Mor var alltid hjemme. Jeg kan huske bare en gang hun ikke var hjemme da jeg kom hjem fra skolen. Da kom hun løpende hjem. Hun hadde blitt forsinket fra en avtale hun hadde. Ruth var hennes navn, men jeg sa jo alltid mor, og hun var lys til sinns. Latteren satt løst. Mor så det humoristiske i det meste, og det hendte hun lo på feil sted i andres øyne. Aldri av ondskap, men hun kunne le når noen datt, fordi hun så det komiske i fallet. Eller som da en onkel av meg og hun gikk rundt i en park i Oslo, og en due slapp etterlatenskapene sine i hodet på onkelen min så det rant nedover jakken hans. Onkelen min syntes ikke det var noe morsomt, men mor lo så hun skrek og måtte holde seg for magen. Selv visste hun ikke hva godt hun kunne gjøre for andre. I senere år, når jeg har sett noe morsomt på TV, har jeg tenkt på mor og hvordan hun ville ha frydet seg over humoren i for eksempel Mr Bean filmene.
- Dette skulle mor ha sett, pleier jeg å si til kona mi.
Hun var en sliter. Opp klokka fire hver morgen gjennom et langt yrkesliv, utenom søndag, i all slags vær for å gå med avisen. Jeg husker iskalde vinterdager da hun kom hjem med istapper i håret og skjerfet, eller drivende våt av svette fordi hun hadde båret sparken på grunn av manglende sparkføre. Så var det ut igjen på kveldene for å innkassere abonnementspengene for Oppland Arbeiderblad. Som liten gutt hendte det at jeg var med på avisruta hennes om morgenen og noen ganger på kvelden. Bror min regnet på det en gang, og fant ut at hun måtte ha gått rundt jorda flere ganger.
Hun var både glad i og flink til å lage mat. Mors søndagsmiddager var et begrep i familien. Da sparte hun ikke på noe.
Vi hadde i alle år et godt og nært forhold. Vi snakkket om alt. Det hendte vel at jeg syntes hun var vel beskyttende, men så var jeg jo sistemann i familien. Hun kunne av og til bli sint, og når det først skjedde, var hun det vi kaller 'langsint'. Det tok tid for å blidgjøre henne, men det var sjeldent hun ble sinna, så det var til å leve med. Å sitte igjen med hus og eiendom etter fars død, ble etter hvert for mye for henne, og hun valgte å selge. Det var med tungt hjerte, men dog så nødvendig. Det måtte ha vært merkelig for henne å forlate et hus, hvor hun selv var født og oppvokst, og som hadde vært hennes hjem med far, og flytte inn i en liten leilighet. Men hun klarte det også.
Mors siste leveår ble vanskelige for henne og for oss. Hun ble mer og mer dement og levde i sin egen verden. Jeg besøkte henne minst en gang i uken da hun kom på sykehjem. Det var sjeldent hun forstod hvem jeg var, og nesten hver gabg kunne hun si: 'Når du ser Bjørn Olav, får du hilse ham og si at det er synd og skam at han ikke besøker moren sin!' Til å begynne med sa jeg at jeg var jo Bjørn Olav. Da sa hun: 'Nei, det er du ikke, jeg kjenner jo sønnen min.' Men så hendte det jeg tok henne med på biltur. Da kjørte vi opp igjen avisruta hennes og da kjente hun seg igjen og da visste hun hvem jeg var.
Jeg var så heldig å ha en veldig god mor. Snill, veldig snill, tilstedeværende, oppofrende og bare så full av kjærlighet. Jeg savner henne veldig.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar