En gammel kvekerhymne har levd sitt eget liv i meg den siste tiden. Jeg kjenner ikke melodien, men ordene er så sterke og utfordrende. Her er hymnen i min oversettelse: "Det er en gave å være enkel. Det er en gave å være fri. Det er en gave å befinne seg der man burde være. Og når vi ser oss selv på en måte som er riktig, kommer vi til å leve i en dal av kjærlighet og glede." Det andre verset lyder slik: "Når virkelig enkelhet er oppnådd, kommer vi ikke til å skjemmes for å leve og vise kjærlighet. Å le og synge vil være vår glede, for gjennom latter og sang kommer vi rett fram."
Vi lever i en tid her i det vestlige samfunnt som mer og mer aksepterer tomme materialistiske vurderinger som definisjon på et godt liv og innretter mer og mer våre liv på å konsumere enn på å leve et skapende liv. Fordi vi setter likhetstegn mellom levestandard og konsumentsnivå, arbeider vi hardere og hardere for å produsere stadig mer, men til tross for dette finner vi ingen ro. Vi har for mye av alt. Det er en djup fattigdom i all overfloden.
Vi har polske arbeidere i borettslaget hvor vi bor. De jobber med å rehabilitere de 52 boligene borettslaget vårt består av, og gjør en fenomenal god jobb. Når vi spør dem om noe svarer de, med smil om munnen og latter i stemmen: 'Ikke stress, vi fikser!' De har vel skjønt at er det noe vi nordmenn gjør, så er det at vi stresser. Apologeten og den kristne forfatteren C.S Lewis sa ved en anledning at: 'stress kommr ikke fra djevelen. Det er djevelen!'
Enkelhet er likevel ikke noe enkelt! Å motstå presset fra samfunnet krever stadig kamp og disiplin. Men på den andre siden: koble av! Du kan likevel ikke fremtvinge enkelhet. Prøv ikke å være noe du ikke er. Enkelheten er en gave. En gave fra Gud, som vi må ta imot som vi gjør med alle andre gaver.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar