La meg få minne om en ting før du leser videre: Jeg følger ikke alltid en kronologisk rekkefølge for det som skrives i denne serien. Det blir vanskelig av flere grunner. Blant annet fordi en del av de tingene jeg skriver om griper inn i andre, og enkelte sammenhenger trenger en forklaring for å finne det som eventuelt er en rød tråd. Dessuten: mange ting forstår man ikke før man ser det litt på avstand, og her spiller tidsaspektet en viktig rolle. Jeg gir glimt fra det jeg opplever som en utvikling av mitt trosliv.
Når jeg ser tilbake er det to åndelige strømmer som renner side om side i mitt liv. Begge har sin bakgrunn i lengselen etter autentisk kristent liv:
Radikalt disippelskap slik det kommer til uttrykk i urkirken, og urkirken definert som tiden før keiser Konstantin, og den rolle anabaptistene, og senere restaurasjonsbevegelsen har spilt i mitt liv. Hva restaurasjonsbevegelsen angår så har inspirasjonskildene vært personer som Watchman Nee, Stephen Kaung, T.Austin Sparks, DeVern F Fromke, Arthur Wallis, John Noble, med flere. Enkelte forkynnere knyttet til de såkalte Plymouth Brethren må også nevnes i denne sammenhengen. Felles for denne strømmen er den sterke vekten på hva menigheten er, sett fra Guds synsvinkel.
Den andre strømmen representeres ved den arven som særlig Østkirken, ørkenfedrene og den tidlige klosterbevegelsen representer.
Enkelte vil si at disse to strømmene står i et motsetningsforhold til hverandre, men det finnes også klare tilknytningspunkter og fellesstrekk. For meg har denne strømmen representert en større dybde, en tilkobling til de lange, historiske linjene, til kampen for å bevare den overleverte troen.
Den nymonastiske bevegelsen, som har vokst frem de siste årene, har klart å trekke veksler på begge disse to åndelige strømmene. Den har hentet frem igjen tidebønnene, fordypningen i den daglige bibellesningen, nattverdfeiringen, satt inn i en sammenheng hvor man ønsker å leve ut en kristen tro i et hverdagsliv, i et nært og forpliktende fellesskap. Et fellesskap som ønsker å involvere seg i praktiske handlinger av solidaritet med de lidende, kamp for sosial rettferd og ikke minst ved å vise kjærlighet og gjestfrihet til alle.
For meg personlig har det vært en stor glede å se noen av disse nye kommunitetene vokse frem, i USA, Europa, og etter hvert også i Skandinavia. Det er i denne sammenhengen jeg føler meg mest hjemme. Noe av det som skjer i disse sammenhengene tar jo frem igjen noe av det som jeg selv var opptatt av og levde i på 1970 og 1980-tallet. Det er gode nyheter for en gammel radikaler.
Jeg møter en del kritikk for dette. Noe av den er helt sikkert berettiget, og den er godt ment. Noen lurer sikkert hvor alt dette ender, og hva jeg egentlig holder på med. Samtalene med disse er interessante og givende, synes jeg. Men jeg møter også de som avfeier dette med det samme, og vil ha alt definert som 'katolisisme', 'religiøsitet', etc. Jeg hører stadig fra disse at jeg er på vei mot Rom. Jeg pleier å svare: ikke det jeg kjenner til!
Det mest utfordrende synes jeg kommer fra de som uttaler seg med skråsikkerhet om andres tro og overbevisning, uten egentlig å kjenne den. Mange av de som kritiserer katolikker og ortodokse, har aldri satt seg ned for å snakke med dem. Men de vet likevel så inderlig godt hva de står for! Mange har også liten kjennskap til kirkehistorien. Med disse er det vanskelig å samtale. De har bestemt seg på forhånd om hva jeg tror, og hva jeg mener. Noen av mine sterkeste kritikere, har aldri snakket med meg.
Lengselen jeg bærer på i dag om å vende tilbake til Kirkens røtter har ikke kommet plutselig. Den har vokst frem over lang tid, og har fordypet seg gjennom årene. Det skyldes ikke minst kontakten med Østkirken, og med den mener jeg både Den ortodokse og Den koptiske kirken. Ikke minst har jeg opplevd hvordan nattverden har fått en fornyet betydning for meg. Det gjelder også gudstjenestelivet. Jeg lengter etter et annerledes gudstjenesteliv – som har Gud i sentrum, ikke mennesket. Så mye kan jeg røpe at jeg er sliten av en del av disse gudstjenestene som handler om et program som skal fylles, av alle behovene som skal møtes, av alle hensyn som skal tas. Alle aldersgrupper må få sitt, og gudstjenesten må for all del ikke bli for lang. Vi har da annet å gjøre - også! For meg blir Gud borte i mye av dette. Jeg er glad i lovsangen, det har jeg allerede skrevet om, men mange av de nye karismatiske sammenhengenes liturgi, handler mest om hvordan man skal bli velsignet, ikke om hvordan Gud skal æres, opphøyes og tilbes. Når jeg tar del i f.eks Den guddommelige liturgien i en ortodoks kirke, så er tyngdepunktet flyttet - fra meg - til Ham. Jeg skal skrive mer om det i morgen.
(fortsettes)
1 kommentar:
Dagens mennesker føler seg så mye bedre en fortidens mennesker på alle måter. Men har mennesker idag noe dypere forståelse eller opplevelse av Gud en dem hellige i 2000år. ? Mine tanker er at vi har mer ytre spenning men stor åndelig fattigdom og nød i dem flestes liv uten å vite det. Den store oppgaven er å få mennesker fra den store blinkende glitrende møteskjermen til å pusse sitt eget hjerte for alt skrot så dem kan se himmelriket på sin egen hjerteskjerm. At Gud har lagt på Bjørn Olav veien mellom moderne hengivenhet og den dype hjerteveien som har 2000 år med levende vitner på å komme i dyp kontakt med Gud så dem lever i den guddommelige kjærlighet som overgår alt av verdens tørst. Man trenger disse tusner av år med erfaringer for å slippe å gjøre veien for lang.
Legg inn en kommentar