mandag, august 05, 2019

Husket og elsket av Gud

En avisartikkel varer sjeldent mer enn en dag. Vi leser flyktig, og så haster vi videre i nyhetsstrømmen - men noen ganger stanser vi opp og lytter, og gjemmer i vårt hjerte det vi har lest. Det skjedde med meg på fredag. Etter å ha lest journalist Asle Finnseth's intervju med den skotske teologen John Swinton (bildet), gråt jeg. Så berørt var jeg. Intervjuet er gjengitt over flere sider i Vårt Land.

Teologen Swinton har en teologisk doktorgrad i vitenskap og schizofreni, og har arbeidet med demensomsorg og psykiatri i 16 år, før han utdannet seg som sykehusprest. For Swinton åpner demens brådjupe gløtt inn i det sant menneskelige. Hør bare:

'Det vesentlige er ikke hva du erindrer om deg selv, det er hvordan Gud husker deg!'

En av historiene John Swinton forteller i en av sine bøker: Living in the Memories of God, handler om en episode fra en demensavdeling. Denne eldre kvinnen som var på vei inn i de alvorligere stadiene av demens har det med å trave frem og tilbake i korridoren, rastløst og fortvilet, mens hun gjentar ordet 'Gud'. Bare dette, uten opphør, 'Gud....Gud...Gud...'. Personalet skjønner ikke hva som kjennes så fortvilende for henne i omgangen med Gud. En dag bestemte en sykepleier seg for å holde følge med kvinnen der hun trasket frem og tilbake, frem og tilbake. De holdt følge en god stund, til pleieren i et inspirert øyeblikk kom til å spørre: 'Er du redd for å glemme Gud?' 'Ja!', nærmest ropte kvinnen. 'Ja!' Pleieren svarte med det som falt henne inn: 'Du, selv om du skulle komme til å glemme Gud, så vil han ikke glemme deg. Han har lovet det.' For kvinnen som fortvilte over de stadig fler hullene i hukommelsen sin, var dette det hun trengte. Hun falt raskt til ro, og sluttet å vandre hvileløst i korridorene.

Artikkelen handler ikke bare om demens og følgene av denne sykdommen, men velså mye om identitet. Hvem er jeg når alt kommer til alt? Det er lett for et menneske som sliter med alvorlig sykdom og for de som er rundt vedkommende at sykdommen definerer vedkommende. Men vi er mer enn vår diagnose.

For meg personlig ble Henri Nouwen til stor hjelp for noen år siden da jeg slet med et identitetsproblem. Hvem var jeg når jeg ikke var pastor lenger? Henri Nouwen hjalp meg til å se at min identitet og viktigste verdi er denne: at jeg er elsket av Gud. Om alt annet skulle svikte og jeg skulle miste alt er jeg ikke glemt av Gud. Jeg er i hans erindring og det viktigste som kan sies om meg da og nå: jeg er elsket ev Gud.

Jeg skulle ønske mange fikk anledning til å lese Asle Finnseth's velskrevne artikkel.

Billedteks: John Swinton. Foto: You Tube

Ingen kommentarer: