Lovsang midt i uroen

Jeg er fullstendig klar over det; det er ikke festdagen for jomfru Marias besøk hos sin kusine Elisabet i dag. Dagen feires i Østkirken 2.juli, mens man i vest feirer den 31.mai. Men jeg har gått noen dager nå med noen tanker om disse to kvinnene, og Magnificat - Marias lovsang - som knyttes til nettopp dette møtet stifter jeg jo bekjentskap med hver dag
i den tidebønn som kalles Vesper - kveldsbønnen.

Elisabet ventet et vel etterlengtet barn, for hun som skulle få navnet 'Ømhetens mor', var graviditeten noe svært uventet. Begge skulle ha barn, men så forskjellig deres situasjon var. Begge hadde store forventninger, men for den ene, for Maria, må ha hatt en uro og båret på mange slags bekymringer. Omstendighetene for denne graviditeten var jo svært spesielle.

Men til tross for uroen og bekymringene hun har fryder hun seg i Herren!

Maria bærer lovsangen med seg.

Og hun brister ut i yr boblende glede!

Dette vil jeg lære av!

Selv i uro kan man lovsynge Herren.

Det er spesielt disse ordene fra Marias lovsang som når meg denne dagen:

"Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser. For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom."

Det utgjør hele forskjellen! At Gud SER oss i vår ringhet, i vår fattigdom. Da kan vi lovprise! Det er godt å ta med seg i krevende sykdomsdager som jeg opplever nå.

I dag kom jeg over dette vakre maleriet av dette spesielle møtet mellom de to kvinnene. Det er malt av en av de som har betydd mye for min trosvei, Broder Charles av Jesus.