Må de alle være ett

I forordet til den regel, som bror Roger av Taize skrev til de som skal opptas som medlemmer av den økumeniske kommuniteten i Taize, heter det:

"Vær lidenskapelig opptatt av enheten i Kristi kropp". (Brother Roger of Taize: Parable of Community, Mowbray 1984, side 13)

Gjennom årenes løp har jeg møtt så mange av Guds barn i ulike sammenhenger, og som har stått i helt andre tradisjoner enn min egen. Det har vært veldig berikende. Jeg har lært mye, og har fremdeles mye å lære. Møte med andre kirkelige tradisjoner enn min egen, har også gjort meg mer ydmyk i forhold til min egen, og jeg har forstått at Kristi kropp er noe mye mer enn ens egen lille sammenheng.

I går hadde jeg besøk av engler! Åtte stykker. Det var ungdommer fra Veien bibelskole i Bergen. Disse elevene kommer fra ulik kirkebakgrunn. De var her i Gjøvik for å ha en praksisuke i blant annet gateevangelisering. Gårdagen satte de av for å hjelpe meg til å gjøre vårt bønne- og retreatsted klar for vinteren. De gjorde en kjempeinnsats. De kom selv og tilbød seg å hjelpe, og for meg var det et bønnesvar. På grunn av mitt hjerteproblem kan jeg ikke løfte noe, og jeg blir fort veldig sliten, så jeg bekymret meg litt for hvordan stedet skulle klargjøres for vinteren. Og så tar disse åtte ungdommene på seg oppgaven. Fantastisk!

Men jeg ble også grepet av dette at vi kunne arbeide sammen - fra ulike menigheter. Det er slett ingen selvfølge.

Jeg har ofte tenkt på Dr. Einar Lundby's siste preken i Gjøvik kirke, holdt noen få år før han døde. Han preket over Joh 10, om Den gode gjeteren. Da han kom til vers 16 stanset han opp, så ut over hele forsamlingen og sa:

"Når skal det bli en hjord, og en hyrde?"

Vi som var til stede merket oss sorgen i stemmen til Lundby, sorgen over Kristi oppsplittede kropp.

Gunnel Vallquist, svensk forfatter, medlem av Svenska Akademien og katolikk, kaller kristen enhet "troens viktigste krav". Det ligger noe i det - ganske mye, faktisk.

Men enheten mellom oss begynner ikke i bokstav, men i ånd. Det er her det har strandet for mange gjennom årenes løp. Vi har forsøkt å bli enige læremessig først, og har funnet ut at så ikke går - og blitt skuffet, og frustrert.

Fornyeren av den koptiske klosterbevegelsen i nyere tid, Matta al-Miskin (Matteus den fattige) har sagt det slik:

"Vi må begynne å leve sammen i troens eneste og innerste vesen før vi kan enes om innholdet".

Jeg har tenkt mye på Jesu bønn i Joh 17 i det siste:

"Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal de også være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg." (v.20-21)

Tro når den bønnen blir oppfylt? Jeg vil be den sammen med Den oppstandne og himmelfarne Allherskeren og dele Hans lengsel og smerte.

Ikonet viser abbed Mena og Kristus. Mena av Aleksandria ble martyr mot slutten av det tredje århundre.