Trenger vi et bispeembete?

Ulf Ekmans innlegg på samtaledagen på Bjärka Säby, om biskopembetet, har skapt sterke reaksjoner hos enkelte. Noen av reaksjonene er svært forutsigbare. De kommer fra de som blir låst hver gang noen taler om noe som kan minne om 'det katolske'. Nå er det ikke min hensikt å sette søkelyset på det Ekman sa. Det har jeg referert til i en annen bloggartikkel. Det jeg derimot synes er spennende, og som jeg savner innspill på, er en drøftelse av svakhetene ved lederskapstenkningen i frikirkelige sammenhenger. Det som bør være et samtaleemne er spørsmålet om autentisk autoritet. I mange frikirkesammenhenger utnevner man jo seg selv som leder. Og man påberoper seg 'Skriften alene' prinsippet. Problemet med dette prinsippet er at meningene er så delte. Den ene mener det, den andre noe annet, og alle påberoper seg å være tro mot Skriften. Men sannheten er jo ikke delt, eller relativ. Alle kan jo ikke ha rett.

I en så utydelig tid som vår trenger vi ikke mindre tydelighet. Leser man Facebook oppdateringer eller møteannonser vrimler det av de underligste ting med merkelappen 'kristen'. Hvordan skal vi løse de utfordringene dette innebærer? For alt dette er jo ikke nytestamentlig kristen tro. Langt i fra.

I urkirken fantes det et lederskap bestående av presbyteros, som i vår norske Bibel oversettes med 'eldste'. Dette er et flertallsord, så når ordet eldste brukes bettyr det alltid at disse er flere enn en. Så fantes det de som ble kalt for episkopos, og som oversettes til norsk med tilsynsmenn eller biskoper. De første kristne forsamlingene var frie forsamlinger, men det er også tydelig at det var et visst samarbeide og kontakt mellom disse forsamlingene.

På 100 tallet, og da er vi veldig nært tiden da de 12 apostlene levde og hadde sin tjeneste, begynte en langsom gradvis endring av lederstrukturen i menighetene. Hver forsamling får nå sin egen biskop som også får det øverste ansvaret for den enkelte menigheten. Det er flere forhold som er årsaken til dette. En av dem, som vi finner beskrevet i den tidlige kristne litteraturen, er problemet som oppstår med de omreisende forkynnerne.

Didache
Disse forkynnerne omtales blant annet i Didache, eller De 12 apostlers lære. Dette skriftet var godt kjent i Oldkirken. Det blir omtalt i den velkjente kirkehistorien til Eusebios (ca 325), og ble benyttet av flere av kirkefedrene, som Klemens av Aleksandria (ca 200), og Athanasios (ca 367). I Didache leser vi blant annet dette om disse omreisende forkynnerne.

"Hver den som kommer og lærer dere alt det som her er sagt, skal dere ta imot. Men hvis læreren selv er kommet på avveier og fører en annen lære for å bryte ned, må dere ikke høre på ham; når hensikten derimot er å fremme det som er ett og å øke kunnskapen om Herren, da skal dere ta imot ham som om han var Herren'. (Didache 11,1-2)

Vi har samme utfordring med 'omreisende' forkynnere i dag. Flere av disse står ikke i noen menighet, men de påberoper seg å ha en autoritet til og med over den lokale menigheten. Som pastor har jeg vært vitne til at de har kommet med den underligste lære, og jeg har sett splittelser og og mye elendighet i deres fotefar.

Biskoper i frikirkelige sammenhenger
Det finnes biskoper i frikirkelige sammenhenger, både blant baptister, pinsevenner og metodister. Og det finnes tilsynsmennsordninger i flere frikirker. Så tjenesten som 'episkopos' er ikke ukjent i disse sammenhengene. Også flere av de anabaptistiske gruppene hadde og har fremdeles biskoper. Flere av dem har tilsyn med mange menigheter. I Russland har jeg møtt pinsebiskoper som har hatt tilsyn med mange menigheter. Så dette er ikke fremmed i våre sammenhenger heller.

Da jeg var styremedlem i predikantfellesskapet for det kirkesamfunnet hvor jeg er ordinert, fremmet jeg tanken om å få til en tilsynsordning for vår sammenheng. Det kom aldri på sakskartet, og jeg forstår det. Det er tross alt en kongregasjonalistisk sammenheng med sterk understrekning av den lokale forsamlingens selvstendighet. Men flere så problemene med denne strukturen. Og de så det tidlig i kirkens historie. Og man så at tjenesten som biskop kunne holde menighetene samlet, og man kunne på den måten verne om den kristne læren. Det har blant annet vært viktig for anabaptistene. Det betyr ikke at man vil ha noen pave. Men det er et problem: Protestantismen har ikke èn pave, den har mange.

På bildet ser vi biskop Thomas (bildet), godt kjent i Norge som representant for Den koptiske kirken, sammen med abuna Angelos og abuna Lukas. Han er en veldig god biskop for bispedømmet Qosseya. Bildet er tatt av anabaptister som besøkte hans klosterkommunitet Anafora.