Den bærekraftige troen

Jeg blir mer og mer opptatt av en åndelighet som har bærekraft. Stadig møter jeg mennesker som sliter i sitt kristenliv. Det være seg ledere eller lekfolk. De strever med noe de ikke får til. Enten det er å se menigheten de er hyrde for, vokser. Eller det er et bønneliv som ikke fungerer, eller det er å tro når stormen raser. De biter tennene sammen, stålsetter seg, og håper at det bærer. Men erfaringene de gjør er at det ikke gjør det. Det eneste de oppnår er å bli slitne og frustrerte. Corrie ten Boom gav engang følgende gode åndelige råd: 'Gi deg ikke - gi deg over!' Her ligger det en hemmelighet gjemt: Vi må overgi oss til Ham som bærer. Det er ikke vi som bærer Gud, men Han som bærer oss. Det er jo i grunnen ganske så opplagt, men slett ikke i praksis.

Jeg hadde en veldig fin prat med sønnen min her om dagen. Vi snakket om troen, og han spurte om alle disse ulike meningene som finnes i kristenheten. Alle de som mener at det er de som har rett, og alle andre som tar feil. Hva tror du, pappa, spurte han. Da kunne jeg svart: Jeg tror på Bibelen, men i dag betyr ikke det utsagnet så mye. Det kan i grunnen bety hva som helst. Jeg svarte: Slik troen kommer til uttrykk i Den nikenske og Den apostoliske trosbekjennelsen.

Jeg har oppdaget hvilken hvile det er i å tro det som disse to bekjennelsene sier. Ikke behøve å forsøke å formulere alt på nytt, men hvile i 'den tro som de hellige en gang for alle har fått overlevert'. (Jud v.3)

Fremme på forsatsbladet i min Bibelen min har jeg skrevet ned noen ord fra en sang som betyr mye for meg: 'Nåden bærer meg, straffen lå på Deg'. I dette er det også hvile: at Jesu frelsesverk er fullbrakt. Ikke noe kan legges til, men det er mye som kan trekkes fra, om vi begynner å tvile på forsoningens følger.

Jeg orker ikke lenger en tro som ikke bærer. Som hviler på alt det jeg burde, men som jeg likevel ikke får til, men den tro som bærer også når dagene ikke bærer meg. Og det gjør de ikke alltid.

For meg betyr stillheten mye. Den handler om å utvikle et fortrolig forhold til Ham som elsker oss. Kjernen i denne fortroligheten som oppstår når man er stille sammen med Gud er tilbedelsens kunst. I stillheten og tilbedelsen blir spørsmål til taushet. Bønn til lovsang. Lengsel til tilbedelse. Frykt til tro.