Den gangen kunne man vite hvor de norske bilene kom fra ved å se på registrertingsnummeret. Spesielt gromt var det for søskenbarnet mitt og meg om det kom biler med bokstaven A. Da kom dom fra Oslo! Der bodde det fint folk. Men av og til kjørte det forbi en svensk eller en danske, og da fortalte vi hverandre vitser om svensken og dansken og nordmannen, hvor nordmannen alltid kom best ut - selvsagt. Vi hadde fortalt hverandre de samme vitsene oppatt og opptatt, men like moro var det. Det hendte jeg satt på mjølkerampa aleine, og kom det da en utenlandsk bil og jeg rakk å skrive ned nummeret, løpte jeg alt jeg var kar om hemmat, først for å fortelle mor det, og så rett opp til søskenbarnet mitt som bodde i nabohuset, for å fortelle ham det så han skulle bli misunnelig! Det gjaldt å ha mest nummer i boka, og da helst utenlandske og fra folk i Oslo.
Biler, ja. Det var itte så mange ta dom. Langs 'linna' bodde det en gammal kar. Han var i hvert fall gammal for meg. Han eide en Skoda. Den hadde problemer med å starte, så naboe og av og tl far min, måtte dytte'n i gang. Da ropte vi unga av full hals: 'Hvorfor ha Skoda når man kan gå da'. Merkelig nok syntes ikke den gamle mannen det var så morsomt! Vi hadde ikke bil. Far min hadde itte førerkort. Itte hadde vi råd heller. Vi tok bussen. Akkurat utafor mjølkerampa var det bussholdeplass for en bygdebuss som gikk to ganger om dagen. 'Linnerud-trikken' kalte vi den. Navnet fikk den vel fra endeholdeplassen i bygda ovenfor oss. Ellers kunne vi ta Fagernesbussen som stoppet utenfor Samvirkelaget, eller vi kunne gå et stykke for å ta Bybussen. Den gikk oftere. Men mest gikk vi på beina. De hadde mesteparten av det vi trengte på Samvirkelaget, og trengte vi noe mer enn det de hadde der hadde vi jo 'Pållmann', som hadde butikk litt lenger unna. Han hadde ferskvaredisk og litt klær. Skulle vi være riktig fine i matvegen hadde vi jo også slakteributikk, men det var sjelden vi var så fine.
Det var stor forskjell på hverdag og helg - det vil si søndag. Søndagsmiddagen var noe helt spesielt. Da var det dekket på bordet i stua, og vi hadde både middag og desert. Det vi spiste på søndag spiste vi ikke ellers i uka. Derfor gledet vi oss alle til søndag. I dag er det sjeldent forskjell på hverdagene og søndagene, vi har søndagsmiddag hver dag. Det syntes jeg er litt trist. I senere år snakket jeg med en ortodoks munk som sa det så treffende, når jeg spurte om de strenge fastetidene i Den ortodokse kirken: 'Dere vet ikke hva fest er for noe, dere protestanter, fordi dere fester hele tiden.'
Vi spiste mye kjøttkaker , lite fisk, men det hendte mor laget hvalbiff, som hun la i melk natta over, for å trekke ut transmaken. Far kunne ikke fordra makrell, og han måtte ha poteter til alt. En gang mor mi var lei av å lage mat, sa hun at i mårrå bluir det graut, da sa far: 'Helt ok, bare du koker poteter til!' 'Da kan jeg likesågodt lage ordentlig middag,' sa mor og slik ble det. Ellers spiste vi blodklubb. Det var helt greit så lenge jeg ikke visste hva det var! Men mest av alt likte jeg lapskausen til mor, alt laget fra bunnen av, som det mest den gangen.
Som en liten kuriositet til slutt så mener jeg å huske når det gjelder bilnummervat:
A sto for Oslo
B for Østfold
C for Akershus
D for Hedmark
E for Oppland
F for Buskerud
G for Vestfold
H for Telemark
I for Aust-Agder
K for Vest-Agder
L for Rogaland
O for Bergen
R for Hordaland
S for Sogn- og Fjordane
T for Møre og Romsdal
U for Sør-Trøndelag
V for Nord-Trøndelag
W for Nordland
X for Troms
Y for Finnmatk
Naturlig nok hadde den gule notisboka mi mest bilnummer som begynte på E og svært sjeldent noen som begynte på W, X og Y. Det sier litt om kjøremønsteret den gangen.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar