'På den benken, hvor jeg satt og utførte mitt treskjærerhåndverk, hadde jeg Bibelen liggende. Jeg åpnet den og leste evangeliene forfra, helt fra Matteus evangeliet: 'Dette er ættetavlen til Jesus Kristus, Davids sønn og Abrahams sønn ...' Jeg leste, arbeidet og gjentok ordene inne i mitt hode. Det gjorde jeg uttallige ganger, og jeg kan fremdeles huske dem. Det jeg ønsket var å ha de hellige ordene i mitt hode. Jeg ble aldri trett av å gjenta dem igjen og igjen. Jeg elsket de guddommelige ord; jeg kunne føle de vibrere og forstod mer og mer av deres dybde. Umettelig gjentok jeg dem hele dagen lang. Jeg ble aldri trett av dem, selv om jeg gjentok dem hver dag.
Min entusiasme var stor, og når mine åndelige fedre forlot meg om morgenen og kom igjen om kvelden, hadde jeg fri og jeg pleide å gå til den lille Hellige Georg kirken og fordjupe meg i bønn. Jeg gikk dit, og hva skjedde så! Jeg ble så fylt av henrykkelse, at jeg ikke kunne spise. Jeg ville ikke distraheres. Kan dere forstå det? Jeg gjentok Jesusbønnen, jeg sang og jeg leste. Jeg gikk dit alene. Jeg sang. Det var kjærlighetssanger til Jesus...'
Så forteller fader Porphyrios om at hans åndelige veiledere begynte å sende ham ut på ulike oppdrag. Det var mangt og mye av praktisk arbeid som måtte utføres, og der hvor Porphyrios bodde på Athos hadde de ikke muldyr, så de måtte bære alt selv.
'Jeg pleide ikke å la tankene vandre, men gikk og lærte deler av Skriften utenat, Salmene og de poetiske lesningene. Det gjorde jeg for å holde mitt sinn rent. Jeg tenkte aldri at jeg en dag skulle holde prekener og tale offentlig. Jeg tenkte aldri at jeg skulle forlate ødemarken. Den tanke falt meg aldri inn. Jeg trodde at jeg skulle leve her og dø her'.
Det eneste fader Porphyrios tenkte var å holde sitt sinn rent. Det er noe å tenke på!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar