De syv tordener og vår tidsalders ende, del 6

Vår tidsalder slik vi kjenner den, går mot et cresendo. Salmisten uttrykker det slik: "I gammel tid grunnffestet du himmelen, og himlene er et verk av dine hender. De skal forgå, men du blir stående. De skal alle eldes som en kledning, som klær skifter du dem ut. Men du er den samme, og dine år får ingen ende." (Salme 102,26-28) I en tid som denne, når vi med stormskritt nærmer oss Kristi gjenkomst, er det godt å ha tatt tilflukt til 'Den gamle av dager', og ikke til denne verden. Da har vi ingen ting å frykte. Som salmisten sa det: "Du blir stående..."

Det kommer en ny dag da denne verdens systemer har spilt fullstendig falitt. Vi kommer ikke til å overta disse når Tusenårsriket trer inn. De vil bli byttet ut med Guds styresett. De mektige ordene fra Åp 20,6 er spesielt trøstefulle nå synes jeg: "Salig og hellig er den som har del i den førsste oppstandelse. Over dem har den annen død ingen makt. De skal være Guds og Kristi prester og regjere med ham i tusen år."

Først kommer det en innhøsting som skjer parallellt med et stort frafall og en trengselstid, så kommer Kristus igjen: "For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels rop og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først stå opp. Deretter skal vi som blir tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyeer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med ham." (1.Tess 4,116-17)

Jeg kjenner på en så djup takknemlighet og stor forventning når jeg skriver disse ordene lørdag formiddag. Takkemlighet over at det er "HERREN SELV" som kommer og at vi "FOR ALLTID" skal være sammen med Ham - og med en sterk forventning at dette er nært forestående! Mye, mye nærmere enn vi tror og håper. 

Jeg har tenkt så mye de siste dagene på noe Efrain Palmquist skrev om forkynneren Fredrik Franson. 'Han (altså Franson) levde hver dag som om den var den siste. Når han gikk til ro om kvelden, gjorde han det med en følelse som om han om natten skulle bli vekket av Guds basun, og stilt for Kristi ansikt. Dette gav livet hans evighetsperspektiv'. (Efraim Palmquist: Fredrik Franson. Ansgar forlag 1948, side 15)

Måtte jeg leve med det samme perspektivet for mitt liv, som Fredrik Franson.

fortsettes