Når røttene blir grunne

J. Lee Grady, ansvarlig redaktør for det anerkjente kristne magasinet Charisma, skriver følgende i en innledning til en bok jeg nylig har lest:

"Lik mange andre mennesker som erfarte åndelig fornyelse gjennom den karismatiske bevegelsen på 1970-tallet, så har jeg alltid anntatt at kirken har vært i en slags dypfryst tilstand inntil Ånden utøses på begynnelsen av dette århundre. Faktum er at flesteparten av karismatikere og pinsevenner i dag tror at det ikke var før i 1901 - i forbindelse med vekkelsen i Topeka, Kansas, at dagens tegn, under og mirakler ble gjenopprettet i menigheten."

J. Lee Grady's observasjon tror jeg er korrekt. Jeg har møtt en del mennesker som hoderystende avviser at Gud i det hele tatt gjorde noe mellom keiser Konstantin og Martin Luther! Så skjer det noe i forbindelse med vekkelsene på 1700-1800 tallet, men det tar først virkelig av når vi kommer til 1901 og 1907. Fra den tid av er vi liksom tilbake til urkristendommen. Reaksjonene uteblir ikke når jeg begynner å snakke om vekkelsen på 300-tallet, med ørkenfedrene. Uten å ha lest noe særlig om dem, eller lest noe i det hele tatt, så avvises dette på det mest bestemte som forferdelig vranglære. Det eneste en del mennesker kan snakke om er "den mørke middelalder". Det lille de har lest av kirkehistorie handler for det meste om det som skjedde på det europeiske kontinentet, hva som skjedde i Østkirken har man lite om noe kjennskap i det hele tatt. Og ikke kjenner man noe særlig til det som skjedde blant kelterne heller. Dermed sitter man igjen med en kirkehistorie som begynner på pinsefestens dag i Jerusalem, med Åndens utøselse over de 120, og de 3000 frelste. Så går man frem noen få tiår, så slukkes mer eller mindre lyset, før Martin Luther tenner det igjen. Først noen hundre år senere er vi tilbake ved begynnelsen, når pinsevekkelsen bryter ut.

Karikert historiefremstilling? Neppe. Det er slik jeg møter den i en del av reaksjonene på det jeg skriver her på bloggen.

For meg personlig har det vært befriende å finne ut at det finnes en strøm av Den Hellige Ånd gjennom hele kirkens historie. Man skal ikke lese mye av Østkirkens historie, eller om den koptiske tradisjonen, før man oppdager at Åndens gaver var sterkt til stede, både i enkeltpersoner og i mange menigheters hverdagsliv. Og ikke minst møter vi dette i den keltiske tradisjonen. Fra den har vi også fått vår kristenarv!

I dag på 1.pinsedag tenk på disse menn og kvinner som satte seg i sine små båter på det det store havet, og sa: "Blås Hellige Ånd, blås!" Og så tok vinden dem med til blant annet Norges kyster, og evangeliets frø ble sådd i norsk muld.

Dagens ikon er en fremstilling av Columba (521-597), han som er blitt kalt Den keltiske duen. En mann mer kjent ned det profetiske og overnaturlige enn mange av oss, vil jeg tro. Han var den første kristne misjonæren til de hedenske stammene i det nordlige Brittania, og grunnleggeren av det kjente klosteret på Iona. I tiden fremover vil jeg gi noen "smakebiter" fra hans liv og tjeneste, i håp om at flere skal se at det fantes et rikt Åndens liv gjennom hele menighetens historie. Jeg takker Gud for det som skjedde i Topeka og i Azuza street, men jeg takker også for den kontinuerlige Åndens strøm som har fulgt menigheten siden dens grunnleggelse og for alle som er blitt berørt av Åndens vind.

Tre sider av Den Hellige Ånds gave

I en liten, men svært så innholdsrik bok, beskriver den ortodokse biskopen, Kallistos Ware (bildene), tre sider av Den Hellige Ånds gave. Alle tre sidene finnes beskrevet i Apostelgjerningenes andre kapitel. Ware understreker følgende:

1) For det første er Åndens gave en universell gave som gis til alle: "Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd." (Apgj 2,4) Når Peter forklarer hva som nettopp har skjedd anvender han et ord fra profeten Joel om pinsens hendelse: "Og det skal skje i de siste dager, sier Gud, at Jeg vil utøse av Min Ånd over alle mennesker." (Apgj 2,17 og Joel 2,28) I den gamle pakt ble Ånden gitt til særskilte ledere, nå gis den til alle. I Kirkens liv er Den Hellige Ånds gave eller karisma ikke begrenset til det viede presteskapet, men den utøses over hele Guds folk. "Og dere har salvelse fra Den Hellige, og forstår alt." (1.Joh 2,20) Alle er i ordets rette betydning "karismatikere", utrustet med nådegaver, alle er bærere av Ånden, "pnevmatiker".

2) For det andre er Åndens gave mangfoldets gave. I pinsen "viste det seg delte tunger for dem, som av ild ..." (Apgj 2,3) Disse satte seg på hver enkelt av dem som var tilstede. Parakleten gjør oss alle ulike, Han lar meg være meg selv tydelig og klart, mitt eget unike jeg. Ånden er ikke bare en egenskap eller kraft i Guddommen, ikke bare en upersonlig makt uten den tredje personen i den Hellige Treenigheten. Som person bekrefter han hver og ens personlighet. Vi har kanskje vanskelig å forestille oss Ånden som personlig - Han viser oss jo ikke sitt eget ansikt uten peker alltid på den oppstandne Kristus (Joh 16,13-14) - men ikke desto mindre er vårt forholdende til Ham en "jeg-du-relasjon". Og i denne personlige "jeg-du-relasjonen" finnes det en uutømmelig omveksling. Det er betegnende at apostlene på pinsedagen ikke benyttet seg av et kunstferdig språk som esperanto, llikevel hørte alle de ulike nasjonaliteter som var tilstede i folkemassen dem tale "på vårt eget språk." (Apgj 2,8) Mangfoldet av språk og dialekter utviskes ikke ved pinsen men de er ikke lengre årsak til splittelse ettersom de nå gjennom Åndens nåde kan forstå hverandre. Pinsens Ånd kveler ikke våre etniske og personlige ulikheter men velsigner dem. Som frihetens Ånd forløser Han oss gjennom sin frigjørende makt fra stereotyper, fra meningsløse gjentagelser, fra slaveri under all slags totalitær kollektivisme. Livet i Ånden gjør allting nytt, omvekslende og opprinnelig. Det er urettferdigheten, ikke helligheten som er slitsomt og ensformig.

3) For det tredje er Åndens gave enhetens gave. "Det er mange forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme." (1.Kor 12,4) og Hans særskilte oppgave er å forene oss gjennom "fredens bånd." (Ef 4,3) Det nye testamente taler spesielt om "fellesskap" eller "samfunn" (koinonia) i Den Hellige Ånd. Det er Åndens oppgave å skape fellesskap gjennom at man deler med hverandre gjennom å opprette samfunn (kommunion) og kommunikasjon. Apgj 2 understreker dette. Når Ånden steg ned på pinsedagen "var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn." (Apgj 2,1) Dette innebar mye mer enn at man satt ved siden av hverandre i samme rom. Vi bør heller tenke at det dreier seg om en indre enhet, et åndelig samvirke. Åndens gave gjør de mange til èn kropp i Kristus. Som frihetens Ånd befrier Han oss ikke bare fra kollektivismen men i like stor grad fra isolasjonens, egoismens og de ødeleggende fryktens tyranni.

Tørster du etter Kristus?

Magnus Malm forteller i et intervju med Vårt Land i dag om en kvinne som satt i en sovjetisk fangeleir. Hun kunne fortelle at hun overlevde på grunn av tørsten etter Kristus. Ikke på grunn av troen.

"På den siste dagen, den store dagen i høytiden, sto Jesus fram, ropte ut og sa:

Om noen tørster, han skal komme til Meg og drikke. Den som tror på Meg, som Skriften har sagt, ut fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann.

Men dette sa Han om Ånden, Den som skulle bli gitt dem som trodde på Ham." (Joh 7,37-39a)

"For Jeg skal øse vann over det tørste og strømmer over det tørre. Jeg skal utøse Min Ånd over din ætt og Min velsignelse over dine etterkommere. De skal spire opp mellom gresset, som popler ved vannbekker. En skal si: Jeg hører Herren til. En annen skal kalle seg ved Jakobs navn. En annen skal skrive i sin hånd: Tilhører Herren, og får Israel som hedersnavn." (Jes 44,3-5)

Hvor tørst er du i dag?

Verdien av en menneskesjel

Dette radikale budskapet om verdien av et menneske, burde høres av alle som tar sin Bibel seriøst. Leonard Ravenhill taler krystallklart om dette særdeles viktige emne. Legendariske A.W Tozer var Ravenhills mentor, og Ravenhill var i sin tid mentor for David Wilkerson.

Carl L. Lundberg - misjonær og martyr

Ved siden av kirke- og vekkelseshistorie, har jeg en stor interesse av å lese misjonshistorie. For tiden holder jeg på med å lese om Kinas misjonshistorie, og kom over noen brev som den svenske misjonæren Carl L. Lundberg skrev. Lundborg var sammen med sin kone og to døtre misjonærer i Kina for The Christian Missionary Alliance, og ble myrdet i forbindelse med det såkalte Boxer-opprøret.

Brevene er skrevet rett for familien Lundborg blir en del av den kristne martyrskaren, og taler for seg selv. Tenk hvilken pris de har betalt for at de som ikke hadde hørt evangeliet, skulle få høre:

"Kjære pastor Kilstet!

Hvor underbar er ikke Herren i alt Han gjør! Hvem kan forstå Hans veier? Kjære misjonsvenner, dere har antageligvis hørt om den storm av forfølgelse som har brutt ut i Kina og som også har nådd opp til Shansi, til deres arbeidsfelt og vårt og China Inland Mission har også fått sin del. 10 Holy Union misjonærer er blitt drept. Fosberg, hans fru og barn fra vår misjon var blant dem. De ble steinet, deres barn revet i stykker.

Opprøret startet i Kwei-Hua-Cheng der vi befant oss, så vi forlot den plassen for derifra å gå til Urza og så til Russland, men når vi befant oss to dagers reise fra Kwei Thea, ble alle våre saker stjålet og røvere angrep oss åtte ganger. De tok en del av klærne vi hadde på oss så vi både frøs og sultet. Fire katolske misjonærer på den plassen hørte om det som hadde skjedd og sendte noen personer for å ta oss hit. De siste av dem fant oss, og vi har nå tilbrakt åtte dager her, men dette er også en farlig plass. Boxerne har kommet for å ødelegge denne plassen. Mange katolske bosteder er blitt ødelagt og tusentalls kinesere er blitt drept, og jeg forstår at vår misjonsstasjon er blitt ødelagt.

Vi kjenner ikke til hva som har hendt med de andre misjonærene, men fra Christian Missionary Alliance, er familiene: Emil Olson og deres tre barn, Edwin Anderson og deres to barn, frøken Emilie Erickson, og Carl L. Lundberg og deres barn her.

Om vi ikke skulle komme ut av dette med livet i behold så seder vi en siste melding til våre misjonsvenner. Vi lever og dør for vår Herre og for Kina. Veien til kysten ligger ikke åpen og vi har ikke hørt fra Peking på nesten to måneder, men veien til Herren er åpen, pris skje Gud. La ikke deres hender falle og tap ikke motet. Hva vi sår kommer til å bære frukt i sin tid. Når stormen har lagt seg, send ut flere vitner til Kina som kan forkynne Herrens veldige gjerninger. Jeg angrer ikke på at jeg kom til Kina. Jeg vet det var Herren som kalte meg hit, og Hans nåde er nok for meg. Den vei Han leder er best, la Hans vilje skje. Vi kommer til å møtes ved Hans høyre hånd.

22. august 1900

Nå har soldatene kommet og de kommer til å angripe her i dag. Katolikkene kommer til å forsvare seg, men det kommer ikke til å hjelpe, og vi vil ikke dø med våpen i våre hender. Om Gud tillater kommer de til å ta våre liv. Vi dør i tro på vår Herre og vet at Han kan frelse våre sjeler uten at vi setter vår lit til den katolske kirken. Prestene spurte oss i går om vi var villige til å gå med i og bli forenet med den eneste frelsende kirken, og om vi ikke var redde for at vi hadde tatt feil og ikke bli frelst? Men hver og en av oss svarte at vi vet på hvem vi tror, og at vi ikke er usikre å dø som protestanter, ja som kristne. Gud velsigne dere alle. Vi kommer til å møte Jesus.

Deres, glad i Jesus

Carl L. Lundberg

Jeg kommer til å skrive en artikkel om de øvrige misjonærene som Lundberg nevner i sine brev.

61 prester og diakoner må forlate sin kirke fordi de er imot ordinasjon av homofile

61 prester og diakoner tilhørende Den episkopale kirken i California er blitt sparket fra sine stillinger! Årsak? De har fulgt sin biskop, John David Schofield (bildet), som i fjor måtte tre tilbake som biskop fordi han har protestert mot ordinasjonen av homoseksuelle.

Det er nesten for utrolig til å være sant, men så langt i frafallet har vi altså kommet, at de som er tro mot sin Bibel de må forlate sin kirke, mens de som øver vold mot Bibelens tydelige ord blir værende. Den nåværende biskopen, Jerry Lamb, forsvarer det som Bibelen forbyr.

Biskop Schofield har gjort det som kreves av en sann hyrde for forsamlingen, og det har også de 61 prestene og diakonene.

Det kommer nok flere slike konfrontasjoner i tiden fremover. Det vil vise seg hvem som vil gå med Herren, og hvem som følger denne verdens guder og den politiske korrektheten.

La oss be for de 61 prestene og diakonene og deres biskop, og takke Gud for at noen forblir trofaste mot Herren og Hans ord.

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=171329

La ditt hjerte bli knust av det som knuser Guds hjerte

I går ble jeg sittende å lytte til en preken som dr. John F Perkins (79), sivil rights aktivist og pastor, holdt i Moody Church i Chicago 17.mai i år. Nå er det i seg selv ganske spesielt å lytte til en levende legende som Perkins tale. Da lytter man. Men så er det også spesielt å høre ham tale om hva som ligger i begrepet vekkelse. I innledningen av sin preken, som tar utgangspunkt i Salme 11, og da spesielt ordene: "Hvis grunnvollene blir revet ned, hva kan da den rettferdige gjøre" (v.3), forteller John Perkins at han har lett etter en definisjon på ordet "vekkelse" og "fornyelse". Han forteller at han fant en han likte som grunnleggeren av World Vision, Bob Pierce, har kommet med:

"La ditt hjerte bli knust av det som knuser Guds hjerte."

Dette, mener Perkins, er en god definisjon av det som ligger i begrepet "vekkelse". Det er når vi gripes av Guds smerte, av Guds lengsler, at vi forstår hvordan vi skal forholde oss til en verden som lider.

Nå er John M. Perkins ikke bare en god forkynner. Han lever hva han preker. Først og fremst har han hengitt sitt liv til å arbeide med forsoning og utvikling, med utgangspunkt i Jesu forkynnelse om Guds rike. Dette førte til at han i sin tid startet John M. Perkins Foundation som har tilholdssted i Jackson, Mississippi. I mer enn 40 år har han tjenestegjort blant Amerikas fattige.

I 1947 flyttet Perkins etter familiens sterke anmodning fra Missisippi etter at hans bror ble drept av en politimann. Han bosatte seg i det sørlige California, og det var her han stiftet bekjentskap med evangeliet, ble frelst og begynte å gå i en menighet. I 1960, forlot Perkins, hans kone Vera Mae, og deres fem barn en suksessfull forretningsvirksomhet i California. Her begynte de to en kristen virksomhet i et område preget av mye fattigdom og kriminalitet. De startet menighet, dagsenter, helsesenter og andre sosiale tiltak og utvidet etter hvert virksomheten til flere områder.

Ønsker du å lytte til prekenen fra Moody Church, finner du den her:

http://www.lightsource.com/ministry/running_to_win/20090517/

Informasjon om arbeidet til John M. Perkins finner du her:

http://www.jmpf.org/content/

Bønn og bleier - det hellige og det hverdagslige

Fader Christoforos Schuff (bildet), ortodoks prest, opprinnelig fra Sacramento i California, bidrar med en innsiktsfull artikkel i siste nr av magasinet Strek. Her skriver han om "bøn og bleier", om hvordan det åndelige og det hverdagslige går hånd i hånd. Jeg fant artikkelen så interessant, og jeg tror mange av oss vi kjenne oss igjen i det fader Christoforos skriver, så jeg bringer den her:

"Kvardagen min er eit manfaldig skjeringspunkt. Ein stad der ting som tilsynelatande ikkje har noko felles kjem mot einannan, vert fletta saman ei kort tid og skil lag att. På den eine sida er det ikke noko mystisk med dette, berre kvardagen åt ein småbarnsfar. Bøn og bleier gjeng hand i hand. Andelege samtaler med kona vert avbrote av barnegråt. Eller av glede. Ei teikning som eldstejenta vil visa oss.

Eg elskar Kyrkja og kyrkjer. Ikona og arkitekturen - vakre uttrykk for tilbedinga sin teologi. Uttrykk for møtet mellom himmel og jord. Mang ein gong har eg sete i katedralar i Tessaloniki eller små kapell på øya Mytilene. Eg har òg vore med på store kyrkjefestar så vel som gudstjenester der kyrkjelyden kan henda berre er ei gamal dame og presten. I katedralen finn ein eit vakkert kor, i kapellet er enkja tonedauv. Men både katedralen og kapellet er Kyrkja. Eg har òg vore mykje i kloster og på Athos-fjellet, der menneska i prinsippet skal via livet til Gud gjennom stille, faste, Jesus-bøna og det daglege gudstjenestelivet. Og så har eg opplevd på kroppen, smakt, høyrd, ja, overlevd kvardagen i ein kristen småbarnsfamilie. Men både den høgakta munketilvera og det travle familielivet er Kyrkja.

Det er dette eg ser på som gåta som ligg i smatidigheita - denne tilsynelatande spenninga mellom det vakre og det banale, det heilage og det verdslege. Helg og kvardag gjeng inn i kvarandre. Og her ser me òg utfordringa ved det samtidige: å verna om det same sinnelaget, uavhengig av heilagdommen rundt oss eller møkka me stend i. Jau, "... det same sinnelaget ... som òg var i Kristus Jesus." (Fil 2,5)

Med dette sinnelaget er midtpunktet alltid Gud, at me søkjer Gud der me er - i kloster, på skule, på jobb, om de skal henta i barnehage eller er midt oppi konfliktar med andre. Kallet, utfordringa er den same om ein er nonne, lekmann, bur i hole eller i leilegheit. Å søkje Gud er òg å leva etter Kristi lære i den situasjonen ein er i til kvar tid. Som Abba Lucius seier:

"Om du ikke fyrst har levd på rett vis medan du var mellom menneske vil du heller ikkje leva på rett vis når du lever i einsemd."

Å vera ei god mor eller ein god ektemann er det same som å vera ei sunn nonne eller ein god munk. Ikke eingong munken skal la bøna kome i vegen for nestekjærleiken. Dei skal hengja saman - samtidig.

"I den grad dei heilage ... gjer framsteg i det andelege, dess nærare kjem dei Gud og kvarandre. Dess nærare dei er Gud, dess nærare nesten." (Den heilage Dorotheos av Gasa)

16.000 muslimer kommer til tro på Jesus hver dag!

Min gode venn, evangelist Eivind Frøen, skriver i siste nr av Rapport fra Asia, om den enorme kirkeveksten som skjer mange steder i verden. Fra artikkelen hans har jeg hentet følgende gladmelding:

Egypt: Enkelte rapporter hevder at ca en million egyptere har tatt imot Jesus i løpet av de siste 10 årene. Det Egyptiske Bibelselskap pleide årlig på 90-tallet å selge ca 3000 kopier av Jesusfilmen. I 2008 solgte de over en halv million kopier og nesten en millom Bibler og Nytestamenter på lydbånd.

Afghanistan: Før 11. september 2001 visste vi om en håndfull muslimer som hadde tatt imot Jesus. Enkelte rapporter indikerer at tallet nå kan ha passert 10.000.

Usbekistan: For 20 år siden kjente vi ikke til noen kristne i dette landet. I dag regner vi mer enn 30.000.

Iran: Irakiske pastorer hevder at mer enn en million iranere tror på Jesus. De fleste av dem møtes i hemmelighet i husmenigheter slik som i Kina.

Indonesia: I verdens største muslimske land foregår det en stille vekkelse mange steder. Indonesiske pastorer forteller om tusener som blir frelst. De hevder at myndighetene i landet ikke ønsker at dette skal offentliggjøres av frykt for opptøyer.

For noen år siden hevdet Sheikh Ahmal al Qataani fra Saudi-Arabia, da han ble intervjuet av TV kanalen Aljazeera, at han personlig tror dte globalt blir omvendt ca 16.000 muslimer til kristen tro hver dag. Han presiserte at han så på dette som en tragedie.

Så langt Eivind Frøen.

Hører jeg et halluluja fra bloggens lesere?

I mange av de områdene som her er omtalt arbeider det kinesiske misjonærer, mange av dem med stor fare for sitt eget liv. Er du blant dem som ber for dem?

Om den medlidenhet og forståelse som finnes i Jesus

Dette er sjelden vare! Brennan Manning, deler sitt hjerte om den medlidenhet og kjærlighet som finnes i Kristus. Dette er radikalt, utfordrende, innsiktsfullt, morsomt, og har berørt meg veldig djupt. Talen er noe skjemmet av at Manning "snøvler" en del, så det er av og til litt vanskelig å få med seg hva han sier. Men ikke heng deg opp i dette, lytt til mannens sterke budskap. Jeg har skrevet om Brennan Manning på bloggen tidligere. Om du klikker på navnet hans under etiketter, vil du få litt mer bakgrunnsinformasjon om hvem han er.

Menigheten trenger flere fedre enn lærere

Jeg fikk en epost av Graham Cook i går. Graham og hans team befinner seg for tiden i Australia. I eposten beskriver Graham, som har en anerkjent profetisk tjeneste, noen av de behovene han ser i Kristi kropp for tiden.

Han snakker om et paradigmeskifte når det gjelder synet på lederskap. Nå er Graham tydelig på at Gud har innsatt tjenestegaver i Kristi kropp, som også har som oppgave å lede. Men som Graham skriver: "I menigheten har det vært en rådende oppfatning at mennesker er sauer som trenger å ledes, mer enn mennesker som trenger fedre." Graham skriver om at forståelsen av hvem en leder er, er hentet fra styrelederens rolle, enn noe som gjenspeiler Guds hjerte eller Guds rike. Graham skriver:

"I vår relasjon med Faderen så er vi barn som lærer hvordan vi skal bli sønner. Vi vokser i vår avhengighet av Faderen og i vår felles avhengighet av hverandre. Vi har alle et personlig kall og utrustning, som kommer til oss gjennom vår relasjon til Herren. Dette bekreftes av mennsker, men kontrolleres ikke av dem."

Så skriver Graham følgende:

"Menigheten trenger flere fedre enn lærere."

Her tror jeg Graham er inne på noe særdeles viktig. Dette er kanskje vårt aller største behov i våre forsamlinger i dag: åndelige fedre og mødre.

Apostelen Paulus skriver følgende i 1.Kor 4,14-16:

"Jeg skriver ikke dette for å gjøre skam på dere, men som mine elskede barn formaner jeg dere. For selv om dere måtte ha ti tusen veiledere i Kristus, har dere likevel ikke mange fedre. For i Kristus Jesus er det jeg som har født dere ved evangeliet. Derfor formaner jeg dere: Vær mine etterfølgere."

Selv om apostlene var tydelige ledere, omtaler de folket som de representerer som brødre, søsken, venner, elskede barn, sønner i troen.

Vi trenger fedre og mødre som gjennom sine liv modellerer et eksempel for andre. Legg merke til at apostelen Paulus frimodig brukte seg selv og sitt eget liv som eksempel: Vær mine ettefølgere!

Har du noen åndelige barn? Noen du lærer opp?

Her har noen og enhver av oss noe å lære.

Brød som dyppes i vin - er det egentlig nattverd?

Tidsskiftet Strek har kommet ut med sitt andre nr i år. I lederen tar redaktør Asle Finnseth opp noe særdeles interessant, nemlig bruken av såkalt "intinksjon" i forbindelse med nattverdfeiringen. Det vil si: vinen og brødet deles ikke ut hver for seg. I stedet dyppes brødet i vinen.

Asle Finnseth reiser problemstillingen: Er dette nattverd? Han skriver:

"Evangeliene er helt entydige om hva som skjedde da Jesus innstiftet nattverden. Når de inntok de hellige måltidet, lovte han å hengi seg til dem i to skikkelser: brød å spise, vin å drikke. 'Ta imot og spis! Dette er min kropp.' 'Drikk alle av den! For dette er mitt blod....' Slik - tenker jeg - ville han knytte det hellige til en handling som er elementært menneskelig og livsnødvendig. Spise et brød. Drikke fra et glass. Gjennom 2000 års kirkehistorie har kirken - i alle sine hovedgrener - gjort slik Jesus bød. Intinksjonen var en unntaksordning, for sykesengen eller dødsleiet, beregnet for den som hadde vanskelig med å tygge. Så har tusen år med teologisk systembygging og spissfindige abstraksjoner gjort sitt. Nattverdselementene, ikke minst brødet, er løftet ut av sin hverdagskontekst. Det er avinkarnert, blitt til et oblat, til noe som knapt lat seg gjenkjenne som jordisk grøde og livsnødvendighet. Dette - symbolet for brød - er det vi nå skal dyppe som et trekkpapir i vinen. Og det skal skje med en viss fart, med trykket fra køen som et mentalt dytt i ryggen."

Uthevelsen er min. Jeg skulle ønske vi kunne få en bred diskusjon om dette. Selv har jeg skrevet en rekke artikler her på bloggen om det jeg benevner som brødsbrytelsen. Nattverd betyr jo egentlig aftensmat. Det var "mens de holdt måltid" at "Jesus tok et brød og brøt det ..."

Problemet, slik jeg ser det, er ikke bare intinksjonen eller oblaten, men også selve formen. Dette at vi har tatt brødsbrytelsen ut av selve måltidet, og gjort brødsbrytelsen til noe uavhengig av selve måltidet. Det er trist, av flere årsaker.

Måltidsfellesskapet - det å spise sammen - er jo både sosialt, men også symbolsk svært innholdsmettet. Apostelen Paulus skriver i 1.Kor 10,16: "Velsignelsens beger som vi velsigner, er ikke det samfunn med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er ikke det samfunn med Kristi kropp." (min uthevelse)

En liten oblat hjelper ikke folk til å forstå symbolikken her. Brødet som brytes symboliserer jo Kristi kropp. Og nå skal vi ikke engang få brød og vin, men bare brød som dyppes i en felles kalk.

Jeg spør også om måten vi feirer nattverd på i våre frikirkelige sammenhenger virkelig feires på bibelsk måte. Mitt svar er nei. Vi burde ikke ta nattverdfeiringen ut av måltidsfellesskapet. Finnes det noe bibelsk belegg for å gjøre det?

Hva mener bloggens lesere?

Søk Mitt ansikt

Jeg har tidligere presentert Richard Owen Roberts, en av de som kanskje vet mest om vekkelseshistorien, og som selv har stått i mange vekkelser. Opptaket er ikke det beste, men om du har mulighet til å sette deg ned med denne solide bibelundervisningen, er jeg sikker på at det vil bli til stor velsignelse for deg. Richard Owen Roberts taler her om behovet for å søke Guds ansikt.

GT's profetiske forbilder for pinsen, del 1

Det lakker og lir mot pinse. I år sammenfaller den kristne og jødiske pinsen. I en serie artikler skal vi se nærmere på de gammeltestamentlige forbildene for pinsehøytiden, dette som først og fremst er innhøstningens høytid. Her finnes det mye som kan berike vår forståelse av hva Herren tenkte når Han sa til Israels folk:

"Fra dagen etter sabbaten, fra den dagen dere bærer fram svingekornbåndet, skal dere telle sju hele uker. Femti dager skal dere telle til dagen etter den sjuende sabbaten. Da skal dere bære fram for Herren et offer av den nye grøden." (3.Mos 23,15-16)

Pinsen er den siste av vårens høytider, og den feires som en av tre pilegrimsfester. På hebraisk heter denne Herrens høytid for shavuot, som betyr uker. Shavuot er også kjent som Yom Ha-Bikkurim eller dagen for førstegrøden. Frukten fra årets tidligste innhøstning ble presentert for Gud som et takkoffer for den store innhøstningen som skulle følge.

Shavuot feires på den 50'de dagen etter det som kalles for førstegrødens høytid. Ordet "pinse" kommer av et gresk ord som betyr "femtiende".

Det ligger en profetisk symbolikk i dette. Førstegrødens høytid oppfylles i og med Kristi oppstandelse fra de døde. Denne høytiden ble feiret "dagen etter sabbaten", under det usyrede brøds høytid. Det var jo akkurat på dette tidspunktet at Jesus sto opp igjen, som den første av de innsovnede: "Men nå er Kristus oppstått fra de døde, og Han er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn." (1.Kor 15,20) Nøyaktig 50 dager senere faller Den Hellige Ånd over Jesu disipler i Jerusalem. På dagen for førstegrøden. Den første innhøstningen - førstegrøden - er menigheten, som bringes fram for Gud som et takkoffer!

Den første pinsen, er ikke pinsen som vi leser om i Apostlenes gjerninger kapitel 2! Den første pinse skjedde på Sinai-fjellet da Moses mottok Loven. I følge 2.Mosebok 19 skjedde dette på den sjette dagen i måneden Sivan, hvilket er selve pinsedagen. Moses gav Loven videre til det jødiske folk tre måneder etter utgangen fra Egypt. I følge tradisjonen sto alle jødiske generasjoner omkring Sinai-fjellet og bekreftet mottagelsen av De 10 bud med ordene Na'ase ve'Nishma: "Alt det Herren har talt, vil vi gjøre etter og lyde." (2.Mos 24,7)

På Sinai var Guds manifesterte nærvær og herlighet - Shekinah. Vi leser om dette blant annet i 2.Mos 24:

"Så gikk Moses opp på fjellet, og en sky dekket fjellet. Herrens herlighet (shekinah) hvilte over Sinaifjellet, og skyen dekket det i seks dager. På den sjuende dagen kalte Han på Moses midt ut av skyen. Da Herrens herlighet viste seg, var det i Israels barns øyne som en fortærende ild der på toppen av fjellet." (v.15-17)

Den pinsedagen vi leser om i Apostlenes gjerninger inntreffer på et annet berg, Sion. Også her faller Herrens herlighet:

"Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn. Og plutselig kom det en lyd fra Himmelen, som av en stormende, mektig vind, og den fylte hele huset der de satt. Så viste det seg delte tunger for dem, som av ild, og de satte seg på hver enkelt av dem. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale." (Apgj 2,1-4)

Ser du de klare parallellene?

Ilden var der på Sinai, ilden er der på Sion. Den gruppe av troende, som senere kom til å bli kalt Menigheten, ble ikledd kraft gjennom en dåp i ild på pinsefestens dag. Dette skjedde på Sion - Guds hellige fjell.

(fortsettes)

Ukrainsk lovsang

Birgir har delt en sang av den kjente ukrainske sangeren Georgij Davidiuk med meg, og jeg ble så velsignet av den, at jeg deler den videre med bloggens lesere. Georgij Davidiuk synger sammen med en gruppe ukrainere i en menighet i Tocoma i Washington 26. januar 2008. I hjemlandet er Georgij en kjent forkynner, sanger og misjonær. Når jeg lytter til dette er jeg tilbake blant mine elskede slaviske venner og medsøsken. Å, som jeg lengter tilbake blant dem. Søndag var jeg så heldig å treffe en gruppe russiske kristne her hvor jeg bor. Bare det å se dem får tårene mine til å renne. De er meg så kjære i troen på Jesus.

Vi har alt i Kristus

"Vi kan få så mye av Gud som vi vil ha. Kristus legger nøkkelen til skattkammeret i vår hånd og sier at vi skal ta alt det vi vil ha. Den som får anledning til å gå i bankens hvelv og forsyne seg, men kommer ut igjen med noen ører, er selv skyld i at han er fattig. Hvem har skylden for at troende mennesker i alminnelighet er så fattige på Guds velsignelser?

Vi må alle forsikre oss om at hvis Gud sender oss ut på steinete stier, vil Han også sørge for solide sko. Han sender oss aldri ut på en reise uten at Han utruster oss for den."

(Alexander Mclaren, baptistpastor, 1826-1910)

"Du må tro mer på Guds ord og kraft enn på dine egne følelser og erfaringer. Kristus er klippen, og denne klippe kjenner verken flo eller fjære. Det er på dine følelsers hav det er det."

(Samuel Rutherford, 1600-1661, skotsk presbyteriansk teolog og forfatter)

Bønn brakte vekkelse til et land i stor åndelig nød

Jeg har hatt gleden av å lytte til undervisningen til J. Edwin Orr (bildet), en av de aller fremste kjennere av vekkelseshistorien. Orr, som var født i Belfast i 1912, og som døde i 1987, var en lidenskapelig etterfølger av Jesus. Han viet hele sitt liv til å Guds handlemåter, og da i særlig grad gjennom vekkelser. Han var en bibelgransker, en beder og en forkynner av Guds nåde. Billy Graham kaller J. Edwin Orr for "en av de største autoriteter når det gjelder vekkelseshistorie i en protestantiske verden."

I en preken med tittelen "Bønn og vekkelse" forklarer Orr situasjonen i USA på 1780-tallet. Alkolisme var en folkesykdom og ingen kunne gå trygt i en bys gater på grunn av kriminaliteten. Hvordan var så situasjonen i de kristne forsamlingene? Orr forklarer:

"Metodistene tapte medlemmer på løpende bånd. Situasjonen illustreres tydelig av det faktum at man i en typisk forsamling i Massachusetts, under Samuel Lennos ledelse, ikke hadde ønsket velkommen en eneste ungdom som ny medlem i forsamlingen på 16 år. Det ble også færre og færre lutheranere og det ble diskutert om de skulle forene seg med den episkopale kirken, hvis situasjon var enda mer alarmerende. Deres biskop i New York sluttet i sitt arbeide fordi an anså seg selv å være overflødig, da han ikke hadde presteviet noen på utrolig lenge.

John Marsell, ordfører for Høyesterett, skrev brev til biskopen i Virginia om at kirken virket å være "for usynlig for å kunne være gjenløst". Den store filosofen Voltaire bedyret at kristendommen skulle være glemt innen 30 år, og forfatteren Tom Paine var enig med ham."

Situasjonen var også nærmest håpløs på flere av universitetene. Om dette sier Orr:

"En undersøkelse gjort blant de studerende innen humaniora viste at dte fantes bare en eneste bekjennende kristen på hele Harvard. På Princeton, som ligger i et mer kristent område, fantes det to troende og bare fem som ikke deltok i bevegelsen for uanstendig tale som pågikk på denne tiden. Det fantes mange urokråker blant studentene som satte seg imot alt det som kalles hellig.

På Williams College hadde man en organisasjon som fokuserte på å håne kristne og på Darthmounth satte man opp antikristne teaterstykker. Harvards rektor ble tvunget av opprørske ungdommer til å slutte og man stjal en Bibel fra en presbyteriansk kirke i New Jersey, som man brente offentlig. På universitetsområdet var de kristne så få at de kom sammen i små grupper."

Dette var altså en åndelige situasjonen i USA for drøyt 200 år siden. Men Gud grep inn. Orr forteller:

"En bønnebevegelse ble startet i England under ledelse av William Carey, Andrew Fuller, John Sutcliffe og noen andre. De kalte den for "Bønneunionen". Som en følge av dette brøt en vekkelse løs i England. Det skjedde året etter at John Wesley døde, altså i 1791.

I New England fantes det et bønnemenneske som het Issac Backus. Han var baptistpastor og når situasjonen var som aller verst i USA kalte han sammen til krisebønn for vekkelse i landet. Et positivt gjensvar kom fra alle samfunn og snart hadde bønneceller spredd seg over hele landet. Forsamlingene visste at de var trengt opp i et hjørne. Bare Gud kunne redde situasjonen. Og det drøyde ikke lenge før Gud var på ferde og vekkelsen kom... Ut fra denne andre oppvåkningen kom den moderne misjonsbølgen og med den slaveriets avskaffelse, søndagsskolen og et flertall sosiale forbedringer."

Utholdende, målrettet bønn gjorde utslaget.

Vi er i samme situasjon som USA den gangen. Også for oss er det bare en vei å gå: på knærne i bønn!

Vil du lytte til J. Edwin Orr, finner du en nettside om hans tjeneste her:

http://www.jedwinorr.com/

En del av opptakene er av dårlig kvalitet, men innholdet er det aller, aller beste!

Uten bein og armer - likevel verdifull i Guds og andres øyne!

En god venn av meg sendte meg denne videoen i dag. Jeg måtte bare legge den ut på bloggen min. Se denne meget spesielle videoen om en mann uten bein og armer. men som lykkes i livet likevel. Av og til lurer jeg på hvem av oss som er funksjonshemmet.

Elimkyrkan får tydelig og uredd pastor når Stefan Swärd tiltrer

Ikke uventet fikk Stefan Swärd kall til å bli pastor i Elimkyrkan i Stockholm, og søndag takket han ja. Dermed får en av Stockholms frimenigheter en pastor med stor integritet, som er uredd, tydelig og som står med begge beina godt plantet i Bibelen!

Stefan Swärd er en mann med en tydelig stemme i dagens Sverige. Der hvor mange forholder seg tause, har Swärd sagt fra hva Bibelen sier i kontroversielle spørsmål. Han har våget å ta tak i hva Guds ord sier i homofilissaken, spørsmålene om hvem som kan bli medlem av en kristen forsamling og han har vært tydelig i diskusjonen om Jonas Gardell og dennes avsporing fra sann kristen tro. Nå står Swärd overfor nye utfordringer. Elimkyrkan er en ekspanderende forsamling hvor medlemstallet er blitt fordoblet de siste 10 årene. Menigheten har i dag 350 medlemmer. Elimkyrkan driver også nyplantningsarbeide andre steder i Stocholm.

Fra Norge sender vi våre beste lykkønskninger, og ber om at Gud skal gi stor nåde og styrke i den nye tjenesten. Vi venter spent på å høre gode nyheter fra Elimkyrkan i tiden fremover.

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=171038

Se Stefan Swärds egen blogg:

http://www.stefansward.se/

Denne mannen sørget for at millioner av mennesker fikk høre evangeliet

Denne mannen er skyldig i en ting! Han sørget for at millioner av unådde mennesker fikk høre evangeliet om Guds rike! Ralph Winter, som er blitt kalt "Mr. Unådde folkeslag", døde onsdag i forrige uke etter en langvarig kamp mot kreft. Winter ble 84 år gammel. Dr Ralph Winter var unik på så mange måter, men først og fremst var han den store misjonsstategen. I 2005 satte Time Magazine ham opp på en liste over de 25 mest innflytelsesrike evangeliske lederne i USA, sammen med Rick Warren. Ralph Winter var ordinert pastor i Den presbyterianske kirke og var en periode også misjonær i Guatemala.

Det var i forbindelse med den store kongressen for verdensevangelisering i Lausanne i Sveits at Ralph Winter virkelig skulle gjøre seg ledende. Han brukte da uttrykket "unådde folkeslag" for å beskrive den kristne kirkes kanskje største utfordring. Dette førte til at mange endret sitt syn på misjonssatsningen, noe som førte til nytt liv og begeistring for å nå de som ennå ikke hadde hørt evangeliet. Winters strategiske tenkning førte til at nye folkegrupper fikk høre evangeliet for aller første gang.

Senere kom ideene om 10/40 vinduet, de landområdene som finnes mellom den 10de og den 40de breddegraden, der de fleste unådde folkeslagene finnes.

Disse to begrepene flyttet fokus for mangt et misjonsrabeide, og en ny bevissthet kom inn blant mange kristne. De unådde folkeslagene måtte nås!

Ved dr Ralph Winters bortgang har en av verdens aller største misjonsstrager gått bort. Han var en mann besjelet med en sterk pionerånd. Måtte vi få en dobbelt del av den!

På videoen forteller han om sitt arbeid, og det er spesielt interessant å merke seg hvor sterkt han understreker betydningen av å tenke Guds rike, når vi tenker misjon. Vi snakker om de gode nyhetene, sier Ralph Winter, og spør: De gode nyhetene om hva da? Og svaret kommer krystallklart: Evangeliet om Guds rike!

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=170982

900 mødre feiret morsdag i Israel

Det er mulig! Se 900 kvinner feire morsdag. De 900 kvinnene representerer en salig blanding av evangeliske kristne, katolikker jøder og muslimer. Initiativet til det hele kommer fra baptistkirken i Eliaboun, som har gjort dette noen år nå. Eliaboun ligger i Galileaområdet. Feiringen av morsdagen gir en kjempeflott mulighet til å forkynne evangeliet, skape vennskap, ha det moro sammen og skape forsoning. Den ville filmsnutten er ledsaget av vakker arabisk lovsang.

Salvelsen bryter åket

Fram til i går var Kim Walker et fullstendig ukjent navn for meg. Men etter å ha blitt gjort kjent med noen av hennes sanger, gjennom lovsangeren og bønneledern i Oase, Ruth Irene Grimstad, fikk jeg del i en sjelden tjenestegave gitt til Kristi legeme. Store deler av formiddagen i går lyttet jeg igjen og igjen til noen av sangene hennes, og Gud berørte meg så sterkt.

Det eneste jeg vet om hennes bakgrunn er at hun er lovsangsleder i Bethel Church i Redding, og at hun karakteriseres som en glad og radikal Jesus elsker. Det passer i grunnen bra slik jeg har opplevd henne gjennom hennes åndsfylte sanger.

Nå er tekstene veldig Jesusfokuserte, sangene er fulle av lovprisning og takk og melodiene fengende, men det er noe annet som griper meg så sterkt. Det er den salvelsen som hviler over Kim Walker. Den er det ikke vanskelig å dra kjensel på, og det var forunderlig hvordan Guds hellighet og nærhet bredte seg i huset vårt etter hvert som vi lot disse sangene fylle det. Her er hele familien veldig begeistret over det vi har hørt og sett via You Tube.

Dette med Guds salvelse er noe forunderlig rart. Jeg har opplevd den komme over meg mange ganger i ulike sammenhenger. Jeg husker møter i Russland, hvor jeg fysisk sett har vært svært sliten av reisen og de mange inntrykkene, og av sykdom. Men så har salvelsen kommet, og borte er all slitenhet. Når Ordet forkynnes er det som om en ny kraft er over en, ordene flyter nærmest av seg selv, og mennesker vi ber for blir helbredet. Det samme har jeg opplevd i Norge, og i mange andre land hvor jeg har preket.

Hos profeten Jesaja heter det:

"På den dagen skal det skje:Byrden han la på din skulder, skal bli tatt av, og åket han tvang på din nakke. Åket skal bli ødelagt av salveoljen." (Jesaja 10,27. Bibelen Guds Ord)

Her ligger det en hemmlighet. Ikke ved kraft, og ikke ved makt, men ved Guds Ånd.

Salvelsen bryter åk, det har vi opplevd i egne liv, og sett i andres. Derfor ber vi om den stadig vekk.

101 nye misjonærer sendes ut på feltet

Det internasjonale misjonsstyret hos Sørstatsbaptistene kunne 20. mai sende ut 101 nye misjonærer! De føyer seg inn i rekken av de 5600 misjonærene som er sendt til ulike misjonsfelter rundt om i verden, fra samme kirkesamfunn. Det er fjerde gang i misjonsstyrets historie at de har hatt mulighet til å sende ut så mange misjonærer. Og det skjer tross økonomiske nedgangstider i USA.

De 101 nye misjonærene er underholdt av en eller flere baptistmenigheter. Flere av dem har unådde folkegrupper på sin agenda. Jeg fryder meg over at mange mennesker vil komme til tro på Jesus gjennom disse misjonærene. La oss huske dem i våre forbønner.

Nok en kirke fjerner seg fra Guds ord - blir kun den Ortodokse kirke stående?

Så har nok et kirkesamfunn, denne gang Church of Scotland, fjernet seg fra Guds ord, og godkjent en åpent homoseksuell prest. Det var lørdag etter en flere timer lang debatt, at Scott Rennie (bildet) fikk 326 ja-stemmer fra forsamlingen han er aktuell som prest for. 267 som stemte imot. En egen Face Book side er opprettet til støtte for den homofile presten, som nå uttaler at han vil flytte inn i prestegården med sin partner. 500 av kirkens medlemmer har skrevet under på et opprop mot at Rennie skulle bli godkjent som prest.

Tidligere er den anglikanske kirken med sine 77 millioner medlemmer blitt splittet på samme spørsmål. Ved siden av disse to har en rekke kirkesamfunn endret syn og støtter nå homofile som vil bli prester i deres sammenheng. Vi ser den samme trenden i frikirkelige sammenhenger, og jeg tror det bare er et tidsspørsmål før vi også ser det samme skje i tradisjonelle pinseretninger. Påstanden vil kanskje vekke reaksjoner hos enkelte av bloggens lesere, men for bare noen få år siden var dette også en helt uaktuell problemstilling i de fleste av de sammenhengene hvor dette nå er akseptert! Strukturen med frie menigheter, som man har innen pinsebevegelsen vil ikke hindre dette, kanskje heller tvert imot føre til at man får menigheter hvor det er akseptert og andre hvor det ikke er akseptert. Da lander man ganske sikkert på standpunktet: vi er enige om å være uenige, som er et fullstendig uakseptabelt standpunkt for den som har Guds ord som sin autoritet. Et slikt standpunkt er uttrykk for rasjonalisme og ikke minst relativisme. Guds ord er derimot ikke relativt, og rasjonalisme er det motsatte av tro.

Sansynligheten er stor for at Den ortodokse kirke vil bli stående igjen som den eneste kirke som holder fast ved hva Guds ord sier i dette spørsmålet. Romerkirken er avhengig av hva paven sier, og vi kan få en fremtidig pave som sier noe annet enn dagens. I tillegg til Den ortodokse kirke vil vi ha noen få frimenigheter som holder fast ved "den tro som en gang for alle er overgitt til de hellige." Bibelen forutsier nemlig et stort frafall i endens tid.

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=170974

En beder ligger i Guds lyskur

"Å be er ikke mer innviklet enn å legge seg i nådens sol, å bre sin sjelelige og legemlige nød ut i det legende lys som med sine undergjørende krefter avvæpner og innkapsler alle syndens bakterier. Å være en beder vil si å ligge i lyskur og få Jesu undergjørende kraft dag og natt inn i all sin nød.

Å be er ikke mer innviklet enn dette å vende sitt bedende blikk til Frelseren som nettopp gjennom vår nød banker på, for å komme inn til oss, og holde nattverd med oss og forherlige sitt navn.

I lovprisningen svinger sjelen inn i den selvforglemmende tilbedelse som bare beskuer og besynger Guds velde og makt, Hans nåde og offer."

Ole Hallesby: Fra bønnens verden)

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=170479

Jesu selvportrett

Jesus sier: "Salige er de fattige i ånden, de ydmyke, de som sørger, som hungrer og tørster etter rettferdigheten, de barmhjertige, de rene av hjertet, de som skaper fred, de som blir forfulgt for rettferdighetens skyld," jfr Matt 5,3 flg.

Plutselig slo det meg: dette er Jesu selvportrett! Jesus er den som virkelig er velsignet, og ansiktet til den som er velsignet viser fattigdom, ydmykhet, sorg, barmhjertighet, renhet, et ønske om fred, og tegnene på forfølgelse. Det er veldig vanskelig å forestille seg hvordan Jesus så ut, men ansiktet Hans må ha vist disse karaktertrekkene!

Som Jesu disipler er vi alle kalt til å bli som Jesus.

Apostelen Peter sier det slik:

"For til dette ble dere kalt, fordi Kristus også led for oss, og etterlot oss et eksempel, for at dere skulle følge i Hans fotspor." (1.Pet 2,21)

Vi skal bli som Jesus.

Her har vi Hans selvportrett. Når vi holder det frem foran våre øyne, vil vi ganske snart lære hva det betyr å følge Jesus og bli som Ham.

Bønnesvaret har kommet! Kanoen er på plass!

Fredag 15. mai skrev jeg om drømmen om en kano. Kanoen ønsket jeg å ha liggende ved bønnekoia, slik at den kan brukes av meg selv og de som vil tilbringe en dag eller dager her inne i stillhet. Jeg har bedt om en kano en tid nå. Klokka 23.44 i går kom bønnesvaret! En gang etter 8. juni er den på plass. Jeg synes det er så spennende med å be, fordi Gud har slik sans for detaljer. Da jeg ikke klarte å komme meg inn til koia i vinter på ski, på grunn av hjerteproblemene, ba jeg om et par truger. Det gikk bare noen få dager, så kom det en mann på døra med, ja nettopp, et par truger. Nå er kanoen på plass. Foreløpig har jeg ikke flere bønnebehov hva koia angår. Det måtte være rød beis, hvit maling og sparkel til vinduene, og lecablokker til å få den stødigere med. Kanskje det er neste bønneemne. Og aller mest, ønsker jeg meg en koie til, slik at plassen kunne bli litt større. Koia er på bare 7,5 kvadratmeter, så det er ikke akkurat store plassen. Med utvidet plass vil det være mulig å bo her noen dager i strekk. Men all ære til Jesus for bønnesvaret!

Det du ber, vil jeg be!

Gjennom Ruth Irene Grimstad, bønneleder i Oase, har jeg fått del i denne vakre og sterke lovsangen, som tar utgangspunkt i ordene som Rut uttaler: "For hvor du går, vil jeg gå. Og hvor du tar bolig, der vil jeg ta bolig. Ditt folk er mitt folk og din Gud er min Gud..." (Rut 1,16) I forbindelse med Ruth Irenes fødselsdag for en tid tilbake, følte jeg sterkt at jeg skulle sende dette ordet som en hilsen til henne. Jeg ante ikke at dette ordet var et ord Ruth Irene hadde fått selv, så det ble en sterk bekreftelse for oss begge. Her i denne lovsangen, er ordene litt annerledes enn ordene fra Ruts bok. Her synger de blant annet: Det du ber, vil jeg be! Jeg blir så grepet av alle ungdommene som hengir seg i inderlig lovsang av Herren.

Legekongress i Ukraina avsluttet med bønn og lovprisning

Den 17. nasjonale konferansen for kristent medisinsk helsepersonell ble arrangert i byen Kirovohrad i Ukraina, 30.april til 2.mai i år. Leger fra 17 regioner i Ukraina, Russland og USA kom sammen med medisinerstudenter og tannleger for å samtale om erfaringer, utfordringer og hjelpe hverandre til å leve ut sin kristne tro i hverdagen. De 150 deltagerne kom sammen under mottoet fra 1.Tess 5,23: "Må fredens Gud selv hellige dere fullstendig. Og må deres ånd, sjel og kropp helt og fullt bli bevart ulastelig ved vår Herre Jesu Kristi gjenkomst!" Arrangørene av konferansen var Christian Medical Association (HMA) i Ukraina. Denne organisasjonen samarbeider godt sammen med Baptist Medical and Dentist Fellowship.

Ulike temaer ble berørt, blant annet temaer knyttet til psykiatri og behandling av psykiske lidelser, og hvordan gi smertelindring til døende pasienter. Sistnevnte tema ble behandlet av traumatologist Joseph Kostyukevich fra Zhitomir.

Den siste dagen legene, tannlegene og medisinerstudentene var sammen tilbrakte de i bønn, bibelstudium og lovprisning.

Bildene er fra et tidligere besøk fra Baptist Medical and Dentist Fellowship i Ukraina.

Historiens største kristne ukrainske musikkfestival for barn

Mens de fleste her i Norge fulgte ivrig med på Melodi Grand Prix, skjedde det en aldri så liten historisk begivenhet i Evangeliekirken i Kiev, Ukraina. Lørdag 16.mai ble "Barnas musikkfestival - Music of hearts" arrangert. Dette er en av de største musikkfestivaler i det tidligere Sovjetunionen, både i omfang og profesjonalitet. Aldri før har noe slikt som dette skjedd verken i Russland, Ukraina eller Baltikum. Det til tross - ingen norske medier har skrevet om dette. Evangeliekirken er en del av Allunionen for baptistkirker i Ukraina.

250 deltagere fra 10 byer i Ukraina deltok, blant annet byene: Lutsk, Khmelnitsky, Ilyichevsk Kiev, Kirovograd, Nikopol, Nikolaev, Simferopol, Yalta. Alle medlemmer av baptistforsamlinger i disse byene. På festivalen deltok solister, instrumentalister, kor og orkestere. Til tross for den økonomiske krisen som har rammet Ukraina hardt, klarte menighetene og en del kristne forretningsfolk å finansiere reisen til Kiev for alle disse barna og ungdommene.

Bibelske personer med livslange kall til avsondrethet

Bloggartikkelen med tittelen "Faren for åndelig turisme" (se nedenfor) adstedkom et spørsmål: "Hadde du noen eksempler i Bibelen på livslange "eneboere", Bjørn Olav?" Fordi svaret krever mer enn en kort notis i kommentarfeltet, velger jeg å svare på spørsmålet på denne måten:

Johannes Døperen er kanskje det fremste eksemplet. Om barndommen og hans første manndom, heter det om Johannes at han "vokste og ble sterk i ånden, og var i ødemarken til den dag han ble ført frem for Israel." (Jfr Luk 1,80) Hans liv i Judeas ørkenområder var preget av den største enkelhet: "Johannes var kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og hans mat var gresshopper og vill honning." (Matt 3,1) Johannes er jo også det klassiske eksemplet på at mennesker søker seg til mennesker som modellerer et liv slik Johannes gjorde. Folk kom til ham i store skarer. "Da drog Jerusalem og hele Judea og hele landet ved Jordan ut til ham..." (Matt 3,5)

Et annet eksempel er profeten Elias, og hans opphold ved bekken Krit, hvor ravner sørger for hans daglige føde, jfr 1.Kong 17.

Paulus oppholdt seg i den arabiske ørken, en lengre periode, jfr Gal 1,17. Han hadde også en stille periode i Damaskus, som har vart i tre år, jfr Gal 1,17-18.

Hebreerbrevets forfatter omtaler en gruppe ikke navngitte personer. Om disse heter det: "Verden var dem ikke verd. De streifet omkring i ødemarker og fjelltrakter, og holdt til i grotter og jordhuler." (Hebr 11,38)

Kan disse menneskene være de mange profetene som ikke er navngitt? Noen profeter fremstår jo da også i Det gamle testamente med navn, men vi kjenner ikke deres bakgrunn? Er det disse Hebreerbrevets forfatter sikter til? Vi vet jo også at enkelte av de mer kjente profetene hadde profetdisipler. Disse kjenner vi ikke, men det ville ikke forundre meg det minste om dette ikke var mennesker med et spesielt kall om å leve avsondret for Herren, og som søkte Herrens ansikt i bønn for nasjonen og folket.

Faren ved åndelig turisme

Jeg har gleden av å tilbringe tid på Mamre. Med meg i bønnekoia har jeg en samling brev av staretsen Paisios (1924-1994), som bodde på Athos-fjellet. Jeg planlegger en serie artikler med utgangspunkt i disse brevene, som vil bli publisert etter hvert. I dag vil jeg bare stanse med noen innledende bemerkninger rundt dette med å trekke seg tilbake fra det pulserende hverdagslivet, for å være alene med Gud.

Det finnes nemlig de som høylydt kritiserer dette, og advarer mot det de kaller for innadvendt "religiøsitet" som de påstår ikke bærer frukt. De sier at Herren har aldri kalt noen ut i ørkenen, men vårt kall er å være midt i verden med evangeliet.

Jeg ser ikke helt motsetningen! For det første er det opplagt at Herren har kalt mennesker avsides, både for kortere perioder og som et livslangt kall. Det finner vi både bibelske eksempler på, og eksempler fra kirkens historie. Ray Simpsom skriver i sin bok "Keltiske veimerker" følgende: "Så snart keiser Konstantin har gjort kristendommen til offisiell religion, glir kirken inn i umoral og tilbakegang. En motbevegelse av kristne trekker ut i ørkenen og blir forbilder for et hellig liv." For det andre er det et faktum at de som har trukket seg tilbake, på mange måter har fungert som magneter. Gjennom sitt levde liv har de vært tydelige eksempler på et radikalt liv i Jesu etterfølgelse, og dette har trukket mange mennesker til dem. Til eneboerstedene har mennesker valfartet. Noen ganger i tusentalls. Så det stemmer dårlig at de som har trukket seg tilbake ikke har fungert som lys i en mørk verden. Kanskje har nettopp de lyst mer enn mange andre!

Fader Paisios advarer i sine brev mot det han kaller for "åndelig turisme". Jeg synes i grunnen det er et veldig beskrivende og veldig godt uttrykk! Med dette uttrykket mener Paisos de som kommer for å få åndelige råd, men de gjør ikke noe med de rådene de får, det blir ikke implementert i deres liv, det blir ikke en del av dem selv.

Jakob advarer mot det samme, når han skriver: "Men vær Ordets gjørere, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv. For dersom noen er en Ordets hører og ikke dets gjører, da ligner han en mann som ser på sitt naturlige ansikt i et speil - han så på seg selv og gikk bort, og glemte straks hvordan han så ut." (Jak 1,22-23)

Det er her Paisios og andre som ligner ham, har mye å lære oss.

De dro seg tilbake, for å la ordet bli kjød, bli en del av dem selv. Dermed blir de også troverdige mennesker. De taler ikke bare med munnen, men lever det de taler med sitt eget liv.

"Bønn", sier Paisios, "er vår hovedoppgave. En munk må vite at det området han skal bevege seg i er ikke sosialt arbeid eller noen annen aktivitet, men hans celle ... det er her han kjemper daglig for å bli Guds venn og bringe hele verden nær Ham. For jo mer en munk blir helliggjort og blir en Guds venn, desto bedre kan han komme nær til og hjelpe verden."

Jeg håper du vil følge med på serien om fader Paisios. Av ham har jeg lært mye.

Rumenske eneboeres vennskap med Gud

Gjennom flere år har jeg lest om mennesker som har trukket seg tilbake fra det offentlige liv for å leve i bønn og vennskap med Gud. Disse personene er oftest historiske skikkelser, som er forlengst døde. Jeg vet at det finnes eneboere i dag også, både i Russland, Romania, Egypt og Syria. Men det er ikke lett å finne informasjon om dem, eller komme i kontakt med dem. Denne filmen forteller historien om noen rumenske eneboere, og mot slutten av dem finner du også et intervju med en av dem. Hør hva han har å fortelle om bønn! Dette er virkelig visdom, ervervet gjennom bønn, bibellesning om omgang med Gud.

Alene med Gud

Det må ha vært forunderlig det Adam og Eva opplevde i Edens hage.

"Og de hørte Gud Herren som vandret i hagen da dagen var blitt sval." (1.Mos 3,8)

Vårt djupeste behov som menneske, er å lære oss hva intimitet med Gud innebærer. Før vår historie begynner, før menneskets fall, var det et paradis kalt Eden. I denne hagen var livet slik det var ment å skulle være. Her levde de første menneskene, og deres historie er viktig for oss fordi hva det nå enn var de hadde, og hva det nå enn var som de var, så er vi ment å være og ha. Det Adam og Eva frydet seg over og nøt mer enn noe annet av dette steds herlighet, var dette: de vandret med Gud. De talte med Ham - og Han med dem.

Det er dette fellesskapet du og jeg var ment for. Det er dette vi må gjenoppdage.

Da må vi av og til strenges ute fra omgang med mennesker, og lære Gud å kjenne. Dette er en del av Guds program - lønnkammeret, det sted - enten det nå er et fysisk rom i et hus, eller det er ute under himmelhvelvet - der man i bønn og tro går inn og venter på Gud.

Det er tider da Gud reiser en ugjennomtrengelig mur rundt oss og avskjærer alle støtter, ja, setter en grense for all tidligere virksomhet. Han helliger oss for det guddommelige, noe nytt og uventet, noe som de gamle forholdene ikke passer inn i. Gud skaper en ny drakt for oss, etter et nytt mønster, og vi blir bare opptatt med Ham.

De mennesker Gud fører inn i spesielle oppgaver, stenger Han først inne.

Slik at det eneste de vet er at Gud har grepet tak i dem og at Han verner om dem.

De må bare lære seg å vente på Herren.

En russisk starets - fader Nikolaij Gurianov, del 1

Russland har vært velsignet med mange såkalte "staretser", eller åndelige veiledere med karismatiske gaver. En av dem var fader Nikolaij Gurianov. Om tre dager ville det ha vært 100 år siden han ble født. Han ble nemlig født, 26. mai 1909 i landsbyen Chudskie, som ligger i St. Petersburg distriktet. Han døde 24.august 2002, 92 år gammel. Særlig i den siste delen av hans liv, kom mange pilegrimmer til ham for å søke hans råd. Ikke bare fra Russland, men fra store deler av verden. Han talte ofte profetisk, og nådegaven "kunnskapsord ved Ånden" fungerte sterkt i hans liv. Dette ble da også til stor hjelp for dem som kom til ham. Fader Nikolaij levde i svært enkle kår, og holdt seg stort sett i den lille bønnekoia si. Her levde han i bønn, og mange kan fortelle om forunderlige bønnesvar som de opplevde etter å ha vært i kontakt med fader Nikolaij.

Allerede i sin tidlige barndom ble fader Nikolaij altergutt. I 1926 fullførte han en eksamen i pedagogikk ved Leningrad Instituttet, og i årene 1929-31 underviste han i matematikk, fysikk og biologi. I 1932 ble han arrestert, og satt først fengslet i Leningrad, senere ble han overført til en konsentrasjonsleir nær Kiev i Ukrania. Årsaken var at han hadde protestert mot at myndighetene ville stenge en rekke kirker. I syv år oppholdt fader Nikolaij seg i fangeleiren, under umenneskelige forhold. Men her var han til stor hjelp for mange av de andre fangene.

Da den andre verdenskrigen kom ble ikke fader Nikolaij utkommandert. Hans føtter var mer eller mindre ødelagt på grunn av mishandlingen i fangeleiren. Han ble sendt i eksil til Litauen, og det var her han tok sine teologiske studier. To år senere ble han ordinert som prest i Latvia, i den ortodokse katedralen i Riga. Han var prest ved ulike kirker, før han i 1958 ble sendt til Pskov, som ligger sør for St.Petersburg. Her tilbrakte han de neste 44 årene i prestetjeneste.

Det var i Pskov at han skulle bli kjent som Batiushka Nikolai, staretsen av Zalit Island. Når det kommunistiske regimet falt i grus, trådte fader Nikolaij inn i denne tjenesten som en elsket åndelig veileder. Mange mennesker kom nå til tro, og i fader Nikolaij fant de en person som virkelig levde det kristne livet i praksis. Derfor kom de til ham med hverdagslivets små og store problemer, for at han skulle be for dem, og velsigne dem.

(fortsettes)

En sjelden film om staretsen, fader Nikolaij Gurianov

Dette er en meget sjelden og svært vakker film om en av Russlands "moderne" staretser, eller åndelige veiledere, fader Nikolaij Gurianov. Filmen viser pilegrimer som kommer til hans enkle bønnekoie for å få hans velsignelse. Dessverre er filmen kun på russisk, men la ikke det skremme deg! Bildene er i seg selv talende nok. Vi hører blant annet fader Nikolaij si: "Min tid er snart over, som gårsdagen, lik en røk blåses livet mitt bort, og døden nærmer seg, den er så nær for meg." Like etter dette sovnet fader Nikolaij stille inn. Da døden kom var hans klosterbrødre til stede. De sang for ham og ba, og fader Nikolaij holdt et brennende lys i sine hender. Brødrene hilste ham med ordene: "Kristus er oppstanden!" Til dette svarte fader Nikolaij, med svært svak stemme: "Ja, Han er sannelig oppstanden!" Så sovnet han inn.

I Kristus alene

Lytt til denne sterke sangen om hva vi har i Kristus, og hva Han har tilveiebrakt gjennom sin lidelse, død og oppstandelse

En bønn, syndsbekjennelse og velsignelse

På denne dagen for Kristi lidelse og død la oss være ett med Ham og Hans sår. Vi søker å trå i Kristi fotspor, Han som har vist oss veien, i styrke, i svakhet.

Jesus, du ble drevet ut i ørkenen, ledet av Ånden. Ta fra oss alt som ikke er av deg.

Syndsbekjennelse i stillhet eller som følger.

Tilgi oss for våre selviske handlinger,
våre tomme ord og våre sårende ord.

Pause

Tilgi oss for våre falske begjær, vår hevnlyst
og for det vi ikke har brydd oss om.

Hellige Jesus, hengt på et tre, seierherren over døden,
tilgi oss for disse syndene våre,
fri oss fra det onde og gi oss kraft til nytt liv.

Må Kristus, som vandrer med sårmerka føtter,
gå sammen med deg på veien.
Må Kristus, som tjener med sårmerka hender,
strekke ut dine hender til tjeneste.
Må Kristus, som elsker med et sårmerka hjerte,
åpne ditt hjerte til kjærlighet.

(Utdrag fra morgenbønnen fredag, som bes i St.Hilda og St Aidan kommuniteten på Lindisfarne, forfattet av kommunitetens leder, Ray Simpson.)

Dagens bloggbilde er fra reisen vi foretok for noen år siden til Shetland.

Det finnes håp

Jeg simpelhen elsker keltisk lovsangsmusikk! Lytt til denne stille, nydelige melodien med den fantastisk flotte teksten om håpet vi har i Kristus!

Stillhet eller snakkesyke

Jeg har mye å være takknemlig for. Blant annet kjenner jeg en djup takknemlighet overfor mennesker som har valgt å leve i stillhet og bønn. Gjennom deres vennskap og felleskap med Gud har disse menn og kvinner, hjulpet meg til å se den rikdom og de skjulte skatter som finnes, når man følger Jesu gode råd: "let så skal du finne, bank på, så skal det lukkes opp for deg". I en tid hvor de fleste ting aller helst skal ha hendt i går, så utfordrer disse menn og kvinner vår tro, tålmodighet og utholdenhet. Og viser oss en annen vei: prosessen. At ting tar tid, at det faktisk skjer noe underveis. At alt ikke oppnås her og nå, men at vi går en vei og langs veien skjer det ting som enten dras oss vekk fra Herren, eller fører oss inn i et djupere og sannere fellesskap med Ham, som vår sjel elsker.

Johannes Klimakos var en munk som levde i årene mellom 575-649. Allerede som 16 åring ble han munk i Katarinaklosteret på Sinaihalvøya, der han levde som eneboer i 40 år, for senere å bli leder for klosteret. Hans viktigste skrift, Paradisstige, er en veiledning for munkenes åndelige utvikling og hører med til de mest leste bøkene i klosterlitteraturen.

Jeg leste noe av Johannes Klimakos i går som handler om snakkesyken!

"Snakkesyken er forfengelighetens prekestol.

Snakkesyke er et tegn på uvitenhet, ryktespredningens post, den slibrige lettsindinghetens tjenerinne og upålitelighetens hjelper. Den tilintetgjør botens ånd, føder tristesse, sløver, utarmer hukommelsen, forstyrrer oppmerksomheten, slukker gløden og dreper bønnen.

Stillhet, derimot, er bønnens mor. Den setter den fangne fri, beskytter den guddommelige flamme, våker over foruften, bevarer botens sinnelag.

Få er de som evner å demme opp for en stormflod. Enda færre makter å stoppe en sladrende tunge.

Noen tanker Kristi himmelfartsdag

Jeg har gleden av å vise bloggens lesere et særdeles vakkert ikon i dag, som viser begivenhetene på denne Kristi himmelfartsdag.

Kristi himmelfartsdag er blitt feiret som festdag siden 300-tallet.

40 dager etter påske (Apg. 1,3) ble det markert en gledestid etter påske på lik linje med en 40 dagers botstid før påske, den opprinnelige fastetiden. Påskelyset, som har vært tent siden påskenatt, blir slukket denne dagen, gjerne mens det blir lest om Jesus som ble tatt opp til himmelen. Nå var den oppstandne ikke lenger hos disiplene.

I dag har jeg lest beretningen hos Lukas som henviser til Kristi himmelfart helt mot slutten av sitt evangelium:

"Han førte dem ut imot Betania og han løftet sine hender og velsignet dem. Og det skjedde mens han velsignet dem, at han skiltes fra dem og ble opptatt til himmelen. Og de falt ned og tilad ham og vendte tilbake til Jerusalem med stor glede." (Luk 24,50-52)

Det er veldig interessant å se nærmere på innholdet i denne teksten, fordi den inneholder en dyp symbolikk. Ordene "han førte dem ut", er det samme verb som brukes i Septuaginta for å beskrive utgangen fra Egypt. Jesus har ført sine ut - gjennom sin lidelse, død og oppstandelse - himmelveien er åpen, nå er det banet en vei like inn til Faderens trone.

Disiplene blir ført ut mot Betania. Nå er det de som mener at det finnes en motsigelse i dette, og at Bibelen ikke er korrekt. For i Apostlenes gjerninger står det at Kristi himmelfart skjedde med utgangspunkt i Oljeberget. Dette er slett ingen feil eller selvmotsigelse, fordi det ikke innebærer noe problem i forhold til stedsangivelsen her, da Betania ble oppfattet å ligge nær Oljeberget, jfr. Luk. 19,29.

Det er også interessant å merke seg at Betania var stedet der Jesu inntog i Jerusalem hadde startet, se Luk. 19,29-40. Her bodde noen av Jesu nærmeste venner: Maria, Marta og Lasarus. Her hadde Jesus tilbrakt noen av de beste dagene Han hadde hatt i nært fellesskap med gode venner. Det er derfor et passende sted for hans endelige forherligelse og himmelfart. Dessuten har jo også Oljeberget en sterk symbolsk viktighet, fordi det er her til dette stedet at Jesus kommer tilbake!

I Apg. 1,15 sies det at det var omkring 120 mennesker som var samlet. Jesu løfter så sine hender, det er en gest som minner om den prestelige velsignelseshandlingen, jfr. 3. Mos. 9,22. Så velsigner han disiplene og det er så viktig at det nevnes igjen allerede rett etter, i v. 51. Jesu velsignelse av disiplene markerer slutten på hans opphold på jorden. Lukas forteller meget knapt om Jesu avreise, v. 51, at han skilles fra disiplene og blir tatt opp til himmelen. Bevegelsen opp betegner på en synlig og konkret måte Jesu opphøyde status. Den ære og kongelige makt som Jesus har hatt i vente, Luk. 9,26.32.51; 19,12, er nå blitt synlig for hans etterfølgere. Reaksjonen lar ikke vente på seg, disiplene falt på kne, v. 52, og tilba Jesus. Dette er første gang at Lukas omtaler at Jesus direkte tilbes. Disiplene vendte så tilbake til Jerusalem, der de er blitt bedt om å vente til de blir ”utrustet med kraft fra det høye”, v. 49.

Himmelfartsdagen - vår tapte høytid

Jeg har tatt en titt på møteannonsene i den kristne dagspressen, og det er med et stort vemod jeg registrerer at få frikirkelige forsamlinger feirer Kristi himmelfartsdag. Egentlig sier det mye om at man ikke har fortsått betydningen av det som skjedde denne dagen. Det gir seg blant annet seg uttrykk i at den sunne gudsfrykten er blitt mindre, og vi opplever det Judas skriver om: "de som forvender Guds nåde til løsaktighet og fornekter den eneste Herre Gud og vår Herre Jesus Kristus." (v.4)

Kristi himmelfart er dagen da Kristus er sammen med sine disipler på Oljeberget, og etter at Han har talt til dem om Åndens dåp og misjonsbefalingen, skjer dette: "Da Han hadde talt dette, ble Han tatt opp mens de så på, og en sky tok Ham ut av syne for dem. (Apgj 1,9)I denne stund farer Kristus opp til himmelen, og setter seg ved Faderens høyre hånd i det høye. Gjennom kirkeåret fokuserer vi på Hans fødsel, Hans lidelse og død og Hans oppstandelse. Men det ser ut som om vi glemmer dette særdeles viktige at Kristus nå er Allherskeren som sitter ved Faderens høyre hånd, "skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde." Vi snakker om Jesusbarnet, og om helbrederen og Menneskesønnen som gir syndernes forlatelse, men vi snakker ikke mye om den æresplassen som Jesus sitter på idag.

Det var som Allherskeren Johannes møtte Jesus på Patmos:

"Da jeg så Ham, falt jeg ned som død ved føttene hans. (Åp 1,17)

Nettopp fordi vi ikke forkynner at Kristus nå er opphøyd til himmelen, og skal komme igjen derfra, og at Han nå er Allherskeren, forsvinner også gudsfrykten og ærbødigheten for Kristus. Kristus er ikke det søte, lille barnet i krybben. Han er Sønnen ved Faderens høyre hånd. Hadde vi forstått dette, og hva det virkelig innebærer at Jesus er Herre, hadde det ikke vært så mye "løsaktighet" i blant oss, og vi hadde feiret Kristi himmelfartsdag med glede.

Ikonet er et koptisk ikon som viser Kristus som Allherskeren.

Bergprekenen er ikke et skriftespeil - men radikale ord til etterfølgelse

Den svenske forfatteren og retreatlederen Magnus Malm (bildet) har skrevet ny bok 'Et hjerte større enn verden'. Dette er en bok om Bergprekenen. Jeg skal komme tilbake til den ved en senere anledning. Men i forbindelse med boklanseringen har Agenda 3:16 laget et intervju med Malm, og han sier noe i den sammenhengen som vi bør merke oss:

"Bergprekenen har hatt en marginal plass i luthersk forkynnelse. Sammenligner du Romerbrevet med Bergprekenen, så ser du forskjellen på sentrum og periferi i den lutherske tradisjonen."

På spørsmålet "Du mener at vekten" har ligget på "troen alene?" svarer Malm:

"Ja, og i det perspektivet har Bergprekenen blitt brukt som et skriftespeil. Da leser du Bergprekenen for å se hvor umulig den er å etterleve. Så ber du om tilgivelse fordi at du ikke får det til. Du konstaterer din egen usselhet, for så å kaste deg på Kristus. Effekten blir at nåden blir en unnskyldning og et alibi for ikke å følge Jesus. Den blir det Dietrich Bonhoeffer kalte "billig nåde". Bergprekenen er da ikke til for at vi skal følge den, men for at jeg skal innse min syndighet og be om tilgivelse."

Så spør journalisten fra Agenda 3:16:

"Og det er fullstendig feil?"

Hvorpå Malm svarer:

"Ja, hvordan kan man oppfatte Jesu ord slik? Det innebærer jo at han i prinsippet prater ut i luften, og at vi derfor heller ikke tror på det han sier. Egentlig er dette et klassisk liberalt syn på Bibelen, der vi med våre tolkninger skyver det hele fra oss."

Radikale ord. Men så sanne!

Ellers merker jeg meg disse ordene til Malm:

"Alt Jesus sier springer ut av ordene 'Følg meg!' Det er nøkkelen inn i evangeliet."

Frank Mangs - evangelisten som fikk lede tusenvis av mennesker til Jesus, del 3

- Det var noe spesielt med vekkelsen i Kvevlax, skriver Frank Mangs (bildet). Så legger han til: "Den hadde en 'smak' som jeg aldri siden har kjent maken til. Jeg har vært med på mye større forsamlinger og tilsynelatende større resultater. Men 'smaken' fra Kvevlax har aldri kommet igjen."

Hva var det med Kvevlax som var så spesielt? Her er hva Frank Mangs selv forteller:

"Jeg hadde gått litt tidlig fra møtet og står utenfor huset der jeg bor. Det er vår, og både marken, jorden og trærne har sin særegne duft. Lungene suger begjærlig inn denne duften. Og så er det åndelig vår. Noen hundre meter mot nord flyter elven, og den er breddfull av vårens vann. Derfra kan jeg høre åretak og sang:

Salig, salig å Guds folk få være. Vitnesbyrd om det mitt hjerte kan bære

Førti - femti meter mot sør går den store landeveien. Der er det folk. Noen går til fots, andre sykler og alle synger. Men fordi menneskene er mere spredt enn gruppen i robåten, høres flere forskjellige sanger fra den kanten. Det er vår og vekkelse, sang og salighet."

Dette er virkelig genuin vekkelse! Når jeg leser dette kjenner jeg virkelig denne lengselen etter å se Guds kraft berøre ei bygd, en by. Og om jeg, og flere med meg, bærer på en slik lengsel, hvor mye må ikke Gud lengte etter det samme! Han ønsker å øse ut sin Ånd over alt kjød!

Vi trenger mennesker som, de 120, ventet på Åndens utøselse over Jerusalems innbyggere. Vi trenger mennesker som stormer himmelen og river Guds rike til seg med makt!

Frank Mangs fikk oppleve dette i Kvevelax, og i Oslo.

Gud er ikke gårsdagens Gud, Han er Gud for dagen i dag og for morgendagene! La oss være djerve og be om å få se bygder og byer i Norge berørt av Gud! Min bønn er stadig denne:

"Gid du ville sønderrive himmelen og fare ned ..." (Jes 64,1)