Kjennetegn på endetidens Antikrist, del 2

1. Antikrist vil fremstå som en ledende religiøs og militær maktfaktor i endetiden. 

Det er ikke for ingenting at enkelte har kalt Antikrist for  'villdyret fra Midt-Østen! Et dyr som vil kreve full underkastelse og tilbedelse. Denne tilbedelsen vil bli rettet mot to steder: mot satan, han som i Åpenbaaringen kalles 'dragen' og mot dette dyret, som er den samme som Antikrist: "De tilba dragen fordi den hadde gitt dyret makt, og de tilba dyret og sa: Hvem er som dyret, og hvem kan kjempe mot det? ... Og alle dem som bor på jorden, skal tilbe dyret, hver den som fra verdens grunnvoll ble lagt, ikke har fått sitt navn skrevet livets bok hos Lammet som ble slaktet." (Åp 13,4 og v.8)

Antikrist vil grunnlegge en verdensvid bevegelse for tilbedelse, ikke av Den treenige Gud, men av seg selv og han som har gitt ham makt. Og han som kalles 'den falske profet' vil ledsage ham. Selve tittelen: 'den falske profet' antyder selvfølgelig denne mannens religiøse natur. En av de fremste oppavene til denne falske profeten er å forføre folkene med tegn og under. Disse tegnene og underne vil så være med på å overbevise jordens innbyggere om å tilbe Antikrist/dyret, Vi kan lese om dette i Åp 19,20: "Men dyret ble fanget, sammen med den falske profeten, han som i dyrets tjneste gjorde underfulle tegn og med dem forførtee alle som tok dyrets merke og tilba bilder av det."

Jordens maktelite og jordens konger er nært knyttet til Dyret og dets tilbedelse. I Åp 17 deler den profetiske seeren og apostelen Johannes et syn gitt ham av Herren Jesus: "En av de sju englene med de to skålene kom og talte med meg, og sa: Kom, jeg skal vise deg dommen over den store horen, hun som sitter over de mange vann. Med henne har jordens konger drevet hor. De som bor på jorden, er blitt drukne av hennes horelivs vin. Og han førte meg i ånden ut i  ørkenen. Der så jeg en kvinne sitte på et skarlagensrødt dyr, som var fullt av spottenavn. Dyret hadde sju hoder og ti horn. Kvinnen var kledd i purpur og skarlagen og smykket med gull og edelstener og perler. I sin hånd hadde hun et gullbeger, fullt av styggedommer og av hennes horelivs urenheter. På hennes panne var skrevet et navn, en hemmelighet: Babylon, den store, mor til horene og avskyelighetene på jorden." (v.1-5)

Den som red dette Dyret, var en prostituert. Den som rir et dyr vil kontrollere det, skaffe seg innflytelse over dets bevegelser og dette dyret blir kontrollert og hold i tømme av en velstående, prostituert kvinne. 

I endetiden vil to maktfaktorer operere side om side, og vil samtidig være to diamentrale motsetninger: På den ene sidem Kristi forsamling, den Han vant seg med sitt eget blod, og som apostelen Paulus fremstiller som "en ren jomfru for Kristus" (2.Kor 11,2) og som dødsrikets porter ikke har makt over, og horen, endetidens falske menighet hvis hode er Antikrist. Guds ord bruker ofte ord som 'hor'. 'utroskap' og 'horeri' for å beskrive hedensk praksis og hedensk tilbedelse, som f.eks i Jeremia 3 og Esekiel 16.

Det religiøse systemet som Antikrist representerer beskrives som en hore som rir på et dyr! Men hun er ikke det samme som villdyret. Faktisk, leser vi i Åp 17.16 at dyret på et tidspunkt skal begynne å hate horen: "De  ti horn som du så, og dyret, de skal hate horn. og de vil gjøre henne øde og naken. Hennes kjøtt skal de ete, og brenne henne opp med ild."

Men frem til dette skjer rir horen på ryggen av Dyret -  manipulerer det, øver innflytelse over det, og leder det til å oppfylle hennes hensikter.

Dette er nok årsaken til at Johannes i 1.Joh 4,1-3, beskriver Antikrist inn i en kontekst av falske profeter og profetier - fordi Antikrist er den ultimate falske profeten. Dette er grunnen til at Antikrist - det ligger jo i selve navnet - vil fremstå som endetidens falske religiøse leder. Han vil lede en religiøs maktfaktor som vil få denne verdens maktelite til å følge ham.

"Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! For mange falske profeter er gått ut i verden. På dette skal dere kjenne Guds Ånd: hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud, og enhver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Dette er Antkristens ånd, som dere har hørt skal komme. Og den er allerede nå i verden."

fortsettes

Lær Gud å kjenne!

 A,W Tozer's (bildet) råd til sin sønn: "Når du begynner på college vl du finne at alle guttene der vil samle seg rundt et bord for å diskutere teologi. Jeg skal fortelle deg hva du skal gjøre: Gå til rommet ditt, og møt Gud! Og når de fire studieårene er over, vil de fortsatt væe på samme stadiet, mens du forlengst har gått forbi dem. Det er støre kapasiteter som har kjempet med disse spørsmålene, og ikke kommet frem til noe tilfredstillende svar. I stedet, lær Gud å kjenne!" (Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen)

Kjennetegn på endetidens Antikristt, del 1

Det er en ting disse mennene har til felles, jeg nevner: Ronald Reagen, Bill Gates, Henry Kissinger, kong Juan Carlos, Saddam Hussain, kong Charles III, og ikke minst Klaus Schwab fra Verdens økonomiske forum: de har alle hatt den tvilsomme æren av å være assosisert med Antikrist, den mørke og mystiske figuren forutsagt i de bibelske profetiene, som fremstå i endens tid. 

Ingen av dem samstemmer med beskrivelsen Guds ord gir av hvem Antikrist er. Men før jeg går videre, ber jeg mine lesere huske at ordet 'antikrist' representerer mer enn en person. Det representerer et trossystem som fremstår som kristent, men som faktisk er det motsatte av sann kristen tro. Denne presiseringen fremgår klart av den undervisningn seeren og profeten Johannes gir: "Mine barn, det er den siste time. Og likesom dere har hørt at Antikrist kommer, så er det nå gått ut mange antikrister. Av dette vet vi at det er den siste time." (1.Joh 2,18)

En dag vil Antikrist stå frem på verdensarenaen, og med ham kommer ødeleggelse, forførelse, forfølgelse og martyrium. Ser vi på verden slik den fremstår  i dag er alt lagt til rette for denne verdensherskeren - for det er det han er. Det skyldes ikke mins den forførelse som pågår, og som gjør oss slbe og mottagelige nettopp fordi vi ikke er årvåkne, men sover på vår vakt. Dere husker sikkert lignelsen om hveten og ugresset, om bonden som blir overrasket over alt ugresset i åkeren. Hvordan kunne det ha seeg? Det ble sådd mens arbeidsfolket sov, jfr Matt 13,25. 

Odd Sverre Hove skriver i en kommentar til denne teksten følgende: "Kommentarene synes å være eneste om at Jesus med ugressbildet sikter til en ugrastype som heter «svimling». Den ligner en god del på hveteplanten. Men når høsten kommer, ser man på fargen og på svarte flekker at det er et ugress. «Svimling» er et ugress som har stor evne til å flette rotsystemet sitt sammen med såkornets rotsystem. Derfor er det svært vanskelig å luke svimling ut av en hveteåker uten å skade hveteplantene.

​De bibelske profetiene som omhandler Antikrist er ikke støvete eldgamle skriverier, som ikke er relevante for vår tid. Det er først i vår egen tid de kan oppfylles! Årsaken er at det er så mye annet i Guds endetidsplan som først måtte oppfylles. Profetiene om Antikrist er skrevet spesielt for vår moderne tid, hvor alt legges til rette for globalisme og en sterk diktator som styrer det hele. derfor må kristne forberede seg på vanskelige tider, med forfølgelsse også i vestlige land.  Det er ikke for ingenting at Antikrist er knyttet til den store trengselstiden!

Det er heller ikke for ingenting at Antikrist og Den store horen er nært knyttet sammen. Allerede nå ser vi konturene av den forførelsen som vil finne sted, med en verdensreligion som står som den rake motsetningen til all sann kristen tro. Antikrists mål er å utrydde apostolisk kristen tro, og erstatte den med en krissten tro som er til forveksling lik originalen. Den kommer til å ligne så mye, at mange kommer til å bli ført vill. D som tror at de ikke er i stand till å bli forført av denne etterligningen, er i praksis allerede blitt forført. Et eksempel på en slik forførelse er enkelt kristne som lett og ukritisk slår lag med politikere som står for de samme familieverdiene som de selv, men hvis ånd og levde liv står i rake motsetningen til sann kristen tro.

fortsettes

Kunsten å eldes sakte

Omsorg er for det første en vei til vårt eget aldrende selv, hvor vi kan finne de helbredende kreftene for alle de som deler den menneskelige tilstanden. Ingen gjest vil noensinne føle seg velkommen når verten ikke er hjemme i sitt eget hus. Ingen gammel mann eller kvinne vil noen gang føle seg fri til å avsløre sine skjulte bekymringer eller djupere ønsker når de bare utløser urolige følelser hos de som prøver å lytte. Det er ingen hemmelighet at mange av våre forslag, råd, formaninger og gode ord ofte tilbys for å holde avstand i stedet for å tillate nærhet. Når vi først og fremst er opptatt av å gi gamle mennesker noe å gjøre, tilby dem underholdning og distraksjoner, kan vi unngå den smertefulle erkjennelsen at folk flest ikke ønsker å bli distrahert, men hørt, ikke underholdt, men holdt og sørget for.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

"Kast meg ikke bort når jeg blir gammel, forlat meg ikke når kreftene mine er borte." Salme 71:9 (NIV)

Om å gjøre det rette selv når ingen ser på

 "Integritet er å gjøre det rette selv når ingen ser på!"

C.S Lewis/Norsk oversettelse:Bjørn Olav Hansen (c)

Minn meg om at en kjærlighet venter meg!

Fransiskanermunken Thomas av Celano, den aller første til å skrive en biografi om den hellige Frans av Assisi, som også var poet skrevet følgende dikt om døden, her i min oversettelse: "Slipp ikke taket i meg den dagen!" Det er også min bønn!

Jeg stemmer også i med karmelittnonnen Alice-Aimee av Jesusbarnet i et dikt over samme emne, også i  min oversettekse: "Om jeg frykter - hvorfor ikke? - påminn meg ganske enkelt om dette: at en kjærlighet venter meg."

Presten, poeten og sangeren Gregers Lundh skriver så sterkt og befriende om døden og håpet om det evige liv: "Døden er å slukke lampen når morgengryet kommer".

Profetisk: Plutselig!

Vi har gått inn i noe som virker som en åndelig pause. Den minner om et seilfartøy midt i havet med slakke seil. Det som ser ut til å være mangel på bevegelse betyr ikke at det i det himmelske riket ikke utspiller seg betydelige hendelser. Det betyr at denne utviklingen ennå ikke har manifestert seg i vår verden. Ikke kast bort denne tiden. Bruk den til å styrke din tro og bevege deg djupere inn i Guds fred som forberedelse til det som kommer.

Mange vil koble den langsomme og rolige sommersesongen med det de feilaktig antar skjer i himmelen. De to rikene er ikke det samme. Å skjønne handler ikke bare om å forstå hva som skjer i verden rundt oss. Det er evnen til å se hva som skjer i det åndelige riket.

Vær på vakt. Når et plutselig skifte skjer og en uforutsett utvikling begynner å påvirke livet ditt, hvis du ikke har kastet bort denne tiden, vil du ikke bli overrumplet og komme ut av balanse. Du vil være i stand til å bevege deg med den umiddelbare instruksjonen fra Guds Ånd og ikke være som de som plutselig er forvirret og retningsløse fanget i en falsk følelse av jordisk trygghet.

- Garris Elkins/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Noen erfaringer med maktesløsthet

Den siste tiden har jeg gjort meg noen erfaringer med maktesløsheten. Maktesløshet følger i kjølvannet av Parkinson. Stadig eter sykdommen mer av kroppen din, og setter meg ut av spill. Jeg merket det godt nå under besøket i Trondheim. Som da jeg måtte på toalettet og ikke kom meg opp igjen fra dosetet, og mått ha hjelp. Med bare en arm som fungerer og med ingen krefter er det vanskelig å reise seg.  Panikken du kjenner på når du oppdager at du ikke kommer deg opp fra toalettsetet, og du må rope på hjelp.  Eller du forsøker å komme deg opp av en djup lenestol, og du kommer ingen vei.

Eller du må ha hjelp til å komme deg ut av rullestolen og må støes inn på en kafe, fordi det ikke finnes noen handikapinngang. Eller du kjører deg bom fast med rullestolen i et hull i asfalten på vei over et fotgjengerfelt, mens lyset skifter fra grønt til rødt.

Men heldigvis finnes det hjelpende engler, som trår til og som gir meg verdighet midt i maktesløsheten.

Jeg velger å være sårbar og åpen.

Takk til alle dere som fortsatt inviterer meg til å preke og undervise og som kommer for å høre på meg, og om ikke parkerer meg på sidelinjen fordi jeg er skrøpelig, svak og avhengig av andres hjelp. 

Maktesløsheten har en god side: den gjør mefg totalt avhengig av Jesus. Fra Herren kommer min hjelp.

Venner som bryr seg

Når vi ærlig spør oss selv hvilke personer i livene våre som betyr mest for oss, finner vi ofte ut at det er de som, i stedet for å gi mange råd, løsninger eller kurer, heller har valgt å dele smerten vår og berøre sårene våre med en mild og øm hånd. Vennen som kan være stille med oss i et øyeblikk av fortvilelse eller forvirring, som kan bli hos oss i en time med sorg og sorg, som kan tolerere å ikke vite, ikke helbrede og se virkeligheten sammen med oss av vår maktesløshet, det er vennen som bryr seg.

Henri J.M. Nouwen

Kur uten omsorg

Vi har en tendens til å flykte fra de smertefulle realitetene eller prøve å endre dem så snart som mulig. Men kur uten omsorg gjør oss til herskere, da utsettes vi for kontroll, manipulering og hindrer et ekte fellesskap i å ta form. Kur uten omsorg gjør oss opptatt av raske endringer, og vi blir  utålmodige og uvillige til å dele hverandres byrde. Og slik kan en kur ofte bli krenkende i stedet for befriende.

Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Et glimt av bønnelivet til døperen Johannes

I dag, på St.Hans aften og den derpå følgende St.Hansdagen, minnes vi døperen Johannes. Vi trenger nok mer enn noensinne å minnes denne ildprofeten og botspredikanten, forløperen for Kristus. I år har jeg vært opptatt av en side av hans liv og tjeneste, vi sjelden hører noe om, nemlig hans bønneliv.

Når en av Jesu disipler kommer til Jesus og sier:

"Herre, lær oss å be, slik som Johannes lærte disiplene sine," (Luk 11,1)

så må jo det bety at døperen Johannes satte en standard, han var selv et levende eksempel på hva et liv i bønn betydde. Døperen Johannes ba, og mennesker som oppholdt seg i hans omgivelser ble så grepet av det de sa at de ville lære av hans måte å leve på, og gjøre det på!

Jesu disipler hadde sett et bønneliv kroppsliggjort! Vi trenger rollemodeller, og vi lærer best å be ved å omgås mennesker som ber, som har gjort seg erfaringer med  Gud. Det er ikke slik at vi kan lese oss til alt i Guds rike. Vi må gjøre oss våre  egne erfaringer.

Men det var ikke bare på bønnens område døperen var et eksempel. Han var også et eksempel når det gjelder en annen av de åndelige disiplinene, nemlig faste. Det er veldig interessant det eksemplet som gis om dette i Luk 5,33:

"De sa til ham: Johannes' disipler faster ofte og holder bønner. Det samme gjør fariseernes disipler...."

Med andre ord: Johannes og hans følgesvenner de levde i bønn og faste, og deres liv ble et eksempel for andre.

Vi trenger også tydelige læremestere når det gjelder det å be. Dessverre er dette for enkelte nærmest en uhørt tanke, for be, ja, det kan de! Men Jesu disipler var ydmyke nok til å si: "Herre, lær oss å be!" Vi må gå i bønnens skole, og noen har gått noen klassetrinn over oss!

Heldigvis er det slik at denne bønnetradisjonen er i ferd med å bli gjenoppdaget i vår tid. Den tidlige kirken overtok denne tradisjonen, som går ut på at man ber Salmenes Bok, fra kirkens eldste bror, jødene. Det er jo også denne tradisjonen som døperen Johannes sto i. Både døperen Johannes, Jesus og hans disipler ba de gammeltestamentlige bønnene fra Salmenes bok. Det nye testamente vitner om hvordan de første kristne, i fellesskap eller hver for seg, ba ved bestemte tider. Bare la meg nevne disse eksemplene her:

"Peter og Johannes gikk sammen opp til templet ved bønnens time, som var den niende." (Apgj 3,1)

"Dagen etter, mens de var på vei dit og nærmet seg byen, gikk Peter opp på taket for å be. Det var omkring den sjette time." (Apgj 10,9)

"Men ved midnattstid holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud..." (Apgj 16,25)

Johannes dro ut i ødemarken for å be, og faste. Der - i ødemarken - skapte han en form for en kommunitet. Her samlet han sine disipler og lærte dem bønnens og fastens disipliner. Så er da også døperen Johannes, og Jesus selv, de fremste eksempler for de første kristne som dro ut i den egyptiske ørken for å gjøre som sine store forbilder.

Bildet viser en russisk poustinia, et tilbaketrukket sted for bønn. 

din smerte er min smerte

Medfølelse betyr å komme nær den som lider. Men vi kan komme nær en annen person bare når vi er villige til å bli sårbare selv. En medfølende person sier: «Jeg er din bror; Jeg er søsteren din; Jeg er menneskelig, skjør og dødelig, akkurat som deg. Jeg er ikke skandalisert over tårene dine, og jeg er ikke redd for smerten din. Jeg har også grått. Jeg har også kjent smerte." Vi kan bare være sammen med den andre når den andre slutter å være "andre" og blir som oss.

Dette er kanskje hovedårsaken til at vi noen ganger har lettere for å vise medlidenhet enn medfølelse. Den lidende kaller oss til å bli bevisst vår egen lidelse. Hvordan kan jeg reagere på noens ensomhet med mindre jeg er i kontakt med min egen opplevelse av ensomhet? Hvordan kan jeg være nær funksjonshemmede når jeg nekter å anerkjenne mine egne handikap? Hvordan kan jeg være sammen med de fattige når jeg ikke er villig til å bekjenne min egen fattigdom?

- Henri Nouwen/Noorsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Bønnekonferansen i Trondheim nærmer seg - kan du be for oss?

Går alt etter planen setter May Sissel og jeg kursen mot Nidaros i morgen ettermiddag. Vi er 'bilgrimer'. Fredag kveld skal jeg tale på en bønnekonferanse i Trondheim misjonskirke, og det gleder jeg meg veldig til. Men reisen er lang, smertene store og jeg sliter med svimmelhet. Så vi trenger forbedere!

Be om at vi blir i stand til å reise, be for reisen, oppholdet og konferansen. Be for det jeg skal dele fra Guds ord. Be for May Sissel som skal kjøre den lange veien. Be om at jeg slipper å være svimmel, og at smertene blir til å leve med.

Det hadde vært en oppmuntring for oss i liv og fortsatt tjeneste, om vi hadde lykkes med å komme oss til Trondheim.

 

Disippelgjør nye kristne mens de blir forfulgt

I den pågående borgerkrigen i Den sentralafrikanske republikk (CAR) lider bibeltroende kristne brutale angrep fra både militante islamske opprørere og motstridende militsgrupper som identifiserer seg som kristne. Og i økende grad blir våre brødre og søstre i Kristus fordrevet fra sine hjem eller til og med drept.

Siden kampene startet har mer enn 1,2 millioner mennesker i CAR blitt fordrevet på grunn av vold. Rundt 600 000 flyktninger bor utenfor landet, mens ytterligere 600 000 bor i leire for internt fordrevne i CAR.

I sørøst, tidligere en majoritetskristen region, har så mange som 70 000 kristne flyktet fra hjemmene sine og søkt ly i leirer for fordrevne. Mange av hjemmene deres har siden blitt okkupert av muslimer, og hindret de kristne i å vende tilbake.

Voice og the Martyrs betjener mer enn 45 000 kristne som bor i disse internt fordrevne-leirene, og gir dem mat, medisiner og presenninger som husly.

Etter mer enn ni år med borgerkrig i landet, sier frontlinjearbeidere som nylig møtte lokale pastorer at de er håpefulle for fremtiden til kirken i CAR.

"En av deres største bekymringer midt i konflikten er den neste generasjonen av kirken," sa Jeremy Malkin, VOMs regionale leder for Vest- og Sentral-Afrika. «Hvem er de unge mennene og kvinnene som skal ta over? Hvem er de fremtidige pastorene som skal lede menigheten når det ikke er mye disippelskap? Så mange mennesker er bare bekymret for hva de skal spise den dagen, enn si å gjøre disipler.»

Men Gud forsørger. I en by disipplgjør en gruppe pastorer ungdom for å hjelpe til med å utvikle fremtidige kirkeledere. Siden områdets ensomme bibelskole ble stengt under konflikten, har mennene begynt å møtes i et forlatt hjem for misjonærer.

"Det faktum at målet deres er å gjøre disipler ... er en slik oppmuntring at [kirken] ikke kommer til å bli presset ut," sa Malkin. "Den presser seg tilbake, og evangeliet kommer til å fortsette å bevege seg fremover."

Den smale veien har ingen like

Jeg tenker på noen ord av Bill Miller. Han er anabaptist, og tilhører San Valley Christian Fellowship i Arizona, USA, her i min oversettelse: "Den smale vei har ingen like, ingen erstatning, intet halv-pris avslag." Jeg klarer ikke å slippe disse ordene. De lever sitt eget liv i tankene mine. Jeg tror de er profetiske. De er ord for akkurat den tiden vi lever i. 

I går var vi samlet på Grimerud, komiteen som står ansvarlige for neste årss nasjonale bønnekonferanse. Vi lovpriste Herren sammen, ba og søkte Guds ansikt. Da er det at et av komitemedlemmene sier: "Det er ikke tilfeldig at du og jeg lever akkuraat nå, i denne tiden. Gud har en plan med det. Dette er en tid for å stå opp for sannheten."

Det kom et alvor over oss alle. En hellig stund. 

Vi lever i en tidsalder hvor det kreves at den kristne tro skal være relevant og inkluderende, at den tilpasser seg kulturen den omgis av, og vi ønsker på vår side å være aksepterte og fremgangsrike ifølge denne verdens standarder. Vi har, som en konsekvens av dette, solgt vår førstefødselsrett for en porsjon anerkjennelse. Vi holder 3000 prekener, og ser knapt resultater i form av mennesker som kommer til levende tro, mens apostelen Peter, døpt i Ånd og Ild, og radikal og kompromissløs i sin forkynnelse holdt en preken, og så 3000 frelst.

Det er en setning fra Peters pinsepreken som jeg aldri har klart å glemme, men jeg tror aldri jeg har hørt den prekt over eller kommentert noe sted, og jeg har vært en kristen i 51 år: "La dere frelse fra denne vrange slekt..." (Apg 2,40)

Vi må "gå inn gjennom den trange porten! For vid er denn porten, og bred er den veien som fører til fortapelsen, og mange er de går inn gjennom den. For trang er den porten, og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den." (Matt 7,13-14)

Det er Jesu egne ord. Det er ikke gitt meg myndighet til å endre dem.

Aldringens kunst

Forfatter Connie Zweig skriver om å skifte vekt fra våre "roller" til våre "sjeler" når vi blir eldre, og hvordan skyggearbeid lar oss oppdage en djupere identitet:

Skyggen er vår personlige ubevissthet, den delen av sinnet vårt som er bak eller under vår bevisste bevissthet... Skyggen har nøkkelen til å fjerne de indre hindringene som blokkerer oss fra å finne skattene i det sene livet...

Skyggen er som et mørkerom der våre følelser, drømmer og bilder ligger i dvale. Skyggearbeid er som utviklingsprosessen der våre følelser, drømmer og bilder kommer tilbake til livet.

I alderssammenheng lærer de fleste av oss at det å være uavhengig, rask, produktiv og sterk er høyt verdsatt og resulterer i belønninger av godkjenning og status. På den annen side lærer vi at deres motsatte egenskaper – avhengige, langsomme, uproduktive og svake – blir devaluert og resulterer i misbilligelse og skam. Naturligvis frykter vi tapet av disse sosialt akseptable egenskapene når vi blir eldre, bremser ned, gjør mindre og trenger andre mer.

Hvis bildene våre av og assosiasjonene til aldring forblir utenfor vår bevissthet, i dvale i mørkerommet, så legger vi ikke engang merke til at vi ikke legger merke til dem. Som min åttini år gamle venn, som fortalte meg at han ikke ønsket å være sammen med "gamle mennesker" fordi han ikke var som dem, fornekter vi vår virkelighet og avviser en del av oss selv. Våre fysiske, kognitive og følelsesmessige endringer bærer på en tung byrde av skam. Men uten den bevisstheten går mulighetene våre tapt.

Når vi lærer å etablere et bevisst forhold til de delene av oss selv som er utenfor bevisstheten, kan vi tilpasse oss våre mange indre stemmer og oppdage hvilke som kan være guider for oss nå – og som kan sabotere drømmene våre. Vi kan lære å bremse ned, snu oss innover med nysgjerrighet og åpne oss for det som kaller oss uten å avvise det – og uten å bli overtatt av det. Det er det jeg kaller å "romantisere" skyggen. [1]

Fader Richard erkjenner at skyggearbeidet med å bevege seg utover identifikasjon med våre roller og personas tar livet av:

Jeg beklager å rapportere at skyggeboksing fortsetter til slutten av livet, den eneste forskjellen er at vi ikke lenger er overrasket over overraskelsene våre eller så totalt ydmyket av våre ydmykelser! Når vi blir eldre, kommer vi til å forvente ulike former for halvhjertethet, bedrag, forfengelighet eller illusjon fra oss selv. Men nå kan vi se gjennom dem, noe som ødelegger det meste av spillet og kraften deres.

Vi identifiserer oss alle med personligheten vår så sterkt når vi er unge at vi blir eksperter på fornektelse og lærer å eliminere eller fornekte alt som ikke støtter det. Vårt skyggeselv gjør oss alle til hyklere på et eller annet nivå, noen som spiller en rolle i stedet for å være "ekte". Vi er alle i et eller annet skap og blir til og med oppmuntret av samfunnet til å spille rollene våre. Vanligvis kan alle andre se skyggen vår, så det er avgjørende at vi lærer hva alle andre vet om oss – bortsett fra oss! [2]

[1] Connie Zweig, The Inner Work of Age: Shifting from Role to Soul (Rochester, VT: Park Street Press, 2021), 40, 41.

[2] Richard Rohr, Falling Upward: A Spirituality for the Two Halves of Life (San Francisco, CA: Jossey-Bass, 2011), 131–132.

Innbyr til nasjonal bønnedugnad: Be om regn!

Nå trenger vi å mobilisere forbederne i Norge for å be om regn! Og regn så det monner! Det eneste som kan redde avlingene til bøndene på Sør- og Østlandet er nemlig store mengder nedbør.

Tørken har vart i flere uker allerede, og flere sammenligner det som nå skjer med den katastrofale tørkesommeren for fem år siden, Da lå store områder med dyrkbar jord på Østlandet helt brakk. Flere bønder måtte sende dyr til slakting fordi dyreforet og kornproduksjonnen forsvant. Det samme kan skje nå.

De syv tordener og denne tidsalders ende, del 8

Den siste tiden har jeg tenkt mye på Jesu ord i Hans store eskatologiske tale i Matt 24: "Og som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens komme være." Hva preget den tiden Noah levde? Det var en tid da ondskapen hadde fått skikkelig tak. I dag kom jeg over en helt ny artikkel av bibellæreren og forfatteren Paul Keith Davis, som omhandler dette skriftstedet. Dette talte så sterkt til meg at jeg har valgt å oversette dette til norsk, så flere kan få del i denne profetiske undervisningen: 

""Som det var i Noahs dager, og som det var i Lots dager." (Matt 24; Lukas 17) Dette er forholdene som eksisterer i kultur som beskrivende for Herrens gjenkomst. Begge mennene var en rettferdig rest som levde midt i ekstremt onde kulturer. 1. Mosebok 6:5 snakker om ondskapen som eksisterer på den tiden. Herren så at menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle hensikter med hans hjertes tanker alltid var onde.

To ytterpunkter vil eksistere. En rettferdig levning midt i et folk som er uhemmet og lovløst.

På samme måte som to engler fysisk fjernet Lot og hans familie fra Sodoma, så trekker vi også mennesker ut av mørket til lyset; og fra Satans herredømme til Guds herredømme. 

1. Mosebok 19:16: 'Men da han nølte, tok mennene både ham og hans kone og hans to døtre ved hånden, for Herren hadde barmhjertighet med ham, og de førte ham ut og ledet ham til han var utenfor byen.'

I de siste dager vil folk bli så tolerante overfor ondskapens kultur og mørke at livet vil fortsette som om ingenting skjedde. Menn vil fortsette i livets rutiner, (gifte seg og gis i ekteskap etc.) og akseptere som de nye normale omstendighetene at Gud anser som onde og onde. Bare tenk på de omstendighetene. Et slikt nivå av ondskap fant sted i kulturen at Gud til slutt ødela alle mennesker på planeten, med unntak av Noah og hans familie, men livet fortsatte, tilsynelatende som vanlig.

2. Peter 2:6-8: 'Og han la byene Sodoma og Gomorra i aske og fordømte dem til undergang, og satte dem til et forbilde på de ugudelige i framtiden. Han fridde ut den rettferdige Lot som ble plaget av de lovløses skammelige ferd - for den rettferdige som bodde blant dem, led og lot seg pine i sin rettferdige sjel ved de lovløse gjerninger han så og hørte. Derfor vet også Herren å fri de gudfryktige fra prøvelser, ved å holde de urettferdige i varetekt med straff til dommens dag.'

Kan også oversettes: '(undertrykt av prinsippløse menneskers sensuelle oppførsel'.

1. De rettferdige vil være en minoritet som lever blant et ugudelig flertall.

2. Ondskap i verden vil bli akseptert, til og med feiret som normalt.

3. Gud vil redde de rettferdige.

4. Gud vil føre dom over ugudeligheten.

To motstridende riker (lys/mørke) som fungerer på jorden samtidig. Hver prøver å vinne folk inn i sitt rike."

Våger vi å utfordre den totalitære Pride-ideologien?

Barn av kristne foreldre fikk betale en høy pris for sin tro og overbevisning i det ateistiske Sovjetunionen. De ble utfryst, mobbet og mishandlet av både lærere og medelever, mest på grunn av deres foreldres tro og selvsagt også  på grunn av deres egen tro. De ble tvunget til å følge en ateistisk læreplan, hvor barna skulle læres opp til å tro at det ikke finnes noen Gud. Dette gjaldt i særlig grad barn av baptister og andre frikirkelige, som ble sett på som farlige sekter, men også barna til ortodokse troende fikk unngjelde. Ved flere anledninger ble barna tvunget til å spionere på sine egne foreldre, og angi dem til sine lærere, som så meldte dem til politiet. Dette kunne føre til at foreldrene ble arrestert. Årsak? Foreldrene deltok på gudstjenster, eller eide en Bibel, som de leste! Det var grunn nok til å bli arrestert. Det gjorde disse kristne til samfunnsfiender. Jeg husker mange slike historier fra min tid som redaktør for Ropet fra Øst, som i min tid ble utgitt av Misjon bak Jernteppet, senere Norsk Misjon i Øst. Nå heter organisasjonen Stefanusalliansen, og bladet Stefanus-magasinet.

Dette kom så levende for meg da jeg leste reportasjen i Dagen i går, lørdag 17.juni 2023, om Susanne Bergstø, som ikke vil at hennes ni år gamle datter skal utsettes for den totalitære Pride-ideologien. Du leste rett! Ideologien bak Pride fremstår mer og mer som totalitær. Den minner meg om den totalitære ideologien til ateistene i Sovjetunionen, der alle værsågod skulle mene det makthaverne mente.

For noen dager siden ble jeg kraftig utfordret av en 17 år gammel kristen jente. En skole et sted i Norge skulle markere Pride, og elevene skulle kle seg i ulike farger. Hver klasse skulle ha lik farge. I 17 åringens tilfelle skulle alle i klassen kle seg i rødt. Denne kristne jenta ville ikke være med på Pride, men ville heller ikke skulke skolen, så hun bestemte seg for å kle deg i hvitt! Som en stille markering av sin tro og overbevisning. Hvilket mot! Tenk å våge å ha sine egne meninger, og stå for dem, gå motstrøms når alle andre tvinges til å gå i en retning!

Dette utfordret en som snart fyller 65 til å stå opp for det jeg tror på og er overbevist om. Jeg ønsker på ingen måte et totalitært samfunn hvor alle må mene som Pride- og Fri-bevegelsen. Men det koster. Men når 17 åringen våger å gå motstrøms, så må da 65 åringen.

Men tilbake til Susanne Bergstø og hennes ni år gamle datter. Hele tre ganger har moren fått avslag fra skolen om fritak fra Pride-undervisning. Hun mener at "barn må ha barndommen sin i fred", men det vil ikke skolen i Kristiansand høre på.  Niåringen skal værsågod utsettes for noe mor ikke vil at henns barn skal eksponeres for. Datteren på ni kom hjem og fortalte om det hun opplevde som noe ekkelt på skolen. Mens barna spiste lunsj viste skolen en film om onani. 

Nå vil mor ha fritak for barnet sitt fra denne formen for tvangsundervisning, fordi hun er uenig i den ideologien som ligger bak. Det burde hun få, like mye som de som vil gå i Pride-tog skal få gjøre det.

Det er tvilsomt om hun vinner frem. Det norske samfunnet er blitt mer og mer intollerant overfor mennesker som ikke underkaster seg det Pride og Fri mener. Det er lite rom for det mangfoldet de selv sier at de ønsker og kjemper for. Om ikke lenge blir de som mener noe annet enn dem saksøkt, arrestert og fengslet.  Om jeg overdriver? Det tror ikke. Prideideologien er totalitær. Bare prøv å utfordre disse kreftene.

August Landmesser gikk motstrøms. Mens alle andre gjorde Hitler-hilsen, så bøyde han ikke kne for avguden.

Det andre bildet viser barn i en klasse i det atestiske Sovjetunionen.

I dag ber vi for og velsigner Island

I dag er det Islands nasjonaldag, og det gir oss en ny anledning til å velsigne vår kjære nordiske 'nabo'  med det vakre korsmerkede flagget. Landet har rundt 366 500 innbyggere per 2020, "To tredjedeler bor i hovedstaden, Innlandet er preget av lavaørkener, fjell og vulkaner, og er ubebodd. Island er ei vulkansk øy som, i tillegg til å ligge i skjæringspunktet mellom de nordamerikanske og eurasiske kontinentalplatene også ligger over et varmepunkt. Øya er med dette vulkansk og geologisk aktiv.

Ifølge Landnámabók var nordmenn de første bosetterne på øya i år 874 e.kr., da Ingolf Arnarsson slo seg ned der. Fra 1262 til 1918 var Island en del av det norske, og sist det danske monarkiet. Island ble uavhengig fra Danmark under andre verdenskrig, og republikken Island ble etablert den 17. juni 1944." (Wikipedia)

Ifølge det internasjonale Bønneatlaset er det viktig å merke seg følgende når vi ber for Island: 

"Til tross for Islands voksende rykte som et paradis med robust naturlig skjønnhet og sosioøkonomisk stabilitet, truer utfordringer med å endre det tradisjonelle islandske livet. Splittelser kommer over land, der noen ønsker å bevare miljøet og andre ønsker å tjene penger på ressursene. Innvandring bringer andre trosretninger og kulturer inn i et tradisjonelt bevoktet samfunn. Be om visdom for ledere som takler disse nye utfordringene."

De syv tordener og denne tidsalders ende, del 7

I sin store eskatologiske tale advarer Jesus sine etterfølgere: "Vokt dere, så dere ikke blir forført." (Luk 21,8 Bibelen Guds Ord 2007) Andre oversetter dette med: "bli ført vill". Det er all grunn til å ta denne advarselen på ramme alvor, for forført kan vi alle bli! Den som tror at det ikke kan skje med deg, er allerede  blitt forført!

De første kristne forsamlingene i Lille-Asia opplevde denne åndsmakten midt iblant dem. Først blir menigheten i Tyatira berømmet både sin kjærlighet, tro og målmoddighet, men det er likevel noen "få ting" Jesus har imot denne forsamlingen: "... for du tillater kvvinnen Jesabel, hun som kaller seg selv profetinne, å lære og førføre tjenerne Mine..." (Åp 2,19-20)

I de senere årene har flere undervist om denne falske åndsmakten som har fått navnet Jesabel. De har lagt vekt på at dette er en manipulerende og kontrollerende åndsmakt, men det er ikke det Jesus sier! Jesus sier det rett ut: det er snakk om en FORFØRENDE åndsmakt. Kanskje ligger en del av forførelsen i at man har lagt så sterk vekt på manipulering og kontroll, at man ikke får med seg hvor forførende denne åndsmakten er! 

At det også er snakk om manipulering og kontroll er det vel ingen som helst tvil om, men kjennetegnet ved denne onde åndsmakten, er at en er forførende!

Forførelse vil prege tiden før Jesus kommer igjen, og vil lede til det store frafallet fra troen: "Ånden sier utrykkelig at i de siste tidder skal noen forlate troen og vende sin oppmerksomhet mot forførende ånder." (1.Tim 4,1)

Forførelsen til Jesabel består i at vi tillater at hun forfører oss. Vi må konfrontere den og ta oppgjør med denne åndsmakten, og ikke tillate at at den for innpass blant oss. Den fører til hor, det vil si utroskap mot Herrren og dermed til avgudsdyrkelse.

fortsettes

Ikke meg, men Gud

Medfølelse er kjernen i vår bønn for våre medmennesker. Når jeg ber for verden, blir jeg verden; når jeg ber for de uendelige behovene til millioner, utvider sjelen min seg og ønsker å omfavne dem alle og bringe dem inn i Guds nærhet. Men midt i den opplevelsen innser jeg at medfølelsen ikke er min, men Guds gave til meg. Jeg kan ikke omfavne verden, men Gud kan. Jeg kan ikke be, men Gud kan be i meg. Da Gud ble som vi er, det vil si da Gud lot oss alle komme inn i hans intime liv, ble det mulig for oss å få del i hans uendelige medfølelse.

Når jeg ber for andre, mister jeg meg selv og blir den andre, bare for å bli funnet av den guddommelige kjærligheten som holder hele menneskeheten i en medfølende omfavnelse.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Om å sette djupe spor

Det er underlig hvordan enkelte mennesker setter spor - selv om du møter dem bare en gang i livet. Slik er det med Alan Andrews, her sammen med sin kone Lynda. Jeg møtte Alan på Shetland i 2005, i forbindelse med bønnekonferansen: Fire from the North. Jeg var en av talerne. 6. september 2011 hentet Herren han hjem til seg.

Alan døde av lungekreft, bare 62 år gammel.

Alan var høyt elsket av alle som kjente ham. Jeg husker han danset for Herren under lovsangen på Shetland. Hans várhet, ekthet og hengivenhet grep meg. Da jeg via venner fikk høre at han var gått hjem til Herren, ble jeg sittende å se på noen bilder fra en lovsangs- og bønnekonferanse i Bangor i Nord-Irland i 2010. På noen av de bildene kunne jeg se Alan. Da var han veldig preget av kreftsykdommen. Radmager. Godt pakket inn i tykke klær så han ikke skulle fryse. Men midt i salen, blant de som lovpriser og tilber Gud, står Alan: I ærbødighet. I tilbedelse.

Dessverre finner jeg ikke igjen disse bildene. Men jeg bærer dem i mitt hjerte og her om dagen minnet Herren meg igjen om Alan Andrews. Jeg kjenner jeg savner ham. Selv om vi bare møttes de dagene på Shetland. Alan bar med seg noe av Gud. Noe som berørte meg så sterkt at det preger meg den dag i dag.

Dagene mine er ikke gode for tiden. De er utfordrende. Fulle av tårer.

Men jeg vil være som Alan.

En som velger å lovprise og tilbe. Som løfter hellige hender mot himmelen. Som står stille i ærbødighet innfor Guds ansikt. For mer og mer tenker jeg at dette er et bevisst valg vi gjør.

Jeg tenker på ordene fra 1.Tess 5,18: "... takk Gud under alle forhold."

Og fra Ef 5,20: "Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn."

Jeg kjenner at jeg har noe å strekke meg etter - og noe å lære mer om.

"Han er bønnen, ikke bare Den Ene det bes til"

Jeg lar meg fascinere og kjenner jeg blir djupt grepet av historien om den bittelille kommuniten 'The Community of The Transfiguration'. De var aldri flere enn fem medlemmer, for det meste, bare tre. Men det lille anglikanske bofellesskapet i franiskansk tradisjon øvde likevel stor innflytelse. De fikk bety mye blant gruvearbeidere i den lille skotske landsbyen Roslin, og i bofellesskapet var det alltid plass rundt middagsbordet til en hjemløs, en spørrende og søkende sjel, en pilegrim eller en veifarende fant - og et rom sto klart for den som trengte en seng for natta. 

Han som grunnla kommuniteten i Roslin var Roland Charles Walls (bildet), eller fader Roland, som er mest kjent under: teolog og eneboer. Den forunderlige historien om denne lærde professorens liv begynner på klippeøya Patmos i Egeerhavet, der den profetiske seeren og apostelen Johannes ble forvist i ssin tid.

Det var nemlig her han traff på en annen eneboer, en munk som holdt til i en grotte på øya. Roland Wells, opprinnelig en anglikansk prest som søkte stillheten og ensomheten for å be, forsøkte å komme i kontakt med ham. På stranda kom han først i kontakt med noen kvinner som hadde snakket med munken, men de fikk ikke noe utav ham. De synes bare han var en merkelig fyr.

Så satte Roland Wells seg ned på stranda og munken satte seg ved hans side. Ingen av dem sa noe. Slik satt de lenge. Wells trodde ikke han heller skulle få noe ut av denne munken, så han ga opp. Når Roland Wells ville reise seg la denne munken hånden sin på hans skulder og sa:

"Den som lener seg til Jesu bryst kjenner hjerteslagene, Guds hjerteslag."

Den setningen forandret livet til Roland Wells fullstendig.

Som i en åpenbaring oppdaget han hele hemmeligheten til et liv levd i Guds nærvær. Et slikt liv leves sammen med Jesus stadig lyttende til Jesu stemme.

Fader Roland ble en gammel mann. Hele 92 år. Han ble født 7. juni i 1917 i Bembridge på Isle of Wight, og døde 7.april i 2011 i Edinburgh. Hans død etterlot et stort gap i Skottlands åndelige og økumeniske liv. Han var en mann med en stor innflytelse, men også et menneske som skydde rampelyset. Han likte å trekke seg tilbake. For å leve i bønn. Da ville han helst ikke bli forstyrret.

The Community of the Transfiguration, var en kommunitet som i mer enn 50 år levde et liv i bønn. Nå skal du i stikkordsform få del i noe av det de lærte om et bønnens liv, her i min oversettels: 

* Åndelig læring kommer ikke primært fra ting vi har lest men fra ting vi har levd.

* Teologisk læring handler om å lære for å leve - ikke erverve oss evner for å ha et yrke, men evner for livet selv.

* Genuin livsmestring kan ikke hentes fra bøker alene eller kun fra oss selv - det handler ikke bare om å innhente informasjon eller dele idealisme - men finner sted i et virkelig, levende fellesskap, i relasjon til andre.

"Hvis du ønsker å finne ut hva du tror, finn ut hvordan du ber. Hvis bønnestedet ditt er adskilt fra arbeidsbordet ditt, har noe gått galt. Vi kan be om alt, selv hvor dumt det enn høres ut."

"Bønn er en farlig aktivitet, for hvis du ber Kristi bønn, trår du utenfor deg selv og utenfor din egen vilje. Bønn er å gjøre vår avhengighet av Gud til en kjærlig avhengighet."

"Gud ønsker at du skal eksistere med Ham, i den grad vi eksisterer i det hele tatt, er da vi er i Ham. Kristus har tatt på seg vårt bønneliv. Han er bønnen, ikke bare Den Ene det bes til."

Vi er den som er elsket

Livet er en gave. Hver og en av oss er unik, kjent ved navn og elsket av Han som skapte oss. Dessverre er det et veldig høyt, konsekvent og kraftig budskap som kommer til oss fra vår verden som får oss til å tro at vi må bevise at vi er elsket ved hvordan vi ser ut, med hva vi har og hva vi kan oppnå. Vi blir opptatt av å "gjøre" i dette livet, og vi er veldig trege til å forstå den frigjørende sannheten om vår opprinnelse og vårt endelige mål. Vi trenger å høre budskapet annonsert og budskapet styrket om og om igjen. Først da finner vi motet til å kreve det og leve av det.

Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Vi elsker fordi vi har blitt elsket først

Tid tilbrakt alene er grunnvollen som fellesskapet vokser fra. Når vi ber alene, studerer, leser, skriver eller bare tilbringer stille tid borte fra stedene der vi kommuniserer direkte med hverandre, er vi potensielt åpnet for en dypere intimitet med hverandre. Det er en feilslutning å tro at vi vokser nærmere hverandre bare når vi snakker, leker eller jobber sammen. Mye vekst skjer sikkert i slike menneskelige interaksjoner, men disse interaksjonene henter sin frukt fra ensomhet, fordi i ensomhet blir vår intimitet med hverandre utdypet. I ensomhet oppdager vi hverandre på en måte som fysisk tilstedeværelse gjør vanskelig om ikke umulig. I ensomhet kjenner vi et bånd til hverandre som ikke er avhengig av ord, gester eller handlinger, et bånd mye djupere enn vår egen innsats kan skape. . . .

I ensomhet blir vi klar over at vi var sammen før vi kom sammen, og at livet ikke er en skapelse av vår vilje, men snarere et lydig svar på realiteten av at vi er forent. Hver gang vi går inn i ensomhet, vitner vi om en kjærlighet som overgår vår mellommenneskelige kommunikasjon og forkynner at vi elsker hverandre fordi vi har blitt elsket først (1 Joh 4:19). Ensomhet holder oss i kontakt med den opprettholdende kjærligheten som vi henter styrke fra.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (v)

"I omvendelse og hvile er din frelse, i stillhet og tillit er din styrke." JESAJA 30:15 (NIV)

En god gjerning går aldri tapt

Et tre kjennes på frukten, et menneske på sine gjerninger. En god gjerning går aldri tapt; den som sår høflighet, høster vennskap, og den som planter godhet, høster kjærlighet.

- Den hellige Basilios 

De syv tordener og vår tidsalders ende, del 6

Vår tidsalder slik vi kjenner den, går mot et cresendo. Salmisten uttrykker det slik: "I gammel tid grunnffestet du himmelen, og himlene er et verk av dine hender. De skal forgå, men du blir stående. De skal alle eldes som en kledning, som klær skifter du dem ut. Men du er den samme, og dine år får ingen ende." (Salme 102,26-28) I en tid som denne, når vi med stormskritt nærmer oss Kristi gjenkomst, er det godt å ha tatt tilflukt til 'Den gamle av dager', og ikke til denne verden. Da har vi ingen ting å frykte. Som salmisten sa det: "Du blir stående..."

Det kommer en ny dag da denne verdens systemer har spilt fullstendig falitt. Vi kommer ikke til å overta disse når Tusenårsriket trer inn. De vil bli byttet ut med Guds styresett. De mektige ordene fra Åp 20,6 er spesielt trøstefulle nå synes jeg: "Salig og hellig er den som har del i den førsste oppstandelse. Over dem har den annen død ingen makt. De skal være Guds og Kristi prester og regjere med ham i tusen år."

Først kommer det en innhøsting som skjer parallellt med et stort frafall og en trengselstid, så kommer Kristus igjen: "For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels rop og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først stå opp. Deretter skal vi som blir tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyeer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med ham." (1.Tess 4,116-17)

Jeg kjenner på en så djup takknemlighet og stor forventning når jeg skriver disse ordene lørdag formiddag. Takkemlighet over at det er "HERREN SELV" som kommer og at vi "FOR ALLTID" skal være sammen med Ham - og med en sterk forventning at dette er nært forestående! Mye, mye nærmere enn vi tror og håper. 

Jeg har tenkt så mye de siste dagene på noe Efrain Palmquist skrev om forkynneren Fredrik Franson. 'Han (altså Franson) levde hver dag som om den var den siste. Når han gikk til ro om kvelden, gjorde han det med en følelse som om han om natten skulle bli vekket av Guds basun, og stilt for Kristi ansikt. Dette gav livet hans evighetsperspektiv'. (Efraim Palmquist: Fredrik Franson. Ansgar forlag 1948, side 15)

Måtte jeg leve med det samme perspektivet for mitt liv, som Fredrik Franson.

fortsettes

Hva skjer med jødene i Kherson, Ukraina?

TV-bildene av fortvilte innbyggere i Kherson i Ukraina som evakuerte hjemmene sine under artilleriild tirsdag etter at de ble oversvømmet av bruddet i en enorm demning oppstrøms i en katastrofe som Kyiv og Moskva har skyldt på hverandre, sitter på netthinnen fremdeles. Kherson, ved bredden av Ukrainas enorme elv Dnipro, vender mot den russiskkontrollerte østbredden.Rundt 60 kilometer oppstrøms lå Nova Kakhovka-demningen, en 3,2 km lang 1950-tallsstruktur som Kiev anklaget Russland for å ha sprengt i luften i en «terrorhandling».

Kherson, som hadde en befolkning på nesten 300 000 før krigen, ble okkupert av russiske styrker i åtte måneder etter at Moskva invaderte Ukraina i fjor. Siden det ble gjenerobret av Ukraina i november i fjor, har Kherson opplevd regelmessig kraftig beskytning fra russiske styrker over elven Dnipro.

Hva skjer nå med den jødiske befolkningen i Kherson?

Ifølge byens sjefrabbiner. fører den enorme flommen til at de fleste av de gjenværende 600-700 jødene i Kherson-området tvinges til å forlate stedet. Rabbiner Yosef Wolff sa til Times of Israel at rundt 80 % av regionens jøder allerede hadde dratt før denne uken. Omtrent 20 jødiske familier har blitt direkte berørt av flommen så langt, og de søker ly i jødiske institusjoner. Khersons synagoge har ikke oversvømmet fordi den ligger i en høy høyde, 20 meter, eller 65 fot, over havet.Rabbiner Yosef Wolff sa til Times of Israel at rundt 80 % av regionens jøder allerede hadde dratt før denne uken. Omtrent 20 jødiske familier har blitt direkte berørt av flommen så langt, og de søker ly i jødiske institusjoner. Khersons synagoge har ikke oversvømmet fordi den ligger i en høy høyde, 20 meter, eller 65 fot, over havet.

American Jewish Joint Distribution Committee, en av en rekke jødiske grupper som yter hjelp i området, sa at dens viktigste servicesenterbygning var oversvømmet og utilgjengelig fra og med torsdag, men arbeidere betjente fortsatt 382 jøder, og ga dem mat, vann og andre forsyninger. De overførte også folks datamaskiner, generatorer, mat og annet nødmateriell til Kherson-synagogen.

"Alt jeg hadde er nå under vannet," sa en JDC-frivillig ved navn Oksana. «Hjemmet mitt er borte. Livet mitt er borte. Jeg vet ikke hvordan jeg skal leve nå."

Moshe Azman, en av flere krav på tittelen sjefsrabbiner i Ukraina, gikk viralt torsdag for en video der han dukker seg etter dekning for russiske bomber mens han var på et evakueringsoppdrag i Kherson.

Før han falt til bakken i det meste av den minuttlange videoen, forklarer Azman kort at han prøvde å evakuere folk fra området.

Andre jøder i Kherson-området får hjelp fra Chabad-Lubavitch-bevegelsen. En gruppe ukrainske jøder har gått om bord i busser og flyktet til Polen, der Chabad i Polen forbereder seg på å huse dem i Warszawa på fredag, meldte den hasidiske bevegelsen torsdag.

"På grunn av krigen har våre brødre og søstre i Kherson Oblast-området allerede tapt så mye," sa rabbiner Sholom Ber Stambler, direktør for Chabad i Polen. "Vi må gjøre alt for å hjelpe dem i denne vanskelige tiden og sikre at de ikke mister håpet."

Chabad-bevegelsens avdøde rebbe, Menachem Mendel Scheerson, ble født omtrent 80 kilometer nedover elven, i Mykolaiv, som ennå ikke har opplevd flomskader, rapporterte Times of Israel.

Hva vi kan lære av en jødisk morgenbønn

Den jødiske morgenen begynner med "Modeh Ani" ("jeg takker") bønnen, som uttrykker tilbederens takknemlighet for nok en dag man er i live.

מוֹדֶה אֲנִי לְפָנֶיךָ מֶלֶךְ חַי וְקַיָּם, שֶׁהֶחֱזַרְתָּ בִּי נִשְׁמָתִי בְּחֶמְלָה. רַבָּה אֱמוּנָתֶךָ (Modeh anee lefanecha melech chai vekayam, she-he-chezarta bee nishmatee b'chemla, raba emunatecha).

Norsk oversettelse: "Jeg takker deg, levende og evige konge, for at du med barmhjertighet har gitt meg min sjel tilbake, din trofasthet er stor." (Oslo-Sidduren 2021, side 4) 

Formodningen her er at tilbederen betrodde ånden til Den Allmektige for oppbevaring kvelden før. Mange observante jøder bruker uttrykket: "I dine hender overgir jeg min ånd" (Salme 31:5) på slutten av kveldsbønnen.

Det er interessant at dette ritualet inkluderer det samme verset som Jesus ropte mens han døde på korset (Luk 23:46). Det er høyst sannsynlig at Jesus i sin smerte resiterte denne salmen fra minnet da han sto overfor den største utfordringen i sitt inkarnerte liv.

Vi leser disse ordene i Salme 31,1-5: 

"Herre, jeg søker tilflukt hos deg, la meg aldri bli til skamme! Fri meg ut i din rettferdighet! Vend øret til meg, skynd deg og redd meg! Vær meg et vern, en klippe, en borg til frelse. Du er mitt berg og min borg, for ditt navns skyld fører og leder du meg. Fri meg fra garnet de har spent ut for meg! For du er min tilflukt. I dine hender overgir meg min ånd (בְּיָדְךָ, אַפְקִיד רוּחִי), du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud."

Jeg vil fokusere på teksten som ble sitert i evangeliene (vs. 5). Hvordan høres dette vakre verset ut på hebraisk original? Er det mulig at noe vesentlig ved det har gått tapt i oversettelsen?

Det hebraiske ordet oversatt med "overgir" kan også oversettes «jeg forplikter» «אַפְקִיד» (uttales afkid). Dette ordet har en betydning som er mye nærmere "jeg deponerer" - som nødvendigvis betyr en fremtidig "gjenvinning" av tingen som er deponert. Et levende bilde kan være å sjekke inn en frakk på teater eller restaurant, eller til og med penger i banken, med den klare intensjon om å få den tilbake. Mens det engelske ordet "forplikte" også kan brukes til å beskrive å gi noe med det formål å kreve det tilbake på et tidspunkt i fremtiden, kan det like gjerne bety å gi noe uten å angi noen klare intensjoner for fremtiden. På hebraisk, derimot, er den utvetydige betydningen av dette verset den midlertidige underkastelsen av ens ånd i Guds hender - å gi den i "Hans varetekt", med den klare intensjon om å motta den tilbake.

Det gir full mening at Jesus skulle sitere denne spesielle salmen mens han hang på et romersk kors.

Dette viser at hvis vi tar oss tid til å sammenligne det originale verset Jesus resiterte fra hebraisk, vil en enkel, men betydningsfull innsikt i Jesu ord på korset dukke opp. Ordene Jesus uttalte var intet mindre enn en erklæring om hans store israelittiske tro. Han var trygg på at når han la sin sjel i hendene på sin himmelske Fader, vil han helt sikkert få den tilbake ved sin oppstandelse. Det som skjedde tre dager senere beviste at Jesus ikke håpet forgjeves.

Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c) fra Dr. Eli's Hebrew Updates

Plyndre fyrstedømmer og makter

I dag (9. juni) er festdagen til hellige Columba, som er en mektig skikkelse i historien til den irske og skotske kirken. Han er en av mine favoritt blant de keltiske hellige. Jeg elsker hans frimodighet og lidenskap matchet av en energi til å forkynne Kristus og vinne tilbake/forløse de som lever som fanger i åndelige lenker.

Bruce Ritchie påpeker i sin utmerkede bok om Columba at mange av de keltiske hellige ble inspirert av klosterskriftene til John Cassian som tydelig la ut en teologi om åndelig kamp, om lys som overvinner mørket. Ritchie underbygger denne ideen om Christus Victor som det dominerende temaet som motiverer Columba. Han skriver:

"gjeldsmotivet er ikke fraværende (en referanse til substituerende forsoning), men gjeldsmotivet er lagt inn i den mer grunnleggende ideen om Kristus som plyndrer fyrstedømmene og maktene (en referanse til mørkets verk) ....den virkelige driveren som underbygger Cassians (og derfor Columbas) teologi er engasjement med Satan. Kristus ransaket Satans rike...så Kristus grep og befridde dem som var under Satans slaveri." s328

Columba ankom Skottland med denne dominerende ideen i tankene, for å vinne tilbake det Kristus allerede hadde vunnet på korset, for å "plyndre fyrstedømmene og maktene" som hadde ulovlig tilgang til en nasjons sjel.

Jeg vet for noen at dette militære språket er vanskelig, men Columbas verden var en verden av stammekrigføring, med å konkurrere riker og forsvare territorium (ting har ikke endret seg så mye!).

Hva kan være den moderne ekvivalenten? Ønsker vi å forløse mennesker fra åndelig mørke (inkludert åndelig gråhet), fra avhengighet, gjeld, ødelagte forhold, åndelig fattigdom? Ber vi for sunne og åndelig fruktbare fellesskap i stedet for angsten som griper så mange?

Jeg er overbevist om at Columba fortsatt er et lys i mørket, en modell for den moderne verden, og han kan inspirere oss til å finne nye måter basert på gamle måter.

 - Scott Brennan, Lindisfarne/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Den frihet som kommer av nøysomhet og enkelhet, del 3

Det er viktig å understreke at kristen nøysomhet og enkelhet er mer enn en reaksjon på den moderne krisen. Det er også viktig å understreke det faktum at nøysomhet og enkelhet er en del av svaret på vår tids massive problemer knyttet til stress, livsstilsykdommer og verdens økende utfordringer med hensyn til fattigdom og sult. Det er ingen som helst tvil om at vårt overforbruk skjer på bekostning av millioner av mennesker - mennesker Kristus døde for, og som fortjener et like godt liv som oss!

Det moderne vesterlanske mennesket strever også med å få tid til alt det skal. Det er så mye de må. Tiden strekker ikke til, men i stedet for å stanse opp og nøye seg med mindre, jager man videre i stadig hurtigere tempo. Tingene begynner å eie oss i stedet for at vi eier tingene. 

Alt dette etterlater oss frustrerte og utmattede og etter hvert også deprimerte. 

Dessuten - og det til tross for allskens duppeditter - er livet blitt mer komplekst og komplisert. Det er stadige skjemaer som må fylles ut. Stadig flere ting man må huske på. Stadig flere ting å delta på. 

Det sies at den lengste reisen begynner med ett steg. Slik er det med nøysomheten og enkelheten også. 

Det finnes ikke et sæskilt utgangspunkt som man begynner fra, men å godt som noe annet utgangspunkt er å begynne med å skaffe seg enklere behov.  For å illustrere: Noen hevdet for en tid siden at Norge var et fattig land, fordi vi hadde for få oster!  Bare man reise til Sverige så var utvalget så mye bedre. et er sikkert riktig, men la meg da spørre: Blir vi lykkeligere over at utvalget av ost er så stort?

Både våre følelsesmessige behov etter ting og våre virkelige behov kan forenkles. Vi har behov for å kjenne forskjellen på virkelige følelsesmessige behov - som for eksempel oppmunttrende omgivelser - og hva som bare er svake tilbøyeligheter. For de fleste nødvendigheter er ikke materielle, for eksempel mening, mål og vennskap. 

Mahatma Gandhi skrev i boken: 'Non-Violent Resistance', følgende som er verd å ta med seg, hr i min oversettelse: "Sivilisasjon, i sin rette betydning, består ikke bare av mangfold, men i overlagt og frivillig innskrenkning av ønsker. Kun dette fremmer virkelig lykke og tilfredshet og øker kapasiteten til å tjene..."

Det er noe å dvele ved.

fortsettes

Guds ord står fast til evig tid

Nylig måtte jeg ta en avgjørelse. Mens jeg ba, husker jeg at Herren lovet å lede oss med sin fred. Så jeg ba om hans fred i den retningen vi skulle gå. Herren ga oss ikke bare en bestemt fred, men alle bitene begynte å falle sammen. Våre hjerter var fulle av takksigelse, vi visste at Gud hadde besvart vår bønn.

Hvor fantastisk når Guds ord er innebygd i våre hjerter, og vi lærer å støtte oss på hans ord når vi ber og tror på det. Hvor viktig er vår daglige hengivenhet, og at vi bruker tid på å tenke på hans ord; at hans ord kan komme til tankene når vi trenger det og bli tilegnet våre liv.                                                  

«Ditt ord har jeg gjemt i mitt hjerte, så jeg ikke skal synde mot deg» Salme 119:11.

Den Hellige Ånd vil minne om ord Jesus har talt, det er hans del. Men det må være der for at vi skal huske det, det er vår del!

«Men Talsmannen, som er Den Hellige Ånd, som Faderen vil sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere» Joh 14:26.

Herrens ønske er at sannheten er djupt forankret i våre hjerter og tankemåte. Når vi ser på ham med et lyttende øre, kan vi be og tro på at Herrens ønske skal bli oppfylt i oss.

"Se, du ønsker sannhet i det indre, og i det skjulte skal du gjøre meg kjent med visdom" Salme 51:6.

Herren har lovet: "Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri" Johannes 8:32. Igjen kan vi be inn i Guds ord og tro på at det fungerer i våre liv. Hvilken frihet vi kommer inn i når vi først søker hans velsignelse, hans fred og hans nærvær i våre liv.

Hvilken oppmuntring vi har gjennom hans ord! "Mine kjære, jeg ønsker fremfor alt at du må ha det godt og ha det godt, likesom din sjel har det godt" 3 Joh 1:2. Hans ord er dyrebare og verdsettes.

"Ditt ord er meget rent, derfor elsker din tjener det" Salme 119:40.

«Behagelige ord er som en honningkake, søte for sjelen og helse for beinene» Ordspråkene 16:24.

"Ditt ord er en lampe for mine føtter og et lys for min sti" Salme 119:105.

"Legg til mine skritt etter ditt ord, og la ingen misgjerning herske over meg" Salme 119:133.

Guds ord er sant fra begynnelse til slutt. Vi kan hvile i hans ord og vite at det vil bli oppfylt. Vi kan si hans ord. Tenke hans ord. La hans ord lede våre tanker og følelser. Vi kan dele hans ord med andre.

«Min tunge skal tale om ditt ord, for alle dine bud er rettferdighet» Salme 119:172.

Herren berømmer dem som kjenner Guds ord, og med rette anvender det på deres livsomstendigheter:

«Studer for å vise deg godkjent for Gud; en arbeider som ikke trenger å skamme seg, som deler sannhetens ord rett.» 2 Timoteus 2:15

"La de eldste som er gode forstandere, regnes verdige til dobbelt ære, særlig de som arbeider i ordet og i læren." 1. Timoteus 5:17

Når du tar deg tid til å bruke tid i Guds ord i dag, kan du finne oppmuntring, styrke og fred. Ikke bare å lese som på et maraton. Men ta et skriftsted, et vers og se på konteksten, og ta deg tid til å la det verset sette seg i hjertet ditt.

Måtte det rette ordet komme til tankene til rett tid, mens du går nedover veien livsveien. Uansett behov, kan du finne trøst og håp når du ser på Guds ord, ta deg tid til å dvele ved Guds ord og huske Guds ord. Måtte fred, visdom, helbredelse og styrke gis til din ånd.

Uansett omstendigheter kan vi være i stand til å si: «Jeg har gledet meg over veien for dine vitnesbyrd, like mye som over all rikdom. Jeg vil grunne på dine befalinger og se på dine veier. Jeg vil fryde meg i dine lover, jeg vil ikke glemme ditt ord.» Salmene 119:14-16

Slik David posisjonerte seg, må vi også posisjonere oss selv. "Du er mitt skjulested og mitt skjold, jeg håper på ditt ord." Salmene 119:14

"Jeg vil tilbe til ditt hellige tempel og prise ditt navn for din miskunnhet og for din sannhet, for du har opphøyet ditt ord over ditt navn." Salme 138:2

Måtte vi huske at Herren virker og beveger seg gjennom sitt ord! Han har opphøyet sitt ord til og med over sitt navn. Måtte vi skjule hans ord i våre hjerter, slik at de gjennom valgene vi tar, kan bli erfaringsmessig våre.

- Nancy Taylor Tate/PAROUSIA MINISTERIES/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Den frihet som kommer av nøysomhet og enkelhet, del 2

Nåtidig kultur er hjemsøkt av en lidenskap etter å eie. Vi lever etter livsmottoet: 'Mer er bedre'. Illusjonen er at det er definisjonen på det gode liv. Ofte aksepterer vi dette utsagnet uten å stille spørsmål. Resultatet av denne lysten etter velstand i samtidens vestlige samfunn er, ikke bare en fremmedgjøring, men en nærmest fullstendig fravær av en berørig av realitetene i det virkelige livet. Dette jaget etter å eie skaper en følelse av fragmentering. Vi føler oss anstrengte, rastløse og pusten bliir overfladisk. 

Kompleksiteten ved det å stadig måtte skynde oss, jage fremover, truer med å overvelde oss, og det syynes ikke som det finnes noen måte å komme seg unna dette rotteracet på. 

Kristen nøysomhet og enkelhet frir oss fra denne moderne formen for mani. Et bibelord som passer til vår tid, men som sjeldent løftes fram er 1.Tim 6,6: "Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning."

Nøysomhet bringer sunnhet og er en tilregnelighetssjekk til vår tvangsmessige ekstravaganse, og fred til vår rastløse sjel. Den tillater oss å se materielle ting for hva de er - goder til å omfavne livet med, ikke for å undertrykke livet. Når det skjer blir mennesker igjen viktige for oss, og vennskap viktigere enn eiendom. Nøysomhet og enkelhet gjør det mulig å leve et liv i integrtet, og ikke på bekostning av andre, ansikt til ansikt med den forferdelige realiteten den globale landsbyen representerer.

Kristen nøysomhet og det enkle liv er ikke et kjipt forsøk på å respondere på deet økologiske holocaust som truer med å oppsluke oss. Den er heller ikke født ut av frustrasjon over en økende teknologisk fremmedgjøring, men er djupt og solid fundamentert i både Det gamle- og Det nye testamente. Ikke minst er det personifisert gjennom det liv Jesus levde.

fortsettes