som vil leve radikalt og overgitt til Jesus blir større og større - fra alle hold.

Mannen som skriver til Peter Hoover forteller at han stadig vender dette spørsmålet til Gud i bønn om et slikt sted.

Og Peter Hoover skriver til meg: "I ganske mange år nå har jeg forsøkt å knytte mennesker som denne mannen med troende menneser her og der, rundt om i verden. Jeg vil fortsette å gjøre det så lenge jeg er i stand til det."

Så legger Peter til: "Vi trenger mye mer enn elektronisk kontakt. Vi trenger Kristus og Hans menighetsfellesskap."

Og jeg er enig med Peter Hoover. Mange - svært mange - mennesker lengter etter fellesskap, etter nærhet med andre kristne, hvor de kan leve ut troen i et hverdagsliv - i en radikal etterfølgelse av Jesus. Men hvor finner vi disse fellesskapene? Som vil noe mer enn bare å møtes søndag formiddag, og så gå hjem hvert til sitt?

Gode venner på reise i Israel

To gode venner og kollegaer, Egil Glemmestad (til venstre), som er pastor for Filadelfia Gjøvik og Ulf Magne Løvdahl, pastor for Trondheim og Oppdal baptistmenigheter, er i Israel for tiden. Her ber de for noen av de som deltok i søndagens gudstjeneste i Hjemmet til Jesus - Kongen, baptistmenigheten i Nasaret, hvor en annen god venn, Saleem Shalash er pastor. Dette er en arabisktalende menighet, som det siste året har sett mange komme til tro, er blitt døpt og lagt til menigheten.

Ruth Hedvig og Ulf Magne Løvdahl er reiseledere for en gruppe fra Oppdal og Trondheim, som er i Israel som vil oppleve de bibelske stedene og vandre der hvor Jesus har vandret. Jeg har ikke noe informasjon om hvordan det går med dem, men Saleem sendte ut noen bilder fra søndagens gudstjeneste, og jeg deler dem med bloggens lesere for jeg vet at mange av dem kjenner til Israelsturen.

Det er flott med alle som reiser til Israel for å oppleve landet og folket. De trenger det i en tid som denne. Jeg skulle så gjerne ha vært der igjen.

Pastor Saleem Shalash kommer til Raufoss hvor han skal tale i et møte i Raufoss baptistmenighet fredag 11.november. Han vil også tale på møter på sørlandet. Jeg skal komme tilbake med flere opplysninger om dette senere.

Cubansk baptistpastor og menneskerettighetsaktivist arrestert

Den cubanske bloggeren, menneskerettighetsforkjemperen og baptistpastoren Mario Felix Lleonart Barroso (bildet), ble arrestert forrige onsdag i det han forlot sitt hjem i Taguayabon for å undervise ved et teologisk seminar i Santa Clara.

Pastor Lleonart Barroso fikk beskjed om at han var plassert under husarrest, selv om det ikke ble gitt noen begrunnelse for dette. Han gikk tilbake til huset sitt og fortalte sin kone at "han ville forlate huset da det var hans rettighet og at en husarrest var det samme som å frarøve ham hans frihet". Idet pastor Barroso forlater huset, kjører en politibil opp ved siden av ham, og representanter for statspolitiet ber ham om å gå inn i politibilen. Da han nektet dette, var hans kone og en rekke andre personer vitner til at han ble tvunget inn i politibilen og kjørt til en lokale politistasjonen.

Pastor Lleonart Barroso var de siste månedene blitt arrestert en rekke ganger. En av gangene i forbindelse med at han skulle delta på et kurs i teologi. Pastor Barroso kom i søkelyset da han gav pastoral støtte til en sultestreik og til prisvinneren av EU's menneskerettighetspris, Guillermo Farinjas. Dette gjorde at menneskerettighetssituasjonen på Cuba igjen fikk internasjonal oppmerksomhet, hvilket de cubanske myndighetene misliker på det sterkeste. Man antar at den siste arrestasjonen har sammenheng med at myndighetene vil forhindre pastor Lleonart Barroso fra å skrive under kondolanseprotokollen til Laura Pollan, en cubansk menneskerettighetsaktivist, som døde i forrige uke.

Fikk kristen litteratur beslaglagt

23 kristne bøker sendt til et medlem av en baptistmenighet i Tashkent, hovedstaden i Usbekistan, er blitt konfiskert av myndighetene. Det skjedde 25. oktober.

Mens vi her i Norge kan besøke en kristen bokhandel, eller bestille bøker på nett, kan selv det å få tilsendt en kristen bok via posten, være forbundet med fare for den som får det. Det sier noe om kårene til våre medsøsken i troen flere steder i verden.

Men det positive er at Bibelselskapet i Usbekistan, som fikk beslaglagt to forsendelser med Bibler for en tid tilbake, få beholde den ene. Men det gjelder kun Bibler på russisk. Ingen Bibel på usbekisk tillates.

Stolthet og åndelig blindhet

Det er ikke uten grunn at apostelen skriver, inspirert som han er av Den Hellige Ånd:

"Derfor må den som tror at han står, passe seg så han ikke faller." (1.Kor 10,12)

Åndelig hovmod, eller stolthet, er vår største og farligste fiende, som kristne. Menigheten i Laodikea er et eksempel på hvordan en hel menighet kan bli forført. Denne menigheten levde i troen på at alt var som det skulle være. Slik var dens oppfatning av seg selv:

"Du sier: «Jeg er rik, jeg har overflod og mangler ingenting.» (Åp 3,17a)

Guds syn på denne menigheten var ganske annerledes:

"Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, fattig, blind og naken." (v.17b)

Så feil kan man altså ta. Vår oppfatning, og andres oppfatning av oss, er en ting, Guds syn på oss kan være ganske annerledes. Jeg er ikke i tvil om hva som er viktigst.

For et Guds barn kommer det perioder av ransakelse. Den er skapt av Den Hellige Ånd! En av Helligåndens oppgaver beskrives slik at Jesus selv:

"Og når han kommer skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom." (Joh 16,8 Norsk Bibel)

Mange kristnes erfaring er dette: Jo mer tid de tilbringer i Guds nærvær, jo mer føler de behov for å be Gud miskunne seg over dem. Hva er det verste som kan skje for et Guds barn? Jakob gir oss et svar på det spørsmålet:

"Gud står de stolte imot" (Jak 4,6)

Å finne at Gud står oss imot er den mest smertefulle erfaringen et Guds barn kan ha. Det betyr at Gud er blitt taus, at Han ikke lenger svarer på våre bønnebegjær. At Han ikke lenger kjemper med oss, men mot oss. Vi er ikke lenger på vinnerlaget, men på den tapende siden. Hva er det som kan forårsake at noe slikt skjer?

Guds ord gir oss svaret: vår stolthet.

Den stolthet som handler om at vi tror om oss selv at vi er åndelige rike, at alt bare står bra til med oss åndelig sett.

Hvem er det Gud har vendt sitt ansikt til?

"... men de ydmyke gir han nåde." (Jak 4,6)

De ydmyke.

God samling i Nasjonalt bønneråd

Det var godt å sitte ned sammen med det nasjonale bønnerådet i går. Dette er et forum hvor landets bønneledere får muligheten til å treffes, lytte til Gud sammen, og drøfte det ulike bønneinitiativ. På agendaen står også den årlige nasjonale bønnekonferansen.

Det er også spennende å komme sammen på denne måten. Dele liv, erfaringer og ikke minst få muligheten til å be for og med hverandre. Inspirere hverandre til fortsatt bønneinnsats for vårt kjære fedreland. Det kan se ut som om arbeidet til Nasjonalt bønneråd for Norge går inn i en ny fase. Når vi kommer sammen kl.10.00 i dag, skal vi drøfte videre og ta en beslutning om et veivalg vi nå står overfor med hensyn til det videre arbeidet. Jeg kommer tilbake med mer om dette på bloggen senere.

Vi har også drøftet innholdet av noen FB sider som sprer et innhold hvor man man blander sammen spådomskunster, tarotkort og Guds ord, og hvor det også inviteres til å sende inn forbønnsemner. Det er samstemmighet i Nasjonalt bønneråd om at vi tar avstand fra dette, og advarer mot å bli del av slike forum, eller Facebook sider. Mørke og lys hører ikke sammen, og man blander ikke Den Hellige Ånd og ondskapens åndehær. Mange forstår ikke hvor farlig en slik sammenbladning er. Det åpner opp for åndsmakter.

Ny menighet grunnlagt i Vladivostok - Russlands østligeste by

Vladivostok er Russlands østligste by, og den mest strategiske i Den fjerne Østen, av mer enn en årsak. Vladivostok er for eksempel hjembyen til den russiske Stillehavsflåten. I 2012 vil byen være vertskap for 24th Asia-Pacific Economic Cooperation (APEC) forum.

Men for pastor Sasha Dubynin (bildet) og hans kone Anna, er Vladivostok først og fremst en misjonsmark, som er moden for innhøstning. Her har ektepartet Dubynin grunnlagt en ny menighet, og det innebærer noe langt mer enn bare å holde gudstjenester på søndagene. Det er en ny mark som skal pløyes. Hver uke leder de hver sin bibelstudiegruppe - og hjelper dermed de som er kommet til tro med å vokse og modnes som kristne. De underviser også i engelsk, og bruker disse engelsk-klassene til å nå nye med evangeliet. Tekstboken er Johannes evangeliet! Pastor Dubynin håper at bibelundervisingsgruppene skal bli grunnlaget for å utdanne nye menighetsplantere på sikt.

Det er ganske vanlig at baptistmenigheter blir sett på som en sekt i det russiske samfunnet. For å bedre sitt rykte driver den nye menigheten også et sosialt arbeid blant vanskeligstilte. Medlemmene besøker sykehus og hjelper også narkomane til å bli fri fra sitt misbruk av narkotiske stoffer.

Anna og Sasha Dubynin har valgt seg Fil 4,19 som sitt ord for tjenesten i Vladivostok:

"Så skal min Gud, som er så rik på herlighet i Kristus Jesus, gi dere alt dere trenger."

Bederne samles på Grimerud

I dag og i morgen møtes Nasjonalt bønneråd til sitt halvårlige møte på Grimerud. Det ser jeg frem til. Det er alltid godt å møte bederne!

Vi samles først til et møte i arbeidsutvalget, for så å møte medlemmene av Nasjonalt bønneråd senere på dagen.

Det var Alv Magnus og jeg som i sin tid tok initiativet til å starte Nasjonalt bønneråd. Dette er et forum for de fleste bønnenettverkene i Norge. Vi så det som viktig at landets bønneledere kunne komme sammen. Både for å be, men også for å lytte til hva Herren har å si om vårt lands åndelige situasjon, og kanskje legge felles planer om ulike bønneinitiativ. Denne gangen skal vi også planlegge neste års nasjonale bønnekonferanse.

Jeg synes disse samlingene er spesielt givende fordi vi søker Herren sammen. Jeg tenker i den forbindelse på ordene fra Ef 3,18-19:

"Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet som overgår all kunnskap. Må dere bli fylt av hele Guds fylde".

Det hadde vært flott om mange ba for oss som er samlet på Grimerud fredag og lørdag, at vi får høre fra himmelen. At vi får gripe tak i det Gud vil vi skal be for. Som en gammel pinsevenn sa til meg for noen år siden:

"Jeg har sluttet å be Gud velsigne alt mulig. Nå ber jeg Ham om å velsigne det Han kan velsigne!"

Det er mye åndelig visdom i det utsagnet.

Joel Osteen mener mormonere er kristne

Joel Osteen (bildet), pastor for "Amerikas største kirke", slik enkelte medier ynder å kalle ham, har nok en gang kommet med en lite overveid uttalelse. Til Washington Post sier han i dag:

"Jeg tror at (mormonerne) er kristne ... Jeg vet ikke om det er den reneste formen for kristen tro, lik den jeg vokste opp med. Men du vet det, jeg kjenner mormonere."

Og han stoler på at Mitt Romney - som er mormoner - er kristen, siden han tror at Jesus Kristus er Guds Sønn.

Nå burde en kunne forvente mer av en så toneangivende pastor og bestsellende forfatter som Osteen. En skal ikke lese lenge i Mormons bok før en ser at dette ikke har noe som helst med sann kristen tro å gjøre.

Mormons bok forteller om en gruppe israelitter, dvs. profeten Lehi, hans familie og noen tilhengere, utvandret fra Jerusalem ca. 600 år f. Kr. og bosatte seg på det amerikanske kontinent. Fra Lehis sønner kommer to folkeslag, nephittene (etter Nephi), og lamanittene (etter Laman).

Jesus viste seg så for dette folket i Amerika etter sin død og oppstandelse og valgte ut tolv apostler blant dem. Noen av disse folkene hevder de er forfedre til den amerikanske urbefolkningen, indianerne. De Siste Dagers Hellige tror at tusenårsriket skal begynne ved Kristi annet komme når Israel blir samlet, de ti tapte stammer blir gjenopprettet og Sion bokstavelig talt blir bygget på det amerikanske kontinent under ledelse av Jesus Kristus

Men det er ikke bare dette som bryter med Bibelen, mormonismen inneholder mange særegne læresetninger som er helt annerledes enn det klassisk kristen tro står for: falske profetier, engledyrkelse, hemmelige seremonier, bare for å nevne noe.

Det er ikke noen evangelikal kristen eller noen av de historiske kristne trossamfunnene som vil anerkjenne mormonerne som kristne. Derfor er det oppsiktsvekkende at Joel Osteen kommer med en slik uttalelse. Flere ledende evangelikale pastorer anklager Osteen for å forkynne et rent humanistisk budskap uten bibelsk substans. Hans taler inneholder sjeldent henvisninger til Guds ord, men handler for det meste om hvordan man kan få et bedre selvbilde, hvordan man kan lykkes i livet og ha suksess.

Les gjerne kommentaren til Albert Mohler jr, presidenten for Southern Baptist Theological Seminary, som omtaler saken med Osteen her:

http://www.charismanews.com/opinion/32224-does-joel-osteen-not-know-or-does-he-not-care

Sammen for evangeliet

I 2006 tok fire amerikanske pastorer initiativet til en konferanse, som ikke bare har vokst i antall deltagere siden starten, men også i åndelig innflytelse. Konferansen heter: "Sammen for evangeliet". De fire pastorene hadde forskjellig dåpsyn og syn på nådegavene, men de var enige om at de ville stå sammen om èn ting: evangeliet om Jesus Kristus.

Hensikten med konferansen var å oppmuntre andre pastorer til å stå sammen om evangeliet. Nye konferanser ble holdt i 2008 og 2010, og nå vil en ny bli holdt i 2012. Konferansen T4G (Together for the gospel) har gitt en unik anledning for pastorer fra ulike sammenhenger til å møtes, og til å bygge nettverk.

De fire pastorene er Mark Dever, Ligon Duncan, C.J Mahaney og Albert Mohler.

Mark Dever er hovedpastor for Capitol Hill Baptist Church, Ligon Duncan er pastor for First Presbyterian Church i Jackson, Mississippi, C.J Mahaney er president for Sovereign Grace Ministry i Gaithersburg, Maryland og Albert Mohler er president for The Southern Baptist Theological Seminary.

Til konferansen, som skal holdes 10.-12. april neste år, kommer også de to kjente baptistpastorene John Piper og David Platt.

Du finner mer om konferansen her:

http://ht.ly/76ZGc

Menighet vokste så mye at den måtte dele seg i to

En av de som har hjulpet meg til å søke tilbake til de urkristne kildene er en mann ved navn David Bercot. Han er egentlig utdannet som advokat, og praktiserer fortsatt innimellom skrivearbeidet, og forlaget han driver. David Bercot skrev en bok som skulle bli en bestseller: "Will the real heretics please stand up". Boken ble publisert i 1989.

David Bercot tilhører Shippensburg Christian Fellowship (bildet), en kristen menighet som har forpliktet seg på å leve et radikalt kristent disippelliv og som har en visjon om å vandre trofast i Jesu fotspor. Motto for menigheten er disse ordene som Hans Denck, en av de tidlige anabaptistene fra 1600-tallet, sa: "Ingen kan virkelig kjenne Kristus uten at han virkelig følger ham i hans liv".

Dette anabaptistiske fellesskapet begynte sitt arbeid i 1986 med syv familier. Den første ordinerte pastoren for Shippensburg Christian Fellowship var Lynn Martin. Gjennom årene vokste menigheten, og de vokste ut av bygningen som de brukte til forsamlingslokale. Bygningen som menigheten i dag samles i (bildet), er lokalisert rett utenfor den lille nyen Shippensburg i Pennsylvania. Landområdet ble kjøpt i 1994, og menighetsbygget sto ferdig i 1997. Mesteparten av arbeidet var gjort av menighetens egne medlemmer.

Nå er også dette menighetslokalet blitt for lite, og menigheten har delt seg i to. Den nye gruppen har begynt å holde møter i St. Thomas, en by like i nærheten. Resten av menigheten, ca 30 familier pluss en stor gruppe møtebesøkende, holder til i menighetslokalet i Shippensburg.

I 1994 ble Martin Wadel valgt og ordinert til diakon, for å tjenestegjøre sammen med Lynn Martin, som var menighetens pastor. Lynn Martin døde plutselig og helt uventet i april i 2006. I juni samme år ble Harvey Reiff valgt og ordinert til ny pastor for menigheten.

Mange av ungdommene i menigheten er involvert i barnearbeid i nabobyen Chambergsburg. Menigheten driver også sitt eget forlag. Høsten 2004, startet David Goodwin, og hans familie sammen med en gruppe enslige i menigheten, opp et misjonsarbeid i Puerto Octay i Chile.

SISTE: Iransk sikkerhetstjeneste oppsøkte Yousef Nardarkhani på cella

Den dødsdømte iranske pastoren, Yousef Nardarkhani (bildet), er blitt oppsøkt av det iranske hemmelige politi, på cella, hvor de har gitt ham utvalgt islamsk litteratur. Denne litteraturen handler om Islam som den eneste sanne tro, og representantene for det hemmelige politiet instruerte pastor Nardarkhani hvordan han skulle lese og studere det skriftlige materialet. De ville så komme tilbake til hans celle for å diskutere med ham innholdet i det materialet han nå har fått forelagt.

Det er uvisst hvorfor dette skjer. Iranske myndigheter har tidligere forsøkt å få Yousef Nardarkhani til å frasi seg sin kristne tro. Det har skjedd ved tre anledninger. Hver gang har Nardarkhani avvist dette, og holdt fast ved at han er en kristen. Han har ikke på noe tidspunkt fornektet sin tro.

Men det kan være en annen og enda mer slu måte å få pastor Yousef Nardarkhani til å si noe ufordelaktig om Islam, som så kan være med på å felle ham. Da kan de nemlig anklage ham for blasfemi, hvilket det er dødsstraff for.

Yousef Nardarkhani har på sin side innstendig bedt oss om å be om at han ikke må svikte Jesus! Men må forbli tro mot Ham livet ut.

Tyskland er nøkkelen til et gjennombrudd for vekkelse i Europa

Vakre Sønderborg (bildet) i Danmark, helt nede ved grensen til Tyskland, er vertsskap for en nasjonal bønnekonferanse 20.-21. november som Bedehus Danmark arrangerer.

Lederne for Bedehus Danmark har i lengre tid søkt Herren for hva det er som holder et gjennombrudd og en vekkelse tilbake i Danmark. En av de tingene de har opplevd at Herren har talt til dem om, er den manglende enheten mellom de kristne. "Vi må ære dem som gikk forut for oss, om enheten skal kunne komme," heter det i invitasjonen til konferansen, og innbyderne mener at den dom man feller over hverandre er et hinder for denne vekkelsen.

Men når de danske forbederne søkte Gud i bønn opplevde de at Gud begynte å tale til dem om danskenes forhold til tyskerne: Den holdning danskene har til tyskerne hindrer Gud i å velsigne Danmark fullt ut.

"Hvis det i en menighet er noen som har imot hverandre, så kan det hindre Guds velsignelse i den menigheten. Vi har begynt å forstå at det samme kan være tilfelle nasjoner imellom," sier innbyderne til bønnekonferansen.

Gjennom et syn som en av lederne fikk, så vedkommende Europa er låst for evangeliet fordi Tyskland er låst. Vedkommende så i synet et kart hvor Tyskland ble fremstilt som en stor port, men porten var lukket og låst med en stor hengelås. Så opplevde vedkommende at Gud talte og sa:

"Europa er låst for vekkelsen, fordi Tyskland er låst. Nøkkelen er at nasjonene rundt Tyskland setter tyskerne fri fra den fordømmelse, de har bundet dem med."

Både danske, tyske og canadiske forbedere har meldt seg på konferansen.

3.500 fulgte russisk pinseleder til graven

Det ble ikke plass i kirken i Malojaroslavets, da lederen for de uregistrerte pinsevennene i Russland, Ivan Fedotov, ble begravd 30. august. Et stort telt måtte settes opp for å ta imot de 3.500 som deltok i begravelseshøytideligheten.

Til begravelsen kom det folk fra ulike deler av det veldige russiske riket, fra USA, Australia og Europa. Blant talerne var borgermesteren i Malojaroslavets, det var nemlig hit Ivan Fedotov ble forvist etter å ha avsluttet fengselsstraff på 10 år. Tilsammen satt han 18 år i fengsel på grunn av sin tro. Men han ble aldri en bitter mann.

Ivan Petrovitj Fedotov ble født inn i en ortodoks jordbruksfamilie, men allerede syv år gammel flyttet familien til Moskva. Der utdannet han seg til snekker og under militærtjenesten havnet han i Østersjøflåten. Det var i forbindelse med miltærtjenesten at han kom til tro på Jesus. Dette skjedde gjennom hans mor som hadde begynt å besøke baptistmenigheten.

Etter avtjent militærtjeneste dro han tilbake til Moskva, hvor han ble et aktivt medlem av baptistmenigheten der. Teologisk uenighet om hvordan man skal forstå Helligåndens gjerning førte til at han forlot baptistmenigheten, og ble med blant de uregistrerte pinsevennene. Fedotov begynte nå å forkynne Guds ord i deres hemmelige husmøter og ute i skogene.

I 1960 ble han arrestert av KGB første gang. Han ble dømt til 10 års fengsel. Disse 10 årene tilbrakte han i arbeidsleir under særdeles harde kår i Arkangelsk, ved Nordishavet. Etter endt soning ble han tvunget til å slå seg ned i Malojaroslavets. Der giftet han seg i 1971 med sin Valentina, De fikk ikke barn.

I 1974 forrettet Ivan Fedotov en vigsel. Det var Vladimir Murasjin, som senere skulle bli en av hans nærmeste medarbeidere, som giftet seg. Midt under bryllupsfesten stormet KGB inn og arresterte Ivan Fedotov. Denne gangen ble han dømt til tre års fangeleir, som ble avtjent i Penza-regionen.

Så - i 1981 - ble både Ivan Fedotov og Vladimir Murasjin arrestert, og de måtte tilbringe fem år i Komi republikken, som ligger i det nordlige Russland. Når de endelig slapp fri var Sovjetunionen i ferd med å kollapse.

I Malojaroslavets bygde Ivan Fedotov opp en sterk menighet. Menigheten består av 500 døpte voksne, og 1000 barn. Til tross for at Fedotov var den øverste lederen for de uregistrerte pinsevennene i Russland, bodde han og kona Valentina, i et av de minste husene i Malojaroslavets. Han ble 82 år gammel, og døde av hjerteproblemer under en reise til Bryants.

Foto: Ljus i Öster.

Den billige nåden er nåden som rettferdiggjør synden, ikke synderen

Jeg har nettopp begynt å lese den nye oversettelsen av Dietrich Bonhoeffers klassiker "Nachfolge", i Knut Grønviks glimrende oversettelse.

Igjen slår det meg hvor aktuell Bonhoeffer er, selv så mange år etter sin død. Den lutherske teologen, som led martyrdøden bare noen få dager før krigens slutt, blottlegger det som er en av vår tids store utfordringer: den billige nåden. Det er Bonhoeffer som lanserte begrepet, som er særdeles beskrivende. Hør bare:

"Billig nåde er vår kirkes dødsfiende. I dag står kampen om den dyre nåden. Billig nåde er nåde til utsalgspris, tilgivelse og trøst på billigsalg, rabbaterte sakramenter. Billig nåde er nåde som kirkens uutømmelige forråd, et kammer man lettvint, grenseløst og uten betenkeligheter øser av, nåde uten noen pris, nåde som ikke koster noe. Det skal jo ligge i selve nådens vesen at regningen er betalt på forhånd for alle tider. Med henvisning til den forhåndsbetalte regningen kan man så få allting gratis. Kostnadene har vært uendelig store, og følgelig er det også uendelige muligheter til å bruke og sløse. Hva skulle nåde være, om den ikke var billig?

Billig nåde er nåde som læresetning, som prinsipp, som system. Billig nåde er tilgivelse som en allmenn sannhet, Guds kjærlighet som kristelig forestilling om Gud. Sier man ja til den, har man allerede tilgivelse for sine synder. En kirke som forfekter denne nådelæren, har dermed også selv del i nåden. I en slik kirke finner verden billig dekke for sine synder, synder den ikke angrer og slett ikke øsnker å settes fri fra. Billig nåde fornekter derfor Guds levende ord, den fornekter at Guds ord ble menneske.

Billig nåde rettferdiggjør synden, ikke synderen. Ettersom nåden likevel utretter alt av seg selv, kan jo alt bare fortsette som før...

En kristen kan altså like godt leve som resten av verden, ligne verden i ett og alt og må for all del - det ville vært svermerisk kjetteri! - ikke driste seg til å føre et annet liv under nåden enn under synden."

Tuvenerne i Sibir har fått sin egen bibeloversettelse

Tuvinerne, som er buddhister eller sjamaner, har nå fått hele Bibelen på sitt språk, og kan dermed lese om Frelsern! Han som kan befri dem fra det mørket de lever under. Oversettelsen har tatt 20 år, og er blitt utført av Institutt for Bibeloversettelse i Russland. Blant tuvinerne er det både evangeliske og ortodokse kristne.

Tuva er en delrepublikk i Sibir i Russland. Den grenser mot Mongolia og kalles ofte for "Sibirs Sveits" på grunn av sin vakre natur. Det er mer enn 8.000 elever i denne republikken, og vakre fjell og daler. Tuvinsk er det tredje språket i Russland - inkludert det russiske - som får hele Bibelen på sitt språk. Dette vil ha enorm betydning i misjonsarbeidet som drives blant dette folket. Tuva har en befolkning på 305.510 (2002), og er på størrelse med Island hva befolkning angår. Av disse er 235.000 tuvenere og 61.500 russere, resten består av ulike folkegrupper.

70 år gammel hindu-kvinne fikk møte Jesus

Les denne sterke historien om en 70 år gammel hindu kvinne som kom til tro på Jesus!

Historien begynner i USA, i baptistmenigheten "The Church of Brook Hills", Birmingham, Alabama, hvor David Platt, forfatteren av boken "Radikal" (Lunde forlag 2011), er pastor.

I denne menigheten er Sarah Weber medlem. I september ble hun med på en misjonsreise til India. Det var hennes første reise utenlands. Selv om teamet hun var med på forberedte seg både åndelig og fysisk i månedsvis, var hun ikke forberedt på at hun skulle lede noen til tro på Jesus. 'Jeg trodde at jeg bare skulle plante såkornet', forteller hun. Men når en 70 år gammel kvinne med hinduistisk bakgrunn kom til henne og spurte hvordan hun kunne bli en kristen, måtte hun endre tankegang!

Kvinnen hadde hørt om Jesus siden hun bare var et barn, men hun hadde ikke forstått hvordan hun skulle sette sin lit til Ham.

Weber fortalte henne at det 'spiller ingen rolle hvor du kommer fra, hva du har gjort, Gud elsker hver eneste en og ønsker å tilbringe evigheten med alle.'

Tolken fortsatte samtalen med kvinnen, som bestemte seg for at hun ønsket å følge Jesus, selv om det betydde at familien avviste henne og at naboene ville forfølge henne. Og hun ønsket at Sarah Weber skulle lede henne i bønn.

'I 70 år hadde denne kvinnen lagt seg til å sove som en hindu, nå la hun seg til å sove med Jesus som sin Frelser, og vi fikk en ny søster,' forteller Sarah Weber begeistret. 'Herren hadde arbeidet i denne kvinnens hjerte uten oss, jeg vet at Han kan, men det er stort å få oppleve det.'

Som et resultat av arbeidet teamet til Sarah Weber gjorde, kom mange beboere i fjellandsbyer i delstaten Sikkim. Av sikkerhetshensyn forteller jeg ikke hvor dette skjedde. En kvinne som tilhører Lepcha-folket, hørte evangeliet for aller første gang når teamet drakk tea i hennes hjem, og tok imot Jesus. Det gjorde også flere andre i denne landsbyen.

Selv om teamet fra den amerikanske baptistmenigheten nå er tilbake i Birmingham, fortsetter arbeidet med å følge opp de nye kristne og fortsette evangeliseringsarbeidet.

Myndighetene i Algerie vil stenge landets eneste bibelskole

Forsamlinger som er knyttet til Evangeliska Frikyrkan i Sverige har i mer enn 10 år samarbeidet med partneren Håpets Hus i Algerie. De driver blant annet landets eneste bibelskole, Timoteus-skolen, som Evangeliska Frikyrkan støtter. Nå truer politiet i Algerie med å stenge bibelskolen.

I et brev oppfordrer lederne av bibelskolen til forbønn for den svært spente situasjonen:

"Denne morgenen (17.oktober) kom representanter for det lokale politiet til vårt hjem i Oran området, og gav oss ordre om å stoppe all religiøs aktivitet som drives ut fra Håpets Hus," står det å lese i brevet.

De lokale myndighetene ønsker at Håpets Hus skal registere sine aktiviteter sammen med andre organisasjoner, slik at de kan få den rette godkjennelsen som kreves for denne type aktiviteter. Denne prosessen kan ta uker eller måneder.

Lederne for Håpets Hus ber oss om å be om at:

1) Myndighetene kan gi dem favør til å kunne fortsette virksomheten uten å måtte stoppe opp.

2) At Herren styrker troen til lederteamet

3) At de ikke skal frykte, men ha djervhet i Den Hellige Ånd og selvbeherskelse.

4) At Herren virkelig blir forherliget gjennom alt det som skjer.

Bildet viser en gudstjeneste i en kristen forsamling i Algerie.

Kristen ikke-voldsorganisasjon kan feire 25 års jubileum

Omlag 160 personer kom sammen til en samling i Reba Place Church i Evanston, Illinois, 13.-16. oktober, for å feire ikke-volds arbeidet til Christian Peacemaker Team, som feirer 25 års jubileum i år.

På den 11. "Fredsskaper-kongressen" var det deltagere fra ulike steder i Nord-Amerika, likesom fra Columbia, Irak, Israel/Palestina, Filippinene og Nederland. For en av hovedtalerne, Mohammed Salah, en kurdisk muslim, som har tjent som sjåfør, oversetter, kokk, rådgiver og partner med Christian Peacemaker Team, var dette en helt spesiell anledning. Det var hans første reise ut av landet, første flyreise og aller første gangen han talte foran en stor forsamling.

En annen muslimsk deltager, Fathiyeah Gainey, en palestiner, har ønsket å samarbeide med Christian Peacemaker Team, i bestrebelsene for å skape fred og rettferd for mennesker som opplever vold og urett.

Begge disse talerne ba tilhørerne inderlig om å fortsette arbeidet:

"Jeg setter virkelig pris på de unge menneskene jeg ser deltar her," sa Salah, og la til: "de vil bli lederne for de neste 25 årene. Selv håper jeg å kunne bringe et helt fly med deltagere hit ved neste jubileum."

Cliff Kindy, som sees midt på bildet, fortalte deltagerne på jubileet at han hadde unnsluppet døden mirakuløst flere ganger. Både i Israel/Palestina og i Irak:

"Gud trenger ikke vår dyktighet, bare vår tilgjengelighet," sa Kindy i sin tale.

Vil det være plass for de kristne i Midt-Østen?

Vil det være plass igjen for kristne i Midt-Østen? Den koptisk ortodokse kirken i Egypt er på nytt blitt en martyrkirke. Kopterne frykter nå - og det er en berettiget frykt - for mer vold. I går møttes tusenvis av koptiske kristne i USA foran Det hvite hus for å protestere mot den pågående volden mot deres landsmenn i Egypt. De mener at angrepet mot fredelige demonstranter 9. oktober bare er begynnelsen på en ny forfølgelsesbølge. Risikoen er stor for at de islamistiske partiene skal få stor makt, og dermed vil presset mot kopterne bare øke og med dette presset også drapene.

Etter hvert som de amerikanske styrkene trekker seg ut av Irak, er det et åpent spørsmål om hva som vil skje med landets assyriske - og dermed kristne - befolkning. Vil de i det hele tatt kunne overleve? Den kristne befolkningen i Irak har skrumpet inn fra vel 1,5 millioner til dagens kanskje 400.000-800.000. Siden 2006 har volden mot de kristne bare økt i intensitet.

I Libya er det helt umulig å si hva fremtiden vil bringe, både for nasjonen og for de kristne i særdeleshet. Mye tyder på at dette landet som er så splittet av ulike klaner, vil innføre sharia og dermed vil de kristnes situasjon bli ytterligere forverret.

I Tunisia ser det ut til at et ytterliggående muslimsk parti har vunnet valget.

Mer enn noensinne trenger vi å intensivere bønnekampen for våre lidende trossøsken i Midt-Østen. De bør stå øverst på vår daglige bønneliste.

Den hellige kroppen

Jeg hører med blant dem som synes Bibelens budskap er blitt forsterket med bruken av ordet "kropp" i den nye bibeloversettelsen, i stedet for legeme. Den kristne tro er jo ikke abstrakt, men konkret! Troen vår er kroppslig, og slett ingen forakt for kroppen!

Apostelen Paulus skriver:

"Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er dyrt kjøpt, og prisen betalt. Bruk da kroppen til Guds ære!" (1.Kor 6,19-20)

Siste nr av tidsskriftet Pilgrim handler om kroppen. Marie Tonkin Reda, som tilhører den Koptisk-ortodokse kirken i Stockholm, skriver om "den hellige kroppen", og nevner i den forbindelse biskop Thomas (bildet), kjent fra en rekke besøk i Norge de senere årene. Hun skriver:

"Vend deg til, sier biskop Thomas, å se din fot som Kristi fot - den hånd, som Kristi hånd - din rygg, Kristi rygg. Det finnes en forbindelse mellom den åndelige og den kroppslige virkeligheten...

Som i en dåpsgrav er en kristens kropp senket ned i Kristus. Etter den koptisk-ortodokse dåpen tar den døpte imot korstegnet med olje, som er en fortsettelse av hvordan de gammeltestamentlige profetene salvet kongen. Den såkalte bekreftelsens (konfirmasjonen) sakrament er en bekreftelse på Den Hellige Ånds verk i mennesket, en renselse for ånden. Korstegnet gjøres på 36 steder, først i en korsformasjon over hodet: issen, pannen, nesen, ørene, munnen, siden: hjertet, hendene, armene, føttene ... Min kjærlighet, min forstand, mitt sitt - alt helliges Gud. Jeg er ikke min egen, og det er et fundamentalt faktum i den kristnes liv. Her gjøres det synlig. Olje mot hud. Jeg er min venns og min venn er min."

Noe å tenke på denne tirsdagen!

Gjør alle folkeslag til disipler, del 5

I misjonbefalingen hvor det legges vekt på at vi skal 'gjøre alle folkeslag til disipler', heter det: 'LÆR DEM Å HOLDE ALT JEG HAR BEFALT DERE.' (v.20)

Undervisningen, opplæringen i den kristne tro, har fulgt den kristne kirke siden starten. Men denne undervisningen har ofte handlet om en grunnleggende kateketisk undervisning som er blitt gitt til dåpskandidater, eller i form av den undervisning som gis via skriftutleggelsen i forbindelse med gudstjenesten. I mindre grad har man anvendt den anskuelsesundervisningen som gis i form av det å disippelgjøre et annet menneske. Da snakker vi om læring via et annet menneskets eksempel.

Et nøkkelord i denne sammenhengen er 1.Kor 11,1:

"Ha meg som forbilde slik jeg har Kristus til forbilde."

Eller som det er oversatt i en annen oversettelse:

"Bli mine etterfølgere, likesom jeg etterfølger Kristus."

Skal dette fungere må jo det mennesket som skal lære opp andre til å følge Kristus, selv følge Ham. Man kan ikke føre mennesker lenger, enn man selv er kommet.

En slik disippelgjøring tar tid. Jesus brukte tre år på å disippelgjøre de 12. De tilbrakte all tid sammen med Mesteren. De spiste sammen, sov sammen, fisket sammen, vandret i fjellet, de lyttet til Jesu undervisning - og handlet på det de lærte. Annerledes er ikke disippelgjøring i dag!

Utfordringen for mange er at vi hører for mye - og handler ikke på det vi har lært!

"Dere må gjøre det Ordet sier, ikke bare høre det, ellers vil dere bedra dere selv. For den som hører Ordet, men ikke gjør det Ordet sier, ligner en mann som ser på ansiktet sitt i et speil. Han ser på det, går sin vei og glemmer straks hvordan han så ut. Men den som ser inn i frihetens fullkomne lov og fortsetter med det, blir ikke en glemsom hører, men en gjerningens gjører. Et slikt menneske skal være lykkelig i sin gjerning." (Jak 1,22-25)

"For det gode budskap er forkynt både for oss og for dem. Men ordet de hørte, ble til ingen nytte, fordi de ikke ble ett i troen sammen med dem som hørte det." (Hebr 4,2)

Det er merkelig at vi skal kurses på alle livsområder, men når det gjelder det kristne livet, så skal vi klare det best selv - på egenhånd. Men i dag er det heldigvis blitt mer vanlig å gå i åndelig veiledning, å ha en åndelig far eller mor, en mentor. Det burde alle ha.

(fortsettes)

Deir Mar Musa al-Habashi: En radikal klosterkommunitet i de syriske fjellene, del 3

Fader Paolo Dall'Oglio grunnla den monastiske kommuniteten Al-Khalil - eller på norsk: 'kommuniteten Abraham Guds venn', bedre kjent som kommuniteten Deir Mar Musa, i den syriske ørkenen i 1991. Kommuniteten lever i det eldgamle klosteret Mar Musa al-Habashi - eller på norsk: Hellige Moses - egypteren.

Klosterkommuniteten er dedikert til en kristen-muslimsk dialog, til kontemplasjon, manuelt arbeid og gjestfrihet mot alle. I dag er klosteret involvert i mange ulike prosjekter. I og med at klosteret er bygget ved slutten av et fjellandskap, et dalføre som leder mot ørkenen, er det en perfekt ramme for mennesker som ønsker å trekke seg tilbake for å søke stillhet for å kunne be. Dette har da også vært et sted hvor pilegrimer har stanset på vei til Jerusalem, og har vært under oppsyn fra Den syrisk ortodokse kirke i Den hellige byen.

I boken "Duften av de hellige" beskriver Peter Halldorf et møte med denne kommuniteten:

"Høydepunktet når jeg oppholder meg i Mar Musa er kveldsgudstjenesten i klosterkirken. Alle sitter på gulvet. Lysflammene blafrer foran ikonene. Duften av røkelse fyller luften. Liturgien er på en og samme gang lekende avspent og ladet med hellighet. Fader Paolo i sin hvite tunika fortaper seg en stund i bønn, for i neste øyeblikk å oppfordre oss som sitter på gulvet: 'Be! Kom med deres bønner. Be fritt! Gi oss et ord fra Gud!' Det er selsomt. Gjennom gudstjenesten, som hviler i den urgamle, syriske liturgi, flyter en varm karismatisk strøm. Så bryter fader Paolo brødet, heller vin og vann i begeret. De hellige gavene sendes rundt til alle. Uten forskjell."

(fortsettes)

Sammen med troende søsken

Denne helgen har jeg vært sammen med metodister, lutheranere, pinsevenner, medlemmer av Frelsesarmeen, baptister i Hamar. I går formiddag var vi samlet i Filadelfia for å lytte til et seminar med Peter Halldorf, hvor han blant annet talte om betydningen av Bibelen i den troendes liv. Det var koselig å sitte sammen med pastoren i pinsemenigheten, Kjell Erichsen og den tidligere pastoren i Frikirken, Øyvind Fjellestad.

I dag begynte vi dagen i Metodistkirken, hvor Peter Halldorf talte om "gudstjenesten som himmel på jord", før vi spiste frokost sammen. Etter samlingen i Metodistkirken, gikk vi til Domkirken hvor arrangementet på Hamar ble avsluttet med en stor økumenisk nattverdgudstjeneste hvor Peter Halldorf fortsatte med å tale om Bibelens betydning i våre liv. Han understreket at vårt forhold til Bibelen er ikke et forhold til "noe", men til Noen! Domkirken var fullsatt.

Nå i ettermiddag forflytter vi oss til mitt hjemsted Gjøvik, hvor vi skal ha seminar med Peter Halldorf i Engehaugen kirke, og i kveld avslutter vi også her med en stor økumenisk nattverdgudstjeneste.

Det har vært berikende å møte medsøsken i troen fra så mange sammenhenger, og jeg gleder meg til resten av denne søndagen.

Stans opp - og bli forfrisket av Guds ord

Jeg holder på å lese den regel som bror Roger av Taize skrev for de som skal bli en del av denne økumeniske kommuniteten i Frankrike. Den er som slike regler flest både åndelig, og praktisk. Et av kapitlene har følgende tittel:

"Gjennom dagen din la ditt arbeid og din hvile bli forfrisket av Guds ord".

Det er en regel vi alle har godt av å følge!

Praktisk tillempet betyr dette:

"I ditt liv i bønn og meditasjon se etter de ordene som Gud adresserer til deg, og sett dem ut i praksis med det samme. Les lite, men bruk tid på det du leser."

Praktisk, ikke sant? Er det ikke slik at mye av det vi leser i Guds ord aldri blir satt ut i praksis? Det stemmer for mitt liv i hvert fall. Men noe av det aller viktigste jeg har lært gjennom de årene som har fulgt, etter at jeg bestemte meg for å følge Jesus våren 1972, er dette:

"Hvor stanser Den Hellige Ånd i mitt liv akkurat nå?"

Hva taler Den Hellige Ånd om? I mitt liv.

Så kommer neste steg, som er vanskeligere enn det høres ut som:

"Våger jeg å stanse i den begrensningen dette gir meg - og bli der?"

Ikke løpe videre, men bli der til Gud har fått gjort det Han vil på dette stadiet i mitt liv? Det er en utfordrende tanke, særlig fordi det er så veldig lett å rømme inn i noe annet. Det kan være godt, åndelig og bra, men ikke bra for meg akkurat nå, fordi Gud holder på med noe annet i mitt liv.

Faktisk er jeg ved et slikt veiskille i mitt liv disse dagene. Og jeg har bestemt meg for å være der hvor Gud kan tale til meg.

Jeg har møtt en kjærlighet som er større - den besvarte jeg

Det må vel være sjette er sjuende gangen jeg ser "Om guder og mennesker" - filmen om åtte munker fra Frankrike som lever sitt stille liv djupt inne i de algeriske fjellene. De lever et liv i bønn og nestekjærlighet, men flesteparten av dem ender sitt liv som martyrer, drept av islamske fundamentalister. Filmen er bygget på en sann historie. Det er en scene i filmen, hvor legen Luc samtaler med en ung kvinne, som jeg stadig synes er like gripende. Hun kommer til ham for å snakke om forelskelse, og hun spør den aldrende munken om ikke han også noen gang har vært forelsket?

- Ja, mange ganger, svarer han.

Så ser Luc på den unge kvinnen og sier:

- Men så møtte jeg en kjærlighet som var større. Og den besvarte jeg. Det er mer enn 60 år siden nå.

Ja, slik er det. Den som møter den åpne favnen til Jesus, Hans djupe kjærlighet, blir så grepet at ingenting annet kan måle seg med den.

"Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle leve ved ham. Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin sønn til soning for våre synder." (1.Joh 4,9-10)

Foto fra filmen hvor Luc samtaler med den unge kvinnen.

Deir Mar Musa al-Habashi: En radikal klosterkommunitet i de syriske fjellene, del 2

Historien til det forunderlige Deir Mar Musa al-Habashi klosteret (bildet), som ligger på en klippeavsats nord for Damasus i Syria, har en historie som skriver seg tilbake til de aller første ørkenfedrene. Det var de som tok grottene i bruk, grotter som tidligere var brukt av gjetere, for meditasjon, stillhet og bønn og på denne måten skapte de første monastiske samfunnene.

Deir Mar Musa al-Habashi - bokstavelig Hl.Moses Abyssinian's kloster - er i dag et et kloster etter syrisk katolsk ritus. I følge den lokale tradisjonen var Moses Abyssinian sønn av et etiopisk konge, som nektet å bære kronen, æren og gifte seg og heller ville leve for Guds rike. Han reiste til Egypt og deretter til Det Hellige Land. Etter et opphold her levde han som munk i Qara i Syria, deretter som eneboer ikke langt fra det dalføre hvor klosteret ligger i dag. Han led så martyrdøden i hendene på bysantinske soldater.

Klosteret til den hellige Moses eksisterte fra midten av det sjette århundre, og tilhørte den syrisk-antiokiske ritus. Den nåværende klosterkirken ble bygget i det islamske år 450, som tilsvarer 1058 e.Kr. Dette i følge en arabisk innskrift på en murvegg, som begynner med ordene: 'I navnet til Gud Den nådefulle og barmhjertige'. De nydelige freskene som finnes i klosteret er fra det 11 og 12 århundre.

I det 15 århundre ble klosteret delvis restaurert og utvidet, men i den første delan av det 19 århundre var klosteret fullstendig overgitt og forlatt, og forfallet var satt inn. Det forble i eie til Det syrisk katolske sognet Homs, Hama og Nabk. Innbyggerne i Nabk fortsatte å gjeste klosteret med stor ærbødighet, og det lokale sognet forsøkte å ta vare på det.

Så en dag dukket fader Paolo opp. Mer om det i neste artikkel.

(fortsettes)

Deir Mar Musa al-Habashi: En radikal klosterkommunitet i de syriske fjellene, del 1

Det er lov å drømme, er det ikke, selv om drømmen kanskje ikke går i oppfyllelse? Jeg drømmer om Deir Mar Musa al-Habashi (bildet), et eldgammelt syrisk kloster, som befinner seg i de barske fjellområdene, øst for den lille byen Nebek, 80 kilometer nord for Damaskus. 1320 meter over havet. Tenk om man kunne komme hit en dag!

Her i Deir Mar Musa - eller klosteret til St.Moses Abyssinian - finnes det en ny monastisk kommunitet, som ble opprettet i 1991.

Fader Paolo Dall'Oglio (55) kom hit i 1982. Da var det gamle klosteret forlatt, og mer eller mindre en ruin. Fresker fra det 11 århundre var utsatt for vær og vind. 10 dager tilbrakte han her. I stillhet og bønn, og opplevde Guds kall til å bygge et nytt bønnens hus i ruinene av det gamle. Med egne hender har han restaurert det som var ødelagt. I dag finnes det en kommunitet på 10 munker, nonner og frivillige arbeidere her. Du kan få lese mer om den monastiske kommuniteten senere i denne artikkelserien. La meg innledningvis si dette om dens særpreg:

Da fader Paolo kom hit raste Libanonkrigen på det verste, den israelsk-palestinske konflikten hadde forsterket seg, og islamske bevegelsen vokste.

Midt i denne smeltedigelen ville fader Paolo grunnlegge sin kommunitet med følgende motto:

"Tro på Jesus, elsk muslimene!"

I dag er situasjonen den at klosteret besøkes av tusenvis av gjester vært år, mange av dem er muslimer. De tas imot i egne gjestehus, og her får de spise, lese og samtale. Ganske nylig ble et annet kloster restaurert, et stykke unna dette klosteret, og her har man også satt i stand enkelte eneboerhuler.

I neste artikkel skal vi se nærmere på historien bak Deir Mar Musa klosteret.

(fortsettes)

Et fellesskap rundt nattverdbordet

Det er interessant å se hvor mange nymonastiske fellesskap og kommuniteter som vokser frem, både i USA, Canada og Europa, for tiden. Mange er de som lengter etter et mer autentisk uttrykk for kristen tro, hvor tilbedelse, bibelstudium og sosialt engasjement er en del av helheten.

Et av disse nye fellesskapene er St. Benedict's Table, i Winnipeg, Canada. Dette er et anglikansk fellesskap, som legger stor vekt på lovsang. Felleskapet ble grunnlagt av Jamie Howison (bildet), som har arbeidet som anglikansk prest siden 1987. St. Benedict's Table ble startet høsten 2004, og hit kommer mennesker fra ulike kirkelige bakgrunner.

Bakgrunnen for navnet St. Benedict handler selvsagt om Benedict av Nursia, og hans visjon om fellesskap og samfunn. Ut fra hans kall til å trekke seg tilbake og leve i stillhet, bønn og arbeid vokste det frem en monastisk kommunitet som har gitt inspirasjon til talløse grupper opp gjennom tiden. St. Bendict's regel forandret på mange måter Vesten.

Men hvorfor "table" (bord)? Det heter i presentasjonen: "Vårt liv er formet rundt nattverdbordet, men får også sin næring rundt andre bord: gjestfrihetens og samtalens bord, hvor fellesskapet dyrkes og vennskap skapes."

Fellesskapet har et fantastisk flott nettside med mye spennende stoff, ikke minst sanger og tekster. Du finner den her:

http://stbenedictstable.ca/

Gjør alle folkeslag til disipler, del 4

I forrige artikkel så vi hvordan Jesus på en praktisk måte viser hvordan Hans disipler skal tjene andre, ved å vaske deres føtter.

Vi finner en rekke eksempler på denne praktiske anvendelsen av et muntlig budskap fra Mesteren til lærlingen, og fra lærling til lærling, ved ulike anledninger i Jesu liv:

"I tiden som fulgte, reiste Jesus omkring og forkynte i byene og landsbyene og bar fram det gode budskapet om Guds rike." (Luk 8,1)

Her ser vi hvordan Jesus forkynner det gode budskapet om Guds rike. Så leser vi i Luk 9,1-2:

"Han kalte sammen de tolv og ga dem myndighet over alle onde ånder og makt til å lege sykdommer. Så sendte han dem ut for å forkynne Guds rike og helbrede syke."

Her ser vi hvordan disiplene etterligner Jesu ord og gjerning i praktisk handling.

Så, i Luk 10,1 utvider sirkelen seg, når det de 12 har opplevd danner plattformen for utvidelsen av den misjon disiplene er kalt til å utføre:

"Siden utpekte Herren syttito andre og sendte dem ut foran seg, to og to, til hver by og hvert sted som han selv skulle besøke."

Utgangspunktet er Jesu 12 disipler som går i lære hos min Mester. Så utvides denne sirkelen til 72 andre disipler, og i vers 2 taler Jesus om behovet for å utvide sirkelen enda mer:

"Og han sa til dem: Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans."

Apostelen Paulus bruker samme strategi som Jesus:

"Han gikk så til synagogen og talte fritt og åpent der i tre måneder. Han førte samtaler med folk og overbeviste dem om det som har med Guds rike å gjøre. Noen gjorde seg harde og ville ikke tro, men snakket nedsettende om Veien mens alle hørte på. Da brøt Paulus med dem og holdt disiplene borte fra dem, og siden ga han hver dag undervisning i skolen til Tyrannos. Dette fortsatte han med i to år, slik at alle som bodde i Asia, fikk høre Herrens ord, både jøder og grekere." (Apg 19,8-10)

Bare ved disse få eksemplene ser vi hvordan disippelskapet skulle ha fungert i våre menigheter. Det handler om å gå i lære, og lære andre. Og det er helt i tråd med misjonsbefalingen:

"... og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere." (Matt 28,20)

(fortsettes)

Både ortodokse og baptister har vanskelige kår i Hvite-Russland

Ortodokse kirker som ikke tilhører Moskva-patriarkatet, og baptistmenigheter som ikke er registrerte har store problemer med myndighetene i Hvite-Russland. Og problemet er nettopp dette: at myndighetene ikke tillater at de blir registrert!

Etter noen måneders pause har de hvite-russiske myndighetene tatt opp igjen praksisen med å straffe lederne for Rådet for baptistkirker i Hvite-Russland. I den tredje rettsaken i sitt slag så langt i år, ble Alekseij Abrahamovitsj, pastor for baptistmenigheten i Zhodino i Minsk-regionen (se kartet), bøtelagt nå i september. Boten lød på 700.000 hvite-russiske rubler, eller 690 norske kroner, hvilket er en svært høy bot og vanskelig å betale.
Flere registrerte menigheter blir også bøtelagt fordi de har brukt bygg med midlertidige tillatelser til gudstjenester.

SISTE: Iranske myndigheter har problemer med lovanvendelsen mot den dødsdømte pastoren

Endelig gode nyheter fra Iran, og en oppmuntring til alle som har kjempet for pastor Yousef Nardarkhani i bønn!

Fra kontakter i Iran kommer det nå opplysninger om at iransk høyesterett har problemer med dødsdommen mot Nardarkhani, fordi han ikke har vært muslim, og dermed ikke kan anklages for frafall fra troen. Det virker heller ikke som om de fabrikerte ryktene om voldtekt og at Nardarkhani skulle ha vært leder for en bordell, er noe Høyesterett kan bruke. Lederen for American Center for Law and Justice, Jordan Seculow, sier at Nardarkhani ikke passer med den iranske lovbestemmelsen for frafall fra troen. Teknisk sett er dødsdommen fremdeles gjeldende, men den er ikke iverksatt og det drøyer med en uttalelse fra Ayatollah Khamenei.

Men det er ingen grunn til å slappe av med hensyn til forbønnen for Yousef Nardarkhani! Kampen er ennå ikke vunnet. Mye kan skje, og det letes etter grunner for å få dødsdommen fullbyrdet. Men prosessen er i hvertfall forsinket, og så lenge det er liv er det håp.

Bloggen Monastisk er oppdatert

Bloggen Monastisk er oppdatert med en artikkel om profeten Joel, profeten som forutsier Åndens utøselse over alle mennesker. Vi ser nærmere på Joel's samtid og hans profetiske tjeneste.

Du finner bloggen Monastisk her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Må de alle være ett

I forordet til den regel, som bror Roger av Taize skrev til de som skal opptas som medlemmer av den økumeniske kommuniteten i Taize, heter det:

"Vær lidenskapelig opptatt av enheten i Kristi kropp". (Brother Roger of Taize: Parable of Community, Mowbray 1984, side 13)

Gjennom årenes løp har jeg møtt så mange av Guds barn i ulike sammenhenger, og som har stått i helt andre tradisjoner enn min egen. Det har vært veldig berikende. Jeg har lært mye, og har fremdeles mye å lære. Møte med andre kirkelige tradisjoner enn min egen, har også gjort meg mer ydmyk i forhold til min egen, og jeg har forstått at Kristi kropp er noe mye mer enn ens egen lille sammenheng.

I går hadde jeg besøk av engler! Åtte stykker. Det var ungdommer fra Veien bibelskole i Bergen. Disse elevene kommer fra ulik kirkebakgrunn. De var her i Gjøvik for å ha en praksisuke i blant annet gateevangelisering. Gårdagen satte de av for å hjelpe meg til å gjøre vårt bønne- og retreatsted klar for vinteren. De gjorde en kjempeinnsats. De kom selv og tilbød seg å hjelpe, og for meg var det et bønnesvar. På grunn av mitt hjerteproblem kan jeg ikke løfte noe, og jeg blir fort veldig sliten, så jeg bekymret meg litt for hvordan stedet skulle klargjøres for vinteren. Og så tar disse åtte ungdommene på seg oppgaven. Fantastisk!

Men jeg ble også grepet av dette at vi kunne arbeide sammen - fra ulike menigheter. Det er slett ingen selvfølge.

Jeg har ofte tenkt på Dr. Einar Lundby's siste preken i Gjøvik kirke, holdt noen få år før han døde. Han preket over Joh 10, om Den gode gjeteren. Da han kom til vers 16 stanset han opp, så ut over hele forsamlingen og sa:

"Når skal det bli en hjord, og en hyrde?"

Vi som var til stede merket oss sorgen i stemmen til Lundby, sorgen over Kristi oppsplittede kropp.

Gunnel Vallquist, svensk forfatter, medlem av Svenska Akademien og katolikk, kaller kristen enhet "troens viktigste krav". Det ligger noe i det - ganske mye, faktisk.

Men enheten mellom oss begynner ikke i bokstav, men i ånd. Det er her det har strandet for mange gjennom årenes løp. Vi har forsøkt å bli enige læremessig først, og har funnet ut at så ikke går - og blitt skuffet, og frustrert.

Fornyeren av den koptiske klosterbevegelsen i nyere tid, Matta al-Miskin (Matteus den fattige) har sagt det slik:

"Vi må begynne å leve sammen i troens eneste og innerste vesen før vi kan enes om innholdet".

Jeg har tenkt mye på Jesu bønn i Joh 17 i det siste:

"Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal de også være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg." (v.20-21)

Tro når den bønnen blir oppfylt? Jeg vil be den sammen med Den oppstandne og himmelfarne Allherskeren og dele Hans lengsel og smerte.

Ikonet viser abbed Mena og Kristus. Mena av Aleksandria ble martyr mot slutten av det tredje århundre.

Du er aldri for gammel for Gud

Alder har aldri vært noe hinder for at Gud kan kalle et menneske til tjeneste i Guds rike, og noen av de vi leser om i Bibelen begynte først å virke for Herren når de var blitt riktig gamle.

Noen få måneder etter at Gef Smock (kvinnen midt på bildet), var født i Michigan i 1933, sa hun sine første ord - på makedonsk. Men det skulle ta mer enn 70 år før hun skulle bruke språket hun lærte fra fødselen, til å dele evangeliet med det makedonske folket.

- Noen ganger undrer jeg meg over at han ventet til jeg var i 70 årene før Han kalte meg, men det er Hans timing, ikke min, sier hun.

Gef Smock, er en av de eldste misjonærene som er sendt ut av det internasjonale misjonsstyret til Sørstatsbaptistene. Hun reiste ut som 78 åring. Hun er født av et makedonsk ektepar som var bosatt i USA. Hun vokste opp og snakket både flytende makedonsk og engelsk, men skammet seg over sin makedonske bakgrunn.

"Noen ganger da vi var ute for å handle, begynte mor plutselig å snakke makedonsk. Jeg ble så flau, jeg ville bare snakke engelsk," forteller Gef Smock.

Men over tid forandret Gud hjertet til Gef Smock. Hun giftet seg med Donald Smock, en amerikansk diplomat, og de bodde i mange ulike land, men aldri i Makedonia. De adopterte to barn, blant annet en jente fra Makedonia, men dro aldri dit.

Så - i 2001, på deres 33 bryllupsdag, dør Donald Smock.

"Barna ringte for å ønske oss til lykke med bryllupsdagen, mens jeg måtte fortelle dem at deres far var død," minnes Gef Smock.

Lenge før dette skjedde hadde hun følt et kall til å reise ut som misjonær, og da noen fortalte henne om en misjonskonferanse, dro hun dit. Når taleren inviterte de som hadde et misjonskall til å komme frem til plattformen, reiste hun seg og gikk frem. Da var hun 70!

Alle årene med reiser sammen med hennes mann hadde forberedt henne for tjenesten. I dag driver hun med språkundervisning for sigøynere i Skopje, de fleste av dem er nominelle muslimer.

Gjør alle folkeslag til disipler, del 3

Imitatio. Smak på ordet. På norsk: Etterligne. Imitatio Christi. Særlig innen klosterbevegelsen ble dette et ideal. Etterligne eller kopiere Jesus.

Hvor har vi det fra? Fra Jesus selv! Hør bare:

"Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste. De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham. Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet. Han kommer til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?» Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» «Aldri i evighet skal du vaske føttene mine», sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg», svarte Jesus. Da sier Peter: «Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!» Jesus sier til ham: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.» Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn herren sin, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det." (Joh 13,1-17)

Imitasjon er disippelskapets mor. Kristne skal etterligne sine lærere, slik som deres lærere imiterer den Kristus som uttømte seg selv, og ble en tjener. I 1.Tess 1,6-7 skriver apostelen Paulus:

"Og dere fulgte vårt og Herrens eget eksempel da dere under hard motgang tok imot Ordet med den glede som Den hellige ånd gir. Slik ble dere et forbilde for alle de troende i Makedonia og Akaia."

En lærer - slik Det nye testamente viser oss - underviser ikke bare sin elev, men han lærer også sin student hvordan denne skal disippelgjøre andre studenter:

"Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, skal du gi videre til pålitelige mennesker som er i stand til å undervise andre." (2.Tim 2,2)

Vi skal i neste artikkel se hvordan dette prinsippet fungerte i Jesu eget liv.

(fortsettes)

Vi venter på Benedikt - hvor går veien videre for Wall Street okkupantene?

De siste ukene har titusener av mennesker tatt til gatene i flere amerikanske og europeiske byer i en folkelig protest mot politikeres grådighet, og mot mammon.

"Til å begynne med så protestaksjonen Occypay Wall Street som en typisk samling med utilfredse unge mennesker, ikke ulikt protestene utenfor WTO eller Word Bank sammenkomstene de siste tiårene," skriver aktivisten, baptisten og en av de mest profilerte innen den nymonastiske bevegelsen, Jonathan Wilson-Hartgrove, i en nylig publisert kronikk.

"Men etter hvert som bevegelsen har vokst har ansiktet utad blitt mye mer sammensatt. Jeg så et bilde sist uke en middelaldrende kvinne som holdt opp en prakat hvor det sto: 'Du vet det er dårlige tider når bibliotekarer protesterer!' I en artikkel jeg leste i går ble en kvinne sitert som sa at hun visste at hun måtte komme seg til Wall Street når en venn sendte en forespørsel på Facebook. Hun kom seg dit bare for å oppdage at det var hundrevis som henne."

Artikkelen til Jonathan Wilson-Hartgrove bør leses i sin helhet, og jeg legger den ut nederst i denne artikkelen, men jeg vil her bare få nevne konklusjonen på artikkelen som jeg finner særdeles interessant:

Jonathan Wilson-Hartgrove henviser til det som skjedde i 6.århundre, da Romerriket ble angrepet fra ulike hold, og samtidens mennesker visste at det måtte komme en endring - bare ikke hvilken. I dette tidsskille sto Benedikt fra Nursia frem, og gjennom ham kom også Benedikts regel, som opprinnelig var skrevet for noen få kommuniteter i Italia. I stedet ble den en av de mest betydningsfulle tekster i den vestlige sivilisasjonen.

"Styrken i Benedikts regel var denne: i en verden som faller sammen, gav den struktur til små troskommuniteter som kunne eksperimentere med nye former for fellesskap. Den hadde ikke til hensikt å gjenreise Roms tidligere herlighet, heller ikke å reformere kirken. Regelen tilbød ganske enkelt mennesker en visjon for livet rotfestet i tjenerskap, ydmykhet og kjærlighet."

Som Jonathan Wilson-Hartgrove helt riktig poengterer: det var disse små fellesskapene av munker som reddet sivilisasjonen, ikke minst gjennom å vise gjestfrihet og ta seg av de syke. Dermed ble demokratiets såkorn sådd i Vestens kultur.

I dag ser vi nymonastiske fellesskap springe frem en rekke steder, bygget på den samme visjonen. Kan også de denne gangen bringe frem det håp vår tid trenger om et annerledes samfunn hvor mammon ikke hersker?

Du finner Jonathan Wilson-Hartgroves artikkel her:

http://www.huffingtonpost.com/jonathan-wilsonhartgrove/ending-the-occupation_b_1002868.html?ref=tw

Gjør alle folkeslag til disipler, del 2

I denne serien holder vi på med å studere hva disippelskap og disippelgjøring er. I den forrige artikkelen så vi nærmere på andre delen av misjonsbefalingen, hvor det heter: «gjør alle folkeslag til disipler ...» (Matt 28, 19) Dette er selve utgangspunktet. Men la oss gå litt tilbake i historien, for det Jesus gjør når Han kaller de første 12 til å oppgi alt og følge Ham, er at han fortsetter en praksis fra Den gamle pakt om lærlingepraksis. Og det med utgangspunkt hos profeten Elia og Elisja.

I boken «Sitting at the feet of Rabbi Jesus» av Ann Sprangler og Lois Tverberg, peker forfatterne på at Jesus bruker historien om Elisja og plogen som modell når Han underviser sine disipler om hvordan Han forventer at Hans disipler skal oppgi alt for å følge Ham:

«Det var også en annen som sa: 'Jeg vil følge deg, Herre, men la meg først få si farvel til dem der hjemme'. Men Jesus svarte: 'Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike'.» (Luk 9,61-62)

Historien om Elia og Elisja og plogen finner vi i 1.King 19,19-21:

«Elia dro bort fra Horeb og fant Elisja, sønn av Sjafat, som holdt på med å pløye. Tolv par okser gikk foran ham, og selv fulgte han det tolvte paret. Med det samme Elia gikk forbi, kastet han kappen over ham. Da forlot Elisja oksene, sprang etter Elia og sa: 'La meg først få kysse min far og min mor til avskjed, så skal jeg følge deg'. Elia svarte: 'Gå og kom så tilbake igjen! For du vet vel hva jeg har gjort med deg?' Da vendte Elisja seg fra ham. Han tok de to oksene og slaktet dem, og med åket som brensel kokte han kjøttet. Det ga han til folket, og de spiste. Så reiste han seg og fulgte Elia som hans tjener.»

Det er ulike sider ved historien om Elisja og Elia som konkretiserer hva disippelskap er for noe:

Elia dro for å være sammen med Elisja, og tilbrakte år etter år sammen med ham. Det handlet ikke først og fremst om kunnskap ervervet gjennom boklig lærdom, men også om en personlig forvandling. Elia gikk i lære. Sprangler og Tverberg siterer den jødiske historikeren Shmuel Safrai, som har forklart dette slik:

«En disippel fikk ikke tak på den fulle betydningen av lærerens undervisning i alle sine nyanser uten gjennom en nærhet med sin lærer over tid, gjennom en nær assosiering med lærerens rike og djupe sinn.»

En disippel holdt seg til sin mester, og ville ledsage sin rabbi i hverdagslivets rutiner. Disippelen var en lærling som gikk i lære og lærte av ham som hadde kunnskap og personlig erfaring. En disippel tjente også sin mester. Dette ser vi utfolde seg i de 12 disiplenes forhold til Jesus:

De gikk til byen for å kjøpe mat (Joh 4,8) De gjorde i stand til påskemåltidet (Luk 22,8)

(fortsettes)

Tony Campolo - radikal Jesusetterfølger med sterkt sosialt engasjement hovedtaler på årskonferanse

Tony Campolo (bildet), amerikansk baptist, radikal kristen, forfatter, sosiolog - kjent for å utfordre evangelikale kristne med å illustrere hvordan deres tro kan gi løsninger i en kompleks verden - blir en av hovedtalerne på årskonferansen til baptistene i Storbritannia neste år.

Campolo er et spennende valg av hovedtaler. Han er en sosial aktivist med en stor lidenskap for Jesus. Nylig kom han med følgende uttalelse i et intervju med et kristent ukemagasin:

"Jeg finner det merkelig at det siste sted jeg virkelig kan sitere Jesus i disse dager er i amerikanske kirker. De ønsker ikke å høre: 'overvinn det onde med det gode'. De ønsker ikke å høre 'de som griper til sverd skal falle for sverd'. De ønsker ikke å høre 'hvis din fiende skader deg, gjør godt, gi mat, klær og tjen ham'. De ønsker ikke å høre 'salige er de barmhjertige'. De ønsker ikke å høre 'elsk dine fiender'."

Neste års konferanse skal holdes i London, og det er 15 år siden sist årskonferansen ble lagt hit. Den arrangeres i tiden fredag og lørdag 4.-5 mai, og lørdagen vil det bli holdt ikke mindre enn 13 ulike dagskonferanser en rekke steder rundt om i London med ulike temaer.

"Beyond 400" er hovedtema for årskonferansen. Man ønsker med dette å markere 400 års jubileet for den første baptistmenigheten som ble etablert i Storbritannia, i London, men også se nærmere på de utfordringene som man står ovenfor i årene fremover.