Mitt syn på 'Peter-embetet' eller paven

Hvordan forholder vi oss til det såkalte 'Peter-embetet' eller paven? Om dette er det mange, og ikke minst sterke meninger. Den som tar seg tid til å lese den nåværende pavens apologetiske bøker, vil finne et trosforsvar av de sjeldne. De kritiske røstene av paven blant evangelikale kristne bør lese disse bøkene. De kan få seg en overraskelse, og da mener jeg en positiv overraskelse.

Dermed er ikke alt vel. For spørsmålet om den romerske biskopens stilling som Successor Petri (Peters etterfølger), som Pontifex Maximus (høyeste brobygger), Servus Servorum Dei (Guds tjeneres tjener) eller Vicarius Iesu Christi (Jesu Kristi vikar), er høyst omstridt. Og med rette. Jeg har mine tvil om den enkle fiskeren fra Galilea ville ha kjent seg igjen i disse beskrivelsene, eller som monark av Vatikanstaten. Paven er dette - og mer. Men så langt jeg ser finner vi ikke spor av dette i Det nye testamente, eller i den tidlige kirkens historie. Tvert om. Romerkirken fastholder at det er Peter Jesus sikter til når vi leser i Matt 16,18: 'Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke ...'

Klippen
Ikke noe sted i Den Hellige Skrift omtales et menneske som 'en klippe'. Hver gang dette ordet brukes tales det om Gud. Et godt eksempel på dette er 1.Kor 10,4: 'For de drakk av den åndelige klippe som fulgte dem, og denne klippen var Kristus'. Når Jesus uttaler disse ordene peker Han nok ikke på Peter, et skrøpelig menneske, men på seg selv i det Han sier: 'På denne klippen (altså: på meg selv) bygger Jeg Min menighet!'

Det er et ordspill her i Matteus 16 som vi ikke klarer å fange opp i den norske oversettelsen. Jesus taler arameisk, men det gjengis på gresk. På arameisk heter klippe for 'kefa', og det tilsvarer det greske 'petros' og 'petra'. Begge ordene betyr 'klippe'. Den første formen brukes her som navn på Peter, den andre som en benevnelse på klippen. Og klippen det er snakk om er Kristus, for som Guds ord sier i 1.Kor 1,11: 'Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus'. Peter skriver selv om dette i sitt første brev, og det er tydelig at han har opplevelsene ved Caesarea Filippi i friskt minne, når han skriver om steinen som ble vraket, men som ble 'en hjørnestein, utvalgt og dyrebar' og da er det ikke ham selv han har i tankene, men Jesus. Mennesket beskrives av Peter som 'levende steiner', og disse er det som bygges opp til 'et åndelig hus', altså menigheten. Se 1.Pet 2,4-10.

Nøkkelmakten som omtales i Matt 16 er heller ikke gitt til Peter eller gitt til hans apostelembete, men til kirken. Det ser vi i Matt 18,15-20.

Jerusalems menighetsforstander
Om Peter skulle hatt denne ruvende stillingen som Romerkirken påstår ville det jo være naturlig at han var forstander for menigheten i Jerusalem. Særlig etter den flammende prekenen på pinsedagen. Men det var han jo ikke. Forstander for menigheten i Jerusalem var Jakob, og i forbindelse med Apostelmøtet i Jerusalem som beskrives i Apg 15, spiller Peter er mindre betydningsfull rolle. Det er som menighetens forstander at Jakob til slutt samler trådene.

Kysse pavens ring
Vi ser av og til at enkelte bøyer seg og kysser pavens ring. Også noe slikt var fremmed for Peter. Det finnes et godt eksempel på den motsatte holdningen hos Peter i Apostlenes gjerninger. I Apg 10 leser vi om Peters møte med Kornelius, som var offiser ved Den italiske bataljon. Når Peter kommer hjem til ham, skjer dette: 'Da Peter skulle gå inn, kom Kornelius og møtte ham, kastet seg ned foran føttene hans og tilba ham. Men Peter reiste ham opp og sa: «Reis deg, jeg er også bare et menneske.»' (v.25-26) En slik makt og ærbødighet som gis til pavedømmet er heller ikke i samsvar med det Peter selv skriver om i sitt brev: 'Vær hyrder for den Guds flokk som dere har hos dere! Ha tilsyn med den, ikke av tvang, men av fri vilje, slik Gud vil, og ikke for vinnings skyld, men av hjertet.  Gjør dere ikke til herrer over dem som Gud har gitt dere ansvar for, men vær et forbilde for flokken'. (1.Pet 5,2) Paven er i aller høyeste grad 'herre' over den kirke han er satt til å tjene, og han hersker over den. Peter selv, advarte mot slikt.

Ukjent for Den tidlige kirken
Pavedømmet slik vi kjenner det gjennom historien, var ukjent for Den tidlige kirken. For det første var de første menighetene frie, selvstendige menigheter. Det er først fra 100-tallet og fremover at biskoper får myndighet over mer enn den forsamling de er tilsynsmann for. 

Sylvester I (314-335) var biskop i Rom da Konstantin var keiser. Og keiser Konstantin betraktet seg selv som kirkens overhode. Det var keiseren - ikke biskopen av Rom - som sammenkalte til kirkemøtet i Nikea i 325, og presiderte her i dette vi kunne kalle 'kirkenes første verdensråd'. Dette kirkemøtet gav biskopene i Aleksandria og Antiokia full råderett over deres provinser, som den romerske biskopen hadde i sin. Ikke noe sted antydes det at de skulle være underlagt Rom. 

Mot slutten av det 4. århundre ble kristenhetens kirker og biskoper stor sett dominert av dem store sentra: Rom, Konstantinopel, Antiokia, Jerusalem og Aleksandria. Biskopene for disse kirkene ble nå kalt for patriarker. De hadde like stor autoritet, og enhver av dem styrte i sin egen provins. 

Etter Romerikets deling i 395 e.Kr i øst og vest, ble det gradvis slik at patriarkene i Antiokia, Jerusalem og Aleksandria anerkjente Konstatinopels lederskap. Dette er noe av kimen til kampen om lederskapet innen kirken, som kom til å være en kamp mellom Rom og Konstantinopel. Det har vært en blodig kamp. 

Det er Leo I (440-461) som av historikerne blir kalt den første pave. Han hevdet selv at han var guddommelig innsatt til å være alle biskopers overhode, og i år 445 får han keiser Valetinians III godkjennelse til sine krav. Men første virkelige paven var Gregor I (590-604). Han stod fram i en tid med politisk anarki og det er egentlig fra denne tiden vi kan snakke om et pavedømme. Det er tross alt noen år etter pinsefestens dag i Jerusalem!

Stabiliserende faktor?
Så hevdes det av enkelte av paven er en samlende skikkelse, en stabiliserende faktor i kristenheten. Det er ingenting i historien som bekrefter en slik påstand. Heller tvert om. Pavedømmet har vært undertrykkende og blodig, og har torturert og drept utallige skarer med kristne, som har ment noe annet enn Romerkirken. Dessuten har pavestolen vært befolket av menn med heller tvilsomt rykte. Dessverre har mye av det som er blitt sagt om dem, vært sant. Derimot har det skjedd mye positivt etter det 2. Vatikankonsil. Læremessig vil det likevel være et stort gap mellom romersk-katolsk lære og evangelikal kristen tro på en rekke sentrale punkter.