Å sitere Guds ord skuende ut over Det egeriske hav

Jeg leser fortsatt historien om Porphyrios av Athos, og er fortsatt like fascinert! Det er så interessant å lese om den unge grekerens møte med den hellige øya, med den vakre naturen, og om hans nære Gudsrelasjon. Det er ikke vanskelig å forestille seg det han skildrer her:

'En dag sendte mine veiledere meg ut for å hente jorden til skitaen. Da jeg hadde gått et stykke av veien til Hl.Niphons kirke, og som sedvanlig gikk og gjentok ordene fra Johannesevangeliet, mens jeg lot blikket gli over det Egeriske hav, som strakte seg ut i den uendelige horisont, stanset jeg et øyeblikk ved en klippe, åndet inn duften av Timian, og så begynte jeg å si teksten høyt, henrykket av naturens storhet. Jeg strakte min hånd ut og holdt en preken. Ja, jeg forsikrer dere om at det var slik. Jeg la sekken som jeg skulle hente jord i fra meg og ble stående på klippen, strakte min hånd ut og sa med høy røst:


'Og dette er dommen: Lyset er kommet til verden, men menneskene elsket mørket høyere enn lyset fordi deres gjerninger var onde. For den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt'. (Joh 3,19-20)


Jeg siterte hele skriftavsnittet. Og hvem henvendte jeg meg til? Til den tomme luft, til havet, til hele den vide verden. Uten tilhørere stod jeg der og preket, midt i ødemarken'.


Bildet er fra Petersklippen på Athos, hvor man kan skue ut over det vakre Egeriske hav.