Hvem drar islenderen over munkedrakten nå?

Hvem trer islenderen over munkedrakten nå? Hvem klarer å skape musikk med ordene, og etterlate seg bilder i sinnet, og invitere andre til et møte med Jesus? Som gjør at en kjenner seg sett, bekreftet og elsket? Hvem går veien først - nå, og etterlater seg så djupe inntrykk, at han lokker andre til å følge?

Norge er et lite land. Vi fostrer ikke mange, som med levd liv, blir åndelige veiledere, som bærer med seg noe av Guds rike og etterlater seg en velduft av Kristus.

Vi samles rundt en enkel trekiste. Til rekviemesse. Biskop Bernt er der, sammen med ordensbrødre fra inn og utland. Her er Den norske kirkes preses, her sitter det folk fra Misjonssambandet, Normisjon og Menighetsfakultetet, fra andre kirkesamfunn. Og ateister. Mannen som hviler etter endt arbeidsdag i kisten klarte å favne så mange. Når så vi sist en slik gravferd?

Bror Arnfinn. Slik vil han bli husket. Og slik ville han nok også like å bli husket. Som en bror blant søsken.

Det er sagt mye, og rett, etter Arnfinn Harams brå død. I dag er jeg opptatt av hvem vi nå skal se til? Norge trenger tydelige åndelige veiledere. Vi har nok av villedere. Mennesker som lever det kristne livet - troverdig, ekte, ærlig. Disse fostres i ødemarken, i stillheten og omgangen med Gud.

'Ha meg til forbilde slik jeg har Kristus til forbilde,' heter det i den nye oversettelsen. I Norsk Bibel oversettes dette ordet slik: 'Bli mine etterfølgere likesom jeg etterfølger Kristus' (1.Kor 11,1) Det er slike vi trenger som etterfølger Kristus så tydelig, at andre dras med - ikke av tvang, men fordi de fascineres over levd liv, som er sant.

Arnfinn Haram døde på sykkeltur. Så langt jeg har forstått på vei til venner for å dele måltidsfellesskap med dem. Da hadde han nettopp feiret gudstjeneste i kommuniteten han ledet. Slik ble livet hans rammet inn av allminneligheten og høytiden, av måltidsfellesskapets varme, både i eukaristien og med kaffe og rundstykker. Slik han hadde gjort så mange ganger før. Nå nådde han ikke det jordiske målet for dagen. Sykkelturen endte i hans elskede Nordmarka. Når Gud skulle hente ham hjem valgte han sannelig rett plass - under himmelhvelvet.

Vi glemmer ikke ordene hans, helt i innspurten av eget levd liv:

'Eg vil berre seie for min eigen del: Ein dag - ein dag som kan vere når som helst, men som i alle fall rykkjer nærare for kvar dag som går - skal eg stå for min Skapar'.

Inntil den dagen kommer for eget liv, vil jeg be Gud om å reise opp menn og kvinner med samme ånd som Arnfinn Haram, som viser tydelig vei i utlendt landskap. Vi er så fattige i dette landet. Vi kjenner på åndelig armod. Men vi griper fatt i ordene fra Jesus selv:

'Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres'. (Matt 5,3)