Diakonen Stefanus, kirkens første martyr, slår fast: 'Men Den Høyeste bor ikke i hus som er gjort med hender.' (Apg 7,48) I verset forut for dette sier han noe som gjaldt 'den gamle pakt': 'Men Salomo bygde ham et hus.' I 'Den nye pakt' derimot har Gud tatt sin bolig i mennesker, de menneskene som er en del av Hans nye pakt gjennom gjenfødelsen: 'Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere.' (1.Kor 6,19)
Alle menighetene vi omtaler som urkirken var husmenigheter. De første kristne kom sammen i private hjem på oppstandelsesdagen, som er søndag, og feiret Herrens måltid. I flere byer, som for eksempel Rom, fantes det flere husmenigheter. Noen av disse husmenighetene i det daværende Romerriket var små, andre ganske store, og jo større de ble jo mer avhengig var de av større hus for å få plass til alle. Velstående mennesker som var kommet til tro stilte gjerne husene sine til disposisjon for gudstjenester og bønnemøter. Et eksempel på det slikt hus var huset til Maria i Jerusalem, hvor de første kristne fra husmenighetene i Jerusalem var kommet sammen for å be, ifølge Apg 12. Denne Maria var ifølge Apg 12,12 mor til Johannes Markus, som vi kjenner som forfatteren av Evangeliet etter Markus. I disse store husene ble det etter hvert bygget baptisterier, altså dåpsbasseng. Det er først når vi nærmer oss 300-tallet - altså 300 år etter Jesu fødsel - at vi kan se de første tegn på at det bygges egne hus til gudstjenesteformål. Og det kommer samtidig med at kirken inngår en vanhellig allianse med keiser Konstantin (324-337), som blir det som var en martyrkirke og en forfulgt minoritet til en kirke med et sekulært overhode, en keiser, som først på sitt dødsleie antar den kristne tro.
Personlig er jeg av den overbevisning at slik tiden er og utvikler seg, og med stadig flere kristne som vil bli forfulgt i Europa - og også Norge - vil vi måtte vende tilbake til husmenighetene. Det er der troen vil overleve. Den lutherske presten Richard Wumbrand, så dette allerede på 1980-tallet. Prokla Media var forutseende nok til å utgi et hefte Wurmbrand skrev: Kirken under jorden.
Jeg studerer Efeserbrevet for tiden, både for egen del og med tanke på et seminar jeg skal ha i en menighet til høsten. Også her fantes det en husmenighet, og det er blitt nesten litt overveldende å tenke på at Gud hadde et uttrykk for seg selv i denne byen. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor dette virker så sterkt på meg:
Efesos var på den tiden Efeserbrevet skrives en viktig by, et sentrum om du vil, for handel og næringsliv. Her lå en svært viktig havn, men dette var også sentrum for et okkult fenomen, dyrkelsen av fruktbarhetsgudinnen Artemis eller Diana, som hun også kalles. Mye av den økonomiske fremgangen og velstanden i Efesos var knyttet til denne avgudsdyrkelsen, og avgudsdyrkelsen var gjerne forbundet med rtempelprostitusjon.
I denne byen reiser altså Gud opp et vitnesbyrd om seg selv. Ikke i form av et konkurrerende tempel eller kirkebygg, men i form av mennesker som er født på ny, døpt og lagt til 'de andre', som det heter i Apgj 2,47. Forsamlingen i Efesos bestod av mennesker.
Han reiser opp dette vitnesbyrdet i en by full av materialisme, avgudsdyrkelse og prostitusjon. Ut fra denne sammenhengen kaller Han mennesker og adskiller dem. I Rom 1,1 skriver Paulus om seg selv at han er 'utskilt for Guds evangelium'. Det er hva den kristne forsamlingen er. Skilt ut, helliget, gjort rene for å være lys og salt i en mørk verden, i dette tilfellet Efesos.
Ville noen lete etter et vitnesbyrd om Gud i Efesos måtte de finne noen av Kristi disipler. I dem hadde Gud gjort sin bolig. Er det noe rart at jeg er bittelitt begeistret?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar