Mammons religion

 

Penger og Gud er fiender. Vi må velge det ene eller det andre.

Av Eberhard Arnold

Eberhard Arnold, grunnlegger av tidsskriftet Plough, og medstifter av den anabaptistiske bevegelsen Bruderhof, skrev følgende essay i 1923 i kjølvannet av andre verdenskrig og den bolsjevikiske revolusjonen. Den er forkortet og redigert for klarhetens skyld.

Ethvert folk antar at enhver form for religiøsitet hører sammen i samme kategori: religion, som står i kontrast til alt ikke-religiøst og secula. Denne måten å dele opp sosiale og personlige liv på er misvisende. Det er riktignok en skillelinje å trekke, men den går på tvers av kategoriene religiøse og sekulære. Det er linjen Jesus trakk da han erklærte: «Du kan ikke tjene Gud og Mammon» (Matt 6:24).

Den tidlige kristendommen anerkjente sterkt at religiøsiteten i den nåværende verdensepoken er fiendtlig mot Gud. Den nye troens første vitner brakte budskapet om Guds «helt andre» rike (for å bruke Karl Barths uttrykk), om det Nietzsche kalte «omvurderingen av alle verdier». De kristne bar vitnesbyrd om dette budskapet om den helt andre orden som skulle komme, og kalte det budskapet pakket inn i mystikk, skjult for dem som er fortapt, hvis tanker er blitt blendet av denne verdens gud (2. Kor. 4:4).

I motsetning til den Gud hvis ankomst er nært forestående – den Gud som vil etablere Jesu Kristi rike med dets rettferdighet, enhet og kjærlighet, begynnelsen og endens Gud – står en midlertidig gud, denne verdensepokens gud. Denne guden er denne verdens ånd, "jordånden" som er kjent for oss fra moderne litteratur.1 Denne guden er guden for grådighet, morderisk besittelse, for å gripe og holde, er denne verdens ånd. De første vitnene vitnet om at vi ikke har mottatt denne verdens ånd, men Ånden som gransker Guds djup, den Ånd som ingen kan kjenne uten å bli kjent av ham (1 Kor. 2:10–12).

Ingen kan tjene to herrer; du kan ikke tjene Gud og Mammon. Jesus definerte med ytterste skarphet Mammons natur som en ånd, og avslørte den sanne naturen til religiøsiteten til de eiendomsklassen. Han viste hvordan denne religiøsiteten tilber en dødsånd.

Jesus lærte at Satan, lederen for de urene ånder, også er «morderen fra begynnelsen» (Johannes 8:44). Mammon dreper; dens natur er drap. Det er gjennom Mammons ånd at kriger har brutt ut og urenhet har blitt et gjenstand for handel. Den dreper heller ikke bare gjennom krig. Hver dag som driver sultne barn og arbeidsløse inn i landsbyer på jakt etter mat, for så å bli jaget ut igjen av bønder med hundene sine, viser oss Mammons morderiske natur. Vi har blitt vant til realiteten at utallige mennesker blir knust i hjel gjennom vår velstand, akkurat som man kan gripe en insekt og knuse den; vi har sluttet å tenke på dem som blir ødelagt på grunn av oss. I dag må selv de som er mest blinde se hvordan Mammons utvikling betyr det uopphørlige drap på hundrevis og tusenvis.

Men vi er et stykke unna å gjøre opprør mot denne løgnen. Noen er rike og andre er fattige, og slik må det være – dette er vanlig tankegang i fromme kretser, og til og med blant arbeiderklassen. Folk sier ting som: "Når en mann som forvalter tusenvis av millioner av gullmerker er i stand til å gi arbeid og levebrød til et stort antall mennesker, må vi akseptere situasjonen og være glad for at en så energisk personlighet eksisterer." Men dette synet ignorerer fullstendig det faktum at det er umulig å samle en slik grad av rikdom – som samtidig betyr makt – uten å jukse, frata, såre og til og med drepe sine medmennesker underveis. Den ser ikke at siden kapitalen er konsentrert på så få hender, kan beslutningen til én mann styre hundretusener til å ødelegge gjennom arbeidsledighet, slik det skjer i dag.

Hvorfor forblir disse fakta skjult for oss? Hvordan er det mulig at våre medmennesker ustanselig blir lurt for rettferdighet og likevel forblir vi blinde for dette? Det er fordi vi selv også er under herredømmet til guden Mammon, og derfor mangler styrke til å gjøre opprør mot det.

Mammon er penger som styrer over mennesker, over selve menneskelivet, som er gjort avhengig av pengeinntekt og økonomiske forhold. Så lenge vi er avhengige av penger for vår egen eksistens og sikkerhet, vil vi ikke være i en posisjon til å trekke spaken som løfter Mammons slaveholdende styre av hengslene. Likevel kan vi i det minste gjenkjenne fiendskapet som eksisterer mellom penger og Gud.

Gud eller Mammon; ånd eller penger. Ånden er det djupe forholdet mellom levende ting, den innerste forbindelsen mellom dem. Mennesker er i konstant forhold til hverandre; ingen lever et fullstendig isolert liv. Mennesker er beslektet i grupper, familier, klasser og yrker; i nasjoner, stater, kirker og alle slags foreninger. Utover disse forbindelsene henger de sammen på en mye dypere måte ganske enkelt gjennom å være mennesker, som medlemmer av menneskehetens store, voksende fellesskap.

Penger objektiverer disse forholdene, endrer dem fra åndelig til materiell, til det blir den eneste verdien som er igjen. I stedet for å forbli bare et byttemiddel, blir penger en vare i seg selv. Det vi har da er penger i sin essens, penger som makt.

Det er grunnen til at penger og kjærlighet er gjensidig utelukkende: penger er kjærlighetens motsetning, akkurat som å drepe mennesker i krig, kommersialisere seksuell besmittelse av kropper eller lyve for offentligheten er alle kjærlighetens motsetninger. Og det er derfor også alt som angår Mammon er et spørsmål om hvilken religion vi setter vår lit til.

Jesus erklærte krig mot Mammons ånd. Han erobret denne svakhetens ånd ved å overvelde og helbrede ofre for sykdom og forfall med sin kraft. Han levde blant oss mennesker for å ta dødens makt – for å ødelegge døden, djevelens verk (1 Joh 3:8). Livsånden som utgår fra Kristus, overvinner også det indre livs død, og bringer fellesskap mellom alle levende ting; mens han utbrøt: «Nå er dommen over denne verden; nå skal denne verdens fyrste bli kastet ut» (Johannes 12:31). Ånden vil overbevise menneskeheten om at denne fyrsten er beseiret (Johannes 16:7–11).

Så snart vi står på Jesus side, må vi være klare til å forlate Mammon, overvinne den og erklære krig mot den. Når vårt indre øye har åpnet seg for å se hans lys, vil vårt øye slutte å svare på Mammons vilje (Matt. 6:22–23). Vi vil ikke lenger være i stand til å samle rikdom når våre hjerter er rettet mot den nye fremtiden, når vi har håp om at Gud vil opprette et nytt rike. Da vil vi bare strebe etter denne ene tingen og snu ryggen til alt annet. Vi vil leve for fremtiden som er menneskehetens frihet, menneskehetens enhet og menneskehetens fred. Da vil vi være i stand til å oppfylle Jesu lære om å "få dere venner gjennom urettferdig Mammon" (Luk 16:9) ved å gi Mammon bort og få kjærlighet ved å gjøre det.

Tallrike episoder fra Jesu liv illustrerer hvordan det ser ut å leve fri for Mammon. Da en rik, rensinnet ung mann som ikke var klar over å ha gjort noe galt kom til Jesus, elsket Jesus ham ved første blikk og spurte ham om han elsket Gud og sin neste. Den unge mannen trodde han hadde gjort alt han trengte å gjøre. "Bra," sa Jesus. "Hvis dette virkelig er tilfelle, så er det du trenger å gjøre nå å gjøre denne kjærligheten ekte. Gå og selg alt, gi det til de fattige, og bli med meg» (Matt. 19:16–21).

Guden Jesus møtte da han gikk inn i templet, den jødiske religionens helligdom, var ikke hans Gud, men guden Mammon: storfe- og storfehandlere, banker og bankfolk. Jesus laget en pisk, ikke for å slå folk i ansiktet, men for å tvangsvelte bordene og vise sin forakt for penger ved å kaste dem på gulvet. Han vitnet om at dette huset ikke skulle tilhøre Mammon, men til Gud (Matt. 21:12–13). Da en spion kom og viste ham en pengebit, mynten til keiseren, statsoverhodet, svarte Jesus at vi skulle gi Satan det som tilhører Satan: «Gi keiseren det som tilhører keiseren og til Gud det som tilhører. til Gud» (Matt 22,21).

Da det var behov for noen til å forvalte disiplenes felles pengepung på den lange reisen, ble Judas bedt om å være vokteren: Judas, som Jesus visste ville bli forråderen (Johannes 12:6). Morderen ble fra begynnelsen avslørt i selskap med Jesu disipler. Judas endte der drap må ende. Han avslørte hemmeligheten om at Jesus visste at han var Messias-kongen av en helt annen orden. Jesus stod på sitt da han ble spurt av politiske og religiøse myndigheter: «Er du Messias, Den Høyestes Sønn?» Han svarte: «Jeg er; dere skal se Menneskesønnen sitte ved Maktens høyre hånd og komme på himmelens skyer for å etablere sitt rike» (Mark 14:61–62). De drepte ham på grunnlag av denne revolusjonære bekjennelsen. Da Jesus ble eliminert, ble det åndsfødte samfunnet han ledet tilsynelatende ødelagt. Mammons vilje, dødens vilje, så ut til å ha seiret til slutt.

Likevel, gjennom selve henrettelsen av lederen av denne nye orden, gjennom selve graven, vant livet frem. Utrolig nok, fra dette undertrykte folket møttes jødene, unge menn og kvinner for å vente sammen på noe helt nytt. De ventet på Ånden. De visste at denne kjærlighetens, ordens og frihetens ånd var Guds rikes ånd. Og Ånden kom over dem, og førte til et samfunn, et fellesskap av arbeid og goder hvor alt tilhørte alle og alle medlemmer var aktive i den fulle utstrekning av deres forskjellige krefter og gaver (Apg 2).

I dag er det to forskjellige måter å bekjempe Mammon på. Den ene er sosialismens og kommunismens vei. Den andre veien er den nye måten for felles arbeid og fellesskap i åndelige og materielle ting.

Denne andre måten innebærer frivillig, uavhengig samling av mennesker som er fri for privat eiendom og kapital. Det er veien til kimcellens organiske vekst, veien til frøet som spirer på en steinete åker: Her og der viser en liten bladspiss gjennom, og etter at det har gått noen dager med sol og regn, kan du ligge på bakken og se et flott felt med levende skudd. Så noen uker senere vil du se et helt felt med blomstrende liv, der selv blant ugress og steiner bryter den unge avlingen gjennom; det det enkelte hveteblad ikke kan oppnå, kan hele åkeren. Da er innhøstingstiden her: «Be om at arbeidere må bli sendt ut til innhøstingen» (Matt. 9:37–38).                                                                                             

Her ser vi en stor forskjell mellom den andre måten og den første, sosialismens og kommunismens. Før innhøstingen skal ikke hveten og ugresset skilles, slik Jesus advarte i sin velkjente lignelse (Matt 13:24–30). Når en voldelig revolusjon griper Mammons tjenere og henger dem fra lyktestolper, med sikte på å la liv bare de som er fellessinnede, bryter det med Jesu ånd. Som han kanskje fortalte revolusjonærene på sin egen tid: Dere burde ha ventet til innhøstingstiden! Du har revet ut mye hvete mens du fortsatt lar ugresset stå.

I en voldelig revolusjon går Mammon rett og slett fra hendene til noen til andres. Så når vi i dag hører om medkristne som blir skutt av den bolsjevikiske regjeringen for å ha vitnet om menneskehetens enhet, tar vi vårt standpunkt med disse brødrene og søstrene. Vi har ingen del i væpnet revolusjon. Fordi den utøser blod, er den på løgnens Fars side (Johannes 8:44). Våre sosialistiske brødre lurer seg selv hvis de tror de kan overvinne Mammon ved å bevæpne seg, det vil si ved å stole på den samme avgrunnens ånd som Mammon selv. Gift kan ikke kureres med gift. Livet kan bare være født av liv, kjærlighet til kjærlighet, fellesskap av viljen til fellesskapet.

Vår vei til målet om fellesskap er denne andre veien. Vi går broderlighetens og søsterskapets fellesvei, hvor små grupper mennesker vil møtes, klare til å bli slått sammen i det ene målet, for å tilhøre den ene fremtiden.

Allerede nå kan vi leve i kraften til denne fremtiden, forme livene våre i nærvær av den kommende Gud, i samsvar med det fremtidige riket. Åndens seier manifesterer seg gjennom kirkesamfunnet. Kjærlighetens rike, fri for Mammon, nærmer seg denne jorden. Som evangeliet forteller oss: Guds rike har kommet veldig nær. Endre tankegangen din radikalt. Endre radikalt slik at du vil være klar for den kommende rekkefølgen av ting.

Kom nå, dere rike mennesker, gråt og jamre over elendigheten som kommer til dere. Dine rikdommer har råtnet, og klærne dine er møllspiste. Ditt gull og sølv har rustet, og rusten deres skal være et bevis mot deg, og det skal ete ditt kjøtt som ild. Du har samlet skatter i de siste dager. Lytte! Lønningene til arbeiderne som har slått jordene dine, som du holdt tilbake med bedrageri, roper, og hogstmennenes rop har nådd Herren, hærskarenes ører. Du har levd på jorden i luksus og fornøyelse; du har næret ditt hjerte på en slaktedag. Du har fordømt og myrdet den rettferdige, som ikke står deg imot.Vær derfor tålmodige, brødre og søstre, inntil Herren kommer. (Jakob 5:1–7)

Den fullstendige versjonen av dette essayet vises i boken Salt and Light: Living the Sermon on the Mountain. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)