'Som min lærer Tony Campolo pleide å spørre: "Om det ikke fantes noen himmel eller helvete, ville du likevel ha fulgt Jesus? Ville du ha fulgt Ham på grunn av livet, gleden og fylden Han gir deg akkurat nå?" Jeg blir stadig mer sikker, for hver dag som går, på at jeg vil det. Ikke misforstå. Jeg er villt begeistret for evig liv. Der skal vi feste som om 'there's no tomorrow', som man sier (ehh ... for det vil det vel heller ikke være). Likevel er jeg overbevist om at Jesus ikke bare kom for å forberede oss for døden, men for å lære oss å leve. Mye av Jesu visdom vil jo være helt unødvendig i det neste livet. Hvor vanskelig kan det egentlig være å elske sine fiender i himmelen? Og det riket som Jesus snakket så mye om, det er ikke noe vi bare kan håpe på etter at vi dør, men noe vi skal oppleve nå. Jesus sier at riket er 'i oss', 'iblant oss', 'nær', og vi skal be om at det kommer på 'jorden som det er i himmelen'.
Ikke rart at den første kristne menigheten ble kjent som Veien. Det var en vei, en måte å leve på, som stod i skrikende kontrast til verden. Det som gav den første kristne menighet integritet, var det faktum at de kunne fornekte Romerriket og i samme åndedrag si: 'Vi har en annen måte å leve på. Hvis du er lei av det Romerriket har å tilby, så inviterer vi deg til 'Veien'. Selv ikke hedenske herskere kunne ignorere denne kjærlighetsrevolusjonen. Keiser Julian erkjente at 'de gudløse gallieerne mater våre fattige i tillegg til sine egne'. Og Veien bestod av små celler som spredte seg ut over hele det gamle Romerriket. Selvsagt alle advart på forhånd om at dette nye riket var bakvendt og snudd opp-ned - de siste var først og de første sist, de fattige var velsignet og de mektige veltet ned fra sine troner. Likevel hadde det livet en tiltrekningskraft. Folk var klare for noe helt annet enn det Romerriket hadde å tilby'.
På bildet ser vi Shane Claiborne undervise på et husmøte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar